Sunday, November 22, 2020

Dagbok-fotografiet III

Opp mellom granene på potetåkeren til Per Post, etter minnestien nederst i Grythengen.

-Wikimedia.

"A common objection to accepting the authority of tradition is that traditions are sometimes wrong. That of course is so, but the same is true of other possible authorities, including personal judgment and expert consensus. Another is that assertions of traditional authority often mask self-interest. That objection applies equally to any assertion of authority, or for that matter of freedom and equal rights. Tradition no doubt favors traditional elites, but other possible social authorities — money, government regulators, revolutionary vanguards, TV personalities, therapists, diversity consultants, the sovereign consumer — also favor particular persons and classes and present their own dangers of abuse. And compared with other authorities tradition has obvious advantages, especially with regard to the risk of tyranny, corruption and general mindlessness. It is independent of particular persons. It exists through the enduring tacit consent of those involved. And it takes into account all considerations people feel to be relevant, even those difficult or impossible to articulate. It may not be perfect, but it has peculiar strengths that make it rightfully indispensable and authoritative.

A consequence of our need for tradition to make goods that exceed our full understanding available to us is a need for particularity. Because tradition has to do with what cannot be stated it is concrete and therefore particular. It grows up and is passed on mostly through personal contacts. For that reason our moral life has a necessary element of loyalty to the particular society of which we are part, and to our own section of that society and connections within it. It is normally in the first instance through accepting the traditions and institutions of our time and place that we go beyond self-centered desires, learn to be social, and participate in the common goods that make us what we are. Our loyalty to such things rightfully becomes part of what we understand ourselves to be.

Such loyalties are not fully universalizable. We know what we are in part by contrast with what we are not. While we owe something to all men simply because we are human, pure generalized solidarity is too vague in its demands to establish moral order. A “universal nation” could exist if liberal universalism were an adequate social philosophy, or if there were a Shari’ah that could adequately capture the transcendent. Neither condition holds. Nor are particularistic loyalties absolute. The universal element in them cannot be fully grasped, but must somehow in the end take precedence. When our loyalty to Brooklyn conflicts with our loyalty to truth or the human race it is the former that on the whole should give way, even though when and how it should do so cannot be stated categorically but must be left to tradition and a judgment of the particular situation.

The particularity of tradition gives concrete form to the principle that tradition is binding but not in general absolute. To give substance to a final orientation toward something beyond our society our loyalty to society must have an element of contingency and choice. The social order should reflect the absolute, but not be mistaken for it. Our grasp of the good and true is social and traditional, but also rational and personal. The need for an element of voluntary personal commitment to something partly arbitrary is the enduring element of truth in such notions as religious freedom and the social contract. It is also the reason tradition must be complex. To avoid national self-worship a national tradition must have local and class variations and rivalries. Similarly, a religious tradition should not have the appearance of something altogether complete, self-contained and universal. It should have local cults, rites and devotions and a choice of personal observances, and a history of development, to make it evident that there is no single form that fully captures the reality toward which it points." - James Kalb


Personlig er jeg svært lei meg fordi jeg ikke lenger kan ivareta tradisjonene etter våre forfedre her i Grythengen, som er ei eldgammel eng. Og enda tristere blir det når jeg tenker på at nettopp disse som søkte å etablere nye, kirkelige tradisjoner i kjølvannet av det lutherske standssamfunnet, feilet, nettopp fordi de la alle eggene i en kurv, i grendeklynga si her ved kanten av Grythe-platået.

Kanskje kunne vi klart det, hvis alle i denne grendeklynga respekterte og dyrket tradisjonene de fem store her i grenda etablerte for oss? Men nå er den tradisjonelle orden forlatt, til fordel for den liberale orden. Og når sant skal sies, så var Grythengen som Grythes eneste naturlige satellitt, en del av den tradisjonelle orden, en svært viktig del, vil jeg våge å påstå.

Derfor, skulle den nye tradisjonelle orden kunne slå rot, måtte man ha respektert den gamle orden. Nå er alt borte, ingen tradisjoner finnes tilbake, og derfor heller ingen mulighet for meningsfull mellommenneskelig sameksistens.

I denne situasjonen ser det ut til at det å etablere en minnesti etter Olterudelva i Grythengen, er det eneste meningsfulle man kan foreta seg.

Granleggene på potetåkeren til Per Post.

-Wikimedia.

Ovenfor ser vi granleggene på potetåkeren til Per Post, den første pedell ved Skreiens bedehus. Så tiden går, men kulturelva vår består, og kanskje vil en ny kultur reise seg etter denne elva engang inn i en fjern fremtid?

Dessverre visnet begge himmelengene bort, sammen med den kulturen som her rådde. At Grythengen forsvant, skyldes kanskje først og fremst grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, det var stor hybris av dem å utfordre den naturlige orden, med Grythengen som Grythes eneste naturlige satellitt gjennom flere hundre år. Og nå ser vi konsekvensene, da det har blitt umulig å leve som kulturbærer og historiemaler her i enga, hvor dette var det eneste stedet den kulturen og troen som rådde etter denne elva, kunne leve videre. Slik sett saget de av det treet de ønsket å reise for sine etterkommere, allerede fra starten, slik at hele deres gjerning og liv var forgjeves.

Så nå kan vi bare minnes, minnes himmelenga vår, husmannstroen, de fem store, vårt fedrealter, vår bestefar, oldefar, tippoldefar, tipp-tipp-oldefar og tipp-tipp-tippoldefar og mødre og mange andre, her etter minnestien etter det tapte elvebruket Grythengen, ved kulturelva vår fra Tjuvåsen. Men hva er vel Tjuvåsen uten ei kulturelv med en levende, livskraftig kultur? Ingenting!

Steingarden til Per Post helt nederst i Grythengen.

-Wikimedia.

Mads Peter Iversen fikk meg til å ta en liten tur nedi dalen for litt skogs-fotografi, det ble bare litt honky-tonk, ikke på noe vis så dedikert som hva det Iversen driver med, han er selvsagt mesteren, og jeg har heller ikke noe ønske om å lære Photoshop, som han er så god i. Men det ble allikevel noen fotografier, faktisk en 16-17 stykker i løpet av en knapp halvtime, og det får man være fornøyd med.

I dag tidlig tenkte jeg at vi må lage til et minnested for enga vår nederst i Grythengen, på potetåkeren til Per Post, men mens jeg gikk her ble dette endret til en minnesti. Tidligere har jeg tenkt på en kulturvandring, men dette er ingen vits i, all kultur er borte både fra enga mi og grenda som helhet, så det eneste som nytter er en minnesti, for tross alt var en av verdens flotteste kulturer å finne her etter kulturelva vår.

Minnestien skal gå etter Olterudelva fra nederst til øverst i vårt tapte elvebruk, hvor vi minnes enga til fossemøllings-ættene og alt hva den var en del av.

Ser disse fotografiene som første skritt i etableringen av minne-stien vår, poster dem i dagene som kommer, men de fleste kan lastes ned her.

Minnestien etter Grythengen.

-Wikimedia.


Først tenkte vi å gå til Borgen borgen ved Skjeppsjøen i dag, så ble dette redusert til lavvo'n til Lars i Majerskogen, men til slutt ble det til at jeg bare stakk en liten tur nedi potetåkeren til Per Post, hvor nå mektige gran-legger rår.

Nok et minne i minne-byggingen over Grythengen.

-Wikimedia.

-GP.

"Det er dette vi skriver brev om, samme uke som dommen på Haramsøya falt, og staten enda en gang bekrefter at vi er tilbake i Føydalsamfunnet. Rettigheter tilhører de privilegerte, de Staten tildeler en konsesjon har rettigheter, Naturen har det ikke, Folk har det ikke. Når folk protesterer, stiller Staten seg med begge bein og alle muskler på utbyggers side. De skal få ødelegge Haramsøya, ødelegge Finnskogen, ødelegge Stadtlandet, ødelegge de sørsamiske reinbeitedistriktene, uten å måtte oppleve så mye som ei krone i svinn og ekstra utgifter." -Eivind Salen


"Vi er tilbake i føydalsamfunnet, eller det lutherske standssamfunnet, om man vil, bare at denne gangen er Gud og tradisjonene fjernet fra ligninga, selv kongen i København mente å ha en Herre over seg selv, samt at han trodde det fantes evige sannheter man måtte respektere, skulle man ikke bli straffet av Gud. Ikke så nå lenger!" - PermaLiv


Her er en god videosnutt, dette minner veldig om Kjølberget!

Vi må styrke minnebyggingen for enga vår, fordi minnene er nøklene til fortida, og derfor til framtida, for oss, og for de som i våre villfarne fotspor skal gå.

-GP.

-Flickr.

-Wikimedia.

"Vi vil dog i det minste se at kristendommen duger til noe! At den kan lege verden, frelse verden, forvandle verden! Ellers er jo Jesus ikke Guds sønn, men kun Josefs sønn. Kun et maktesløst menneske blant alle oss andre maktesløse." - Karsten Isachsen, "Livsglede - en huspostill", s. 521

Men i det minste skjedde det noe, en gang i tiden, her i enga, grenda og rundt Totenåsen, da det lutherske standssamfunnet ble avviklet og hverdagsmennesket tok Ordet i egne hender. Grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert var en tabbe, Grythengen skulle fått ligge helt i fred til vitne om denne tiden, lik et ikonmaleri etter Dahlsleden. Det kan den ikke nå, Grythengen er allerede kun et minne, i likhet med Tonga og Overnengen. Men i det minste kan vi styrke dette minnet, minnet om enga vår, hva den var og hva den var en del av.

Selv mener jeg PermaLiv har gjort en fenomenal innsats de siste to år, for å styrke minnet om enga vår, Grythengen, og hva enga vår var en del av. Har jeg fått noen klapp på skulderen? Nei, tvert imot har jeg blitt og blir motarbeidet. I morgen må jeg bruke tid på tull, grunnet mennesker som ikke ønsker at minnet om Grythengen skal styrkes for etterslektene. Men dette blir som for Motvind, de sterke og mektige ønsker å knekke dem også, så man får bare kjøre på, samme hva man støter på.

Minnebyggingen MÅ styrkes, alle som har minner fra enga vår, MÅ dele disse nå, de som har fotografier herfra, MÅ digitalisere, katalogisere og fylle disse med innhold, navn, datoer, historier, alt må nedtegnes, som en del av minnestyrkingen. Når minnene er sterke nok, og mange nok, MÅ vi bygge et minnested, trolig bør dette være ved potetåkeren til Per Post.''

"Tradition always points to something other than itself, so acceptance of one’s own tradition — and therefore knowledge — involves faith. Just as institutions and even reason depend on the complex of memories, understandings and habits that constitutes tradition, tradition depends on its connection to a larger order of which it is part and to which it responds. Man does not make himself, and is only a small part of the world in which he lives, so that order cannot be reduced to human things." - James Kalb



"What a fantastic gallery! If I can get a gallery only 5% of this, I'll be in heaven!" - PermaLiv

"Keep plugging away, good things take time :)  And thanks :)  Cheers Matt" - Matt Irvin Photography

Det er mer mellom himmel og jord, enn hva våre liberale eksperter tror. De har tatt fra oss våre tradisjoner, kirken har blitt en hobby for de få, men da husmannstroen rådde, da var det Bernt Overnengen man lyttet på. I dag ville han vært en skamming i ei eng, han og. Overnengen, er bare et minne nå. Samme vegen som Grythengen skal gå. Men la enga vår bli et minne, som få!

-Wikimedia.

-Flickr.

Spenningsfeltet mellom liberalisme, tradisjoner og kirken, er mer aktuelt enn noensinne. Det ser ut til at Norge og verden nå uvilkårlig suges ned i liberalismens svarte hull, men kanskje, hvis mange nok setter seg inn i James Kalb sitt firedelte essay nedenfor, at kirken nok en gang kan frelse oss fra de ytterste avgrunner? Dette betinger at du tar ditt samfunnsansvar, setter deg ned med en tekopp, og tar inn Kalbs analyse av dette spenningsfeltet. Et spennende spenningsfelt!


"The most forceful objection to my claims is the argument from success: if radical problems are implicit in liberalism, why has it been as successful as it has for so long? Is it realistic to think liberal modernity will go away and be replaced by something more like what preceded it? Advanced liberalism, after all, is the culmination of modernity, the centuries-old attempt to replace custom and religion by man the measure and this-worldly reason as the basis for life and thought. That effort has been strikingly successful in many ways. And liberalism in particular has overthrown every tradition that has stood against it and outlasted every competing wave of the future. No competitor has general appeal as a way of organizing social life. Its triumph has led to belief in the end of history, which is now understood as the story of struggle against the oppression that preceded the coming of advanced liberalism, the form of human association whose universal unconditional validity — symbolized, for example, by international human rights conventions — makes memory and culture irrelevant." - James Kalb, essay 4

Ja, sannelig er det overveldende krefter PermaLiv står overfor. Men kanskje, hvis Mathiesen sponser et nytt bedehus i Skrukkelia, etter modell av det himmelske, lille våningshuset til bedehusbygger Johan Grythengen, at motrevolusjonen kan starte der?

"On what foundation is the lone individual to construct a worldview when there is no foundation available, not even one of sand, on which to build?" - Jack Gist

-Wikimedia.

"The obvious problem with the equation is that it doesn’t add up. If a person or a culture can create truth for itself, then all competing truths cancel one another out ad infinitum. Freedom = truth, however, does agree with Nietzsche’s dictum, “There are no truths, only interpretations.” But this doesn’t add up either. Is the dictum a universal truth or an interpretation of an individual conception of truth? It is easy to get turned around in such a maze. Soon enough, everything becomes fair game. Am I male? Female? Victim? Oppressor? Atheist? Believer? The list is inexhaustible because every answer is provisional and can change on a whim of mood or the slightest of doubts. On what foundation is the lone individual to construct a worldview when there is no foundation available, not even one of sand, on which to build? Are we, as mortals, to create something out of nothing? This is the cloud of cognitive dissonance that obscures the path that leads to the cliff’s edge called hubris." - Jack Gist


Vår nye kanin er en måned i dag, hvilket feires med gulrotkake🎈

-Flickr.

Hadde vært herlig med en gjeng til å fotografere og dokumentere etter Dahlsleden!

"When looking to work like this in a partnership of more than two there are some important hurdles that need to be navigated. To start with our goals have to be mostly aligned, shared, and understood — as these evolve over time, communication throughout is essential. The scope of the project will always extend beyond any of us, but this is an asset when working beyond the ability of an individual."- Simon King


Skrukkelisjøen sett fra Knaisætra.

-Flickr.

-Wikimedia.

Tenk at det går an å friske opp dette gamle jpeg-fotografiet fra min eos 550d noe så voldsomt i Lr CC😄 Må nok beholde dette programmet inntil videre.

Men til poenget, Skrukkelia er et flott sted, og jeg tror Mathiesen har et godt øye for Skrukkelia, men så bygget han da også Skrukkelia kapell i sin tid. En stor velsignelse er at han har holdt stedet tilnærmet fritt for hyttepesten, tør ikke tenke på hvordan det hadde sett ut etter Skrukkelisjøen, hadde den ligget inne i Totens Allmenning😧

Det er mye bra med Skrukkelia, de har denne vakre sjøen sin, samt ikke minst Knaisætra, som er noe helt annet enn Hersjøsætra på Totens Allmenning, som mest av alt minner om ei hyttegrend. Nei, her er god, gammel sæterstemning. Mine forfedre fra Grue gård sætret da også her.

Så har vi Fjellsjøkampen da, den også en av Skrukkelias perler, og Akershus høyeste fjell. Store deler av skogen rundt Fjellsjøkampen er vernet, det meste etter Mathiesens initiativ, så dette var nok en hyggelig gest fra Mathiesen til Skrukkelia.

Fellesmisjonen stod meget sterkt i Skrukkelia, hvor ikke minst Bjørtomt-slekta bidro med gode personligheter. Magnus Johansen Dahl var stadig innom her på sine vandringer rundt Totenåsen, men noe bedehus ble aldri bygget. Kanskje på tide? Da må det i så fall bygges opp som en tro kopi av det bitte lille våningshuset til Johannes Grythengen, bedehusbyggeren. Så glad Mathiesen synes å være i Skrukkelia, skal det ikke forundre meg om han ville bla opp til dette også.

Helt øverst i Skrukkelia hentet vi vår nye kanin sist søndag, hos en hyggelig kaninoppdretter, som bor midt i Mathiesens dype skoger, men som arbeider hos Statskog. Til sommeren begynner han med skikkelig kaninfarm utendørs, hvor han bygger en kopi av plassen sin for kaninene sine. Vi er invitert tilbake da med kaninen vår, så han kan få treffe igjen søsknene sine.

Ja, og så må det være ei jente her fra Visayans-regionen på Filippinene, da det vel neppe finnes ei bygd i Norge som er så godt dekket på språket cebuano hos Wikipedia, som Skrukkelia. Kjenner noen denne jenta, vennligst sett oss i kontakt med henne!

Kanskje kunne vi finne oss et nytt sted i Skrukkelia? Stedet har mye å by på, og fikk plassen seg omsider et skikkelig bedehus i dragestil fra nyromantikken under høybedehuslandet, altså en tro kopi av det skjønne, lille våningshuset til Johan Grythengen, tror jeg Skrukkelia kunne bli et skikkelig trivelig sted. Samt ikke minst at stabburet etter oldefar kunne gjøre seg godt her, hvor jeg og jentene dreiv Dahlsleden galleri og kafé, til glede for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen😇

En bitte liten pilegrimsvandrer på vandring etter Dahls-leden rundt Totenåsen, her fra den gamle Skrukkelivegen.

-Flickr.

-Wikimedia.

Kirkekaffe ved Skrukkelia kapell, ei kirke donert av Mathiesen. Men nå bør Mathiesen trå til igjen, slik at Skrukkelia omsider kan få sitt eget lille bedehus også, da dette har vært tal på i godt over 100 år nå.

For at dette bedehuset skal kunne representere høybedehuslandet på en god måte, et land også Skrukkelia var en del av, MÅ dette bedehuset bygges opp som en tro kopi av det bitte lille, skjønne våningshuset til bedehusbyggeren Johan Grythengen, fra nyromantikken, i dragestil.

Originalen står nå som en øyenfryd ved Guds trone i himmelen, til minne om høybedehuslandet, men en kopi i Skrukkelia, det ville gjort seg meget godt det også!

-GP.

-Flickr.

-Wikimedia.

Takk, herr Mathiesen, takk for dette her, takk fordi du ikke er som Totens Almenning!

-Wikimedia.


Var det i 2014 hans bobhet var på høyden?

-Wikimedia.

I dag har jeg drevet og tullet borti gardskoronaen i Østvollen hele dagen, selv om den er et besynderlig syn, jeg har stauret og satt opp igjen litt av den gamle gardskoronaen, men det er bare å innse, Østvollen er ei krigssone og er tapt land.

Men isteden for å fortvile over den sørgelige tilstanden til egen gardskorona, kan man glede seg over alle de flotte gardskoronaene omkring i kulturlandskapet på Toten. For se på gardskoronaen ovenfor da gitt, med det vidunderlige skjære-redet!

Tror rett og slett jeg gjør "Gardskoronaer på Toten" til et eget prosjekt, og kanskje et bokprosjekt? Hvor jeg også filosoferer litt over gardskoronaens rolle for garden, hvor jeg fremhever Grythengen som ei eng som gikk tapt først og fremst fordi den mistet gardskoronaen sin.

Men nå må jammen noen se til å hjelpe oss med et avsondret, rolig sted, hvortil vi kan ta med stabburet, for å vie oss til tårefotografiet resten av livet. Jeg trenger virkelig et sted hvor jeg kan vie meg til min gjerning, uten å bli forstyrret eller bli utsatt for de merkeligste saboterings-aksjoner, som gardskorona-blafring.

-Wikimedia.

Tenkte egentlig på å gå en tur om Fiskelausen i det flotte høstværet i dag, men så kom det på litt stauring, og det gikk bra, ingen tele, så håper jeg det holder med stauringa og slipper noe mer, får se an til mandag.

Derfor, istedenfor fotografier fra Fiskelausen, ble det et bilde fra Østvollen, og det er jo hyggelig det også. For dess flere fotografier jeg får av denne enga vår, dess større er sjansen for at den ikke glemmes. Vil ikke at det skal gå med Grythengen som med Tonga, et sted man bare husker av navnet og en omtrentlig plassering.

Søker gamle historier fra enga og grenda her nå, alle som kan bidra er hjertelig velkomne, hvor jeg selv kom på en historie igjen i dag om da bestefar fikk traktoren over seg, men dette var ved siden av stabburet, så venter med å fortelle denne til jeg får tatt et bilde av stedet.

Hadde man visst om alle historiene herfra kunne man sikkert skrevet mange bøker, ja kom på en historie til, fra da Johan Grythengen kjøpte et vrak i Olterudelva, men her også må jeg ta et fotografi av stedet først. Så kom med din historie fra Grythengen, Kronborgsætergrenda og Øverskreien, så skal PermaLiv skaffe et godt fotografi til.

-Wikimedia.

-Flickr.

Sitter og ser på kartet nå, interaktivt, og du verden hvor ødelagt Grythengen er, dette er stykkevis og delt det! Ja, jeg forstår ikke hvordan det har vært mulig å ødelegge en slik perle, bit for bit, uten at noen har tenkt lengre enn sin nesetipp.

Men nå har vi havnet her, og når vi først har det, da får man bare dokumentere alt. Ja, alt om hvordan den siste tiden her var, som i Anne Franks dagbok. Men samtidig som man understreker hvor fryktelig det har blitt ute i de grønne enger, må det også skildres hvor herlig våningshuset ble, samt hvor godt det er å komme ned i dalen til Olterudelva.

Det er også avgjørende å forsøke å finne fram til hva som var Grythengens misjon, eller hva som skulle vært Grythengens misjon. For Grythengen var så mye mer enn bare ei eng, den var også et elvebruk, samt at den var en del av bedehuslandet. Så, for å gjøre enga vår rettferdighet, må man også undersøke husmannstroen, hvem vår apostel var, etc.

Alle fotografier fra Grythengen må digitaliseres og katalogiseres, de som har disse fotografiene må bare ta til med dette arbeidet, så får de la alle fossemøllings-ættene ta del i dem. Ja, fossemøllings-ættene, dette skulle også vært et fedrealter, da det er svært mange mennesker som har sine røtter her.

Så at dette stedet ble borte, det er en tragedie på linje med Haramsøya!

Allikevel, vi må dokumentere alt for etterslekten, alle kroker og kriker av gården, våningshuset og stabburet må fotograferes fra alle vinkler, historien må endevendes, fotografier samles, bøker skrives, vandreutstillinger må opp. Vi må skildre alt for etterslekten, vi må dokumentere alt om Grythe-platået, om Øverskreien, om grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, alt om husmannstroens opphav og ånd, alt om menneskene som har levd her.

Og det må være klart at det ikke er jeg som er forbryteren, jeg har kun avdekket en forbrytelse, at himmelenga mi er kvalt og har gått fortapt. Selvsagt, slikt kan være vanskelig å anerkjenne for gode lutheranere, formet av Luthers hellighat, at noe kan være hellig, og at noe er mer hellig enn annet. Men slik er det. Poenget er å vende det onde til noe godt, og dette kan kun gjøres ved å dokumentere, fotografere, analysere og skildre alt hva her var, alle som her var, og alt som har gått tapt. Intet mindre!

Finnes det et håp for menneskeheten, et sted i det fjerne, i det ukjente? Kan en ny, religiøs vekkelse, hvor vi finner tilbake til det beste i våre religiøse tradisjoner, frelse oss?

-Wikimedia.

Det er selvsagt vondt å bli utsatt for direkte, veloverveid ondskap her i enga, men som i lommehullet vårt på Gjøvik, så og i Grythølet vårt på Toten. I vår tid skal ingen få være lykkelige tunbeboere i en lommekrok, på samme vis som ingen skal få være stolte kulturbærere i ei Grytheng.

Dette kommer av at mennesker har blitt så ytterst heslige, nå under den heslige tiden. Men hva var det som gjorde folk så skjønne under den skjønne tiden? Jo, svaret er kort og godt religion. Uten religion ser folk ut til å bli trangsynte, intolerante, ukjærlige, hatske og egoistiske. Derfor er det sannsynligvis kun en religiøs vekkelse av noe slag, som vil kunne frelse menneskeheten.

Akkurat hva man opplevde her i Øverskreien i sin tid, og det var nok i årene fram til 1. verdenskrig man virkelig hadde en oppblomstring her, hvor man samledes i stuene til hverandre, og hadde omsorg for hverandre, er det verdt å forsøke å finne ut av.

Selv tror jeg det er viktig å dokumentere hva som skjedde, slik at våre barn kan få vite at en gang i tiden var folk faktisk gode mot hverandre og levde godt sammen. Hvis ikke kan de komme til å tro at folk bare er onde, og ikke kan være annet enn onde, i et samfunn dominert av mistro, den sterkestes vilje og heslighet. Denne vissheten kan gi våre barn håp om en bedre framtid.

Kanskje kan min dokumentasjon en gang være med på å sparke i gang en ny religiøs revolusjon? Den vil neppe bli akkurat som den forrige, men muligens vil man søke tilbake til sine røtter, til husmannstroen, hvor man finner at det ikke er nok med Ordet alene, men at man også trenger det hellige i landskapet og blant mennesker? Og at man derfor også søker seg tilbake til moderkirken. 

Kanskje de fem store en gang i tiden opphøyes til helgener, hvor Grythengen blir ei hellig eng, samt grenda mi ei hellig grend, og kulturelva vår fra Tjuvåsen ei hellig elv? Alt grunnet PermaLivs fotografiske og dokumentariske arv for ettertiden!

-Wikimedia.

Da gikk det som det måtte på Haramsøya, staten beskytter seg og sine, som alltid. Ingen kan leve der lenger, den øya er tapt, på samme vis som enga mi. Enkelte steder er det som om ondskapen trekkes til som en magnet, og dette er helst de vakreste stedene, slik at ingen skjønnhet skal få frelse verden.

Men selv om frelsens tid er forbi, ja det nytter rett og slett ikke å frelse noe som helst lenger, kan man dokumentere og fotografere, så jeg fotograferer og dokumenterer likeså godt alt. Og her må jeg si, sannelig er jeg glad jeg fikk så mange fotografier av våningshuset i Holmstadengen, før vindskia blåste av, for nå er huset langt tristere. Pussig hvor mye en slik liten detalj har å si.

Østvollen har som sagt gått ytterst fortapt, trodde jeg var kvitt blafringen, men nå må jeg til igjen. Heldigvis blir det ikke så mye jobb å skjerme ut denne som jeg trodde, det står allerede tre trær der jeg kan benytte, og med noen rajer og litt til, skal ikke dette bli så store jobben. Allikevel trist med alt som stjeler tid fra dokumenteringen.

Uansett, tross all motgang, tross desperasjonen både for Frøya, Haramsøya og himmelenga mi, tårefotografiet går sin gang. Holmstadsveen må dokumenteres ytterligere, sommerfjøset i Lysgård, våningshuset i Vestby, det må fotograferes og dokumenteres, tro om jeg kan komme meg inn der? Alle bedehusene rundt Totenåsen må fotograferes og dokumenteres, også de som er borte, begynner med Rustad og arbeider meg rundt. Grue gård og historien til denne gården må dokumenteres og fotograferes, ja alt, det må lages bøker og utstillinger, magasiner og pamfletter.

Så man kan ikke hvile, man må ikke fortvile, man må bare fotografere og dokumentere, dag ut og dag inn, så lenge man lever.

-Wikimedia.

-Flickr.

Det store stabbursjubileet 2020 ble litt av et år, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I løpet av året har jeg fått fotografert utrolig mye, samt lært mangt og meget om min historie, men da jeg gikk forbi våningshuset i Holmstadengen i går, var det som om den løse vindskia som hang ned fra inngangspartiet, liksom vinket trist farvel til meg, som om det sa, kom deg vekk, det er ikke rom til verken deg eller meg her i grenda lenger.

Og jammen er dette sant, da jeg satte meg ned lenger ned for å finne plassen der husmannsplassen Tonga lå, hvor jeg tror jeg klarte å resonnere meg fram til stedet, ble det overveldende å samtidig ta innover seg hvor nedbygd Grythengen har blitt, dette er ubegripelig, et sted hvor det har blitt umuliggjort å virke som kulturbærer og historiemaler.

Grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert bygget de for seg selv, de var ei sterk inngruppe som delte alt, men nå har alt forfalt til ekspressiv individualisme, og jeg har ikke lenger det ringeste til felles med noe eller noen her. Vi deler ingenting, ikke verdisyn, ikke ideologi, ikke religion, ikke teknologi, ikke filosofi, ikke natursyn, ikke minner, ikke historie, ikke følelser, ikke status, ikke kultur, ikke tradisjoner, ikke kosmologi, ikke arkitektur, ikke farger, ikke mørket, ikke stillhet, ikke skjønnhet, ikke friluftslivs-verdier, ikke jordbruks-filosofi, ikke forbilder, ikke idealer, ikke språk, ikke ideologi, etc., etc.

Så Grythengen skulle fått ligge i fred med gardskoronaen sin, en stor, solid gardskorona, her ved kanten av Grythe-platået etter Olterudelva, for å hylle husmannstroen, for å minnes vår apostel, for å ære kulturelva vår.

Men vi får ta med stabburet og reise herfra. Vi fikk en mulighet til å riste av oss det lutherske standssamfunnet for godt, men forskuslet denne muligheten, og nå kommer standssamfunnet tilbake, slik Steigan beskriver det i artikkelen ovenfor.

"The Great Reset" handler om å gjeninnføre standssamfunnet, til slik det var før den skjønne tiden, bare at vårt nye standssamfunn er ribbet for Gud og tradisjonene. Men kanskje fortjener vi ikke bedre, vi fikk en gyllen mulighet etter at konventikkelplakaten ble revet ned, våre forfedre forsøkte å etablere et nytt, fritt, lokalt forankret samfunn, hvor hverdagsmennesker tok Ordet i egne hender, men mislyktes. 

En av de største tabbene var at de ikke lot Grythengen i fred, dette stedet skulle vært et meget partikulært sted, et ikonmaleri etter Dahlsleden rundt Totenåsen.

Tar med det tredje og siste bildet av kveldshimmelen over Mjøsa sett fra Vestby i kveld.

-Wikimedia.


Selv om Capture One kanskje ikke er det kuleste redigerings-programmet, har de svært hyggelige instruktører, hvor jeg har falt pladask for Kasia Zmokla.

Heldigvis kom jeg meg inn i fotografiet før jeg ble for gammel, det var nok på håret, men føler jeg er innenfor nå.

Trist er det selvsagt at denne gamle husmannsenga vår gikk til grunne, men det virker som om alt går til grunne i disse dager, galskapen akselererer for hver dag som går. Da er det en trøst å kunne fange de siste restene av skjønnhet på kamera-sensoren, så får jeg vie meg til denne min skjebne den siste lille rest av mitt liv.

Ringte fra Menighetsbladet i dag, hvor de ville benytte mitt fotografi fra julegudstjenesten i fjor, til julenummeret. Det var hyggelig! Gir jo kun til Motvind nå, så da er det godt å kunne bidra til kirka si på annet vis.

Jammen skal de ha julegudstjeneste også, bare at den blir utendørs, så da tror jeg at jeg tar med småjentene på utendørsgudstjeneste kl 14:00, før vi henter mamma på jobb og reiser rett til Hurdal. Kanskje blir det siste gang vi har mulighet til å oppleve utendørs julegudstjeneste?

Og til neste år, da melder jeg meg inn i Toten fotoklubb, blir nok ikke ofte jeg får mulighet til å møte opp, men føler jeg har blitt såpass dyktig i faget nå, at jeg ikke gjør skam på meg selv.

Kveldshimmel over Mjøsa.

-Wikimedia.


I kveld da jeg satt oppe i Holmstad-jordene og så ned på Grythe-platået, bare smalt det meg i mellomgulvet enda hardere enn før, at lille, søte Grythengen, denne enga er kvalt, og det noe hinsides. Det er helt galskap alt sammen, og det var Klaus, Even Helmer og Johan Albert som startet det hele, hvor man bare har bygd og bygd og bygd og klasket allslags gjennomstrøms-teknologi ned i enga vår, uten den ringeste tanke om at noen skal leve her, eller at denne gamle husmannsenga vår faktisk kunne ha en misjon. Men det hadde den, bare at nå kan den ikke utføre sin misjon lenger.

Så enten må alle andre her ta med seg alt og reise, slik at man tilbakefører Grythe-platået til den naturlige orden, med Grythengen som Grythes eneste naturlige satellitt, ellers må vi ta med stabburet og reise herfra, for å vie resten av livet til tårefotografiet.

Har blitt for gammel til å kjempe eller ta til med nye prosjekter nå, får være glad for at jeg rakk å komme i gang med fotograferingen, før jeg ble for gammel til dette også. Tilfeldighetene gjorde så jeg kom meg inn på Capture One, vet ikke om dette var det beste valget, men nå har jeg lært meg det, og får innse at jeg er såpass gammel at jeg nok bør slå meg til rette med dette programmet.

-Wikimedia.

Fikk gått en tur igjen etter elva opp til Vestby i dag, en fin tur, alltid godt å komme ned i dalen. Da jeg kom opp av dalen var det en fin kveldshimmel over Mjøsa, så foreviget den. Vi bør verdsette skyene mer, fotografer i Portugal akker og bærer seg over skyfri himmel dag ut og dag inn, mens her har vi skyer i massevis.

I øvre delen av trellisen ved gamlevegen etter Holmstadengen hadde de begynt å hogge, så glad jeg fikk et par skikkelige høstbilder av den. I Holmstadengen hadde det blåst ned ei vindskie sam hang og dinglet i vinden, et trist syn.

Nede i Holmstad-jordene satte jeg meg ned og vurderte hvor husmannsplassen Tonga nedenfor Holmstad kunne ha ligget, og kom til at det må ha vært der det nå står et lagertelt på hva som var Sundby. Var for mørkt til å fotografere, men skal ta et bilde senere av denne gamle husmannsplassen, som jeg fikk vite om på lørdag.

Igjen ble jeg slått til jorden av hvor nedbygd Grythengen er, det nytter ikke dette her. Klaus, Johan Albert og alle andre skulle ha holdt seg langt unna Grythengen, for det er jo ikke bare enga mi de har ødelagt, men vårt fedrealter, slektene våre, troen vår, kulturelva vår, historien vår, landskapet vårt, tradisjonene våre, Tjuvåsen vår, Mjøslandet vårt, etc. Derfor skal man være fryktelig forsiktig med landskapet!

Så de fem store, ja hele Fellesmisjonen, bedehuslandet, den skjønne tiden, alt har vært forgjeves, grunnet at man ikke klarte å la himmelenga mi i fred. For alt dette var avhengig av at Grythengen fikk leve, for å overleve.

Men jeg får ikke gjort noe med det, det eneste jeg kan gjøre er å ta med meg stabburet, for å finne et nytt sted hvor jeg konsentrerer meg om tårefotografiet. Er så gammel nå at andre ambisjoner nytter ikke å ha. Kun dokumentere og fotografere. Men stabburet skal jeg ha med!

-Wikimedia.
"Poetisk og med kjærlighet til jorda, kulturen, tradisjonen og området, men også med beina på jorda og bein i nesa. For riktignok kan Chiara og Flavio drømme, men de driver også knallhardt og målrettet arbeid." - Pål Steigan

Så langt jeg kan se det er det nå kun jeg som har tilbake kjærlighet til jorda, kulturen, tradisjonen og området, her i grenda, på Toten og i Mjøslandet. Hvor bedehuslandet var kjernen i vår kultur, og hvor kulturelva vår er den flotteste av alle elvene rundt Mjøsa, der den løper ned fra Totenåsen. Her skulle vi ha levd i det ytterste mørke, i ei stjernegrend, hvor vi kunne ligge i stillhet i de grønne enger, omgitt av skjønnhet, i ikonmaleriet vårt etter Dahlsleden rundt Totenåsen, for å hylle kulturelva vår, for å ære husmannstroen, og for å minnes vår apostel.

Fordi vi ønsker dette, er vi lagt for det ytterste hat, fordi dette ikke er i tråd med idealene til vår ekspressive individualisme og vårt locheanske ideologiske fundament. Innenfor avansert liberalisme er slike ønsker intet annet enn i beste fall personlige hobbyer, men mest sannsynlig stemples det hele som reaksjonært.

Men det er på samme vis i Hurdal, på Grue gård og kulturlandskapet etter Knai, utpekt til å være et utvalgt kulturlandskap, men dette kulturlandskapet blir meningsløst uten gården vår, på samme vis som gården vår nå er meningsløs uten tunet intakt. For vi kan selvsagt ikke leve der uten et helhetlig, beskyttet gårdstun, da vil vi bare bli drept av ekspressive individualister, slik som i lommetunet vårt på Gjøvik.

Personlig fatter jeg ikke at mennesker makter å leve med ødelagte landskap, men de er vel ekspressive, samt individualister, og er man dette, da synes det som om man kan leve med alt.

-Flickr.

"Expressive individualism, you write, affects all of us and “is the very essence of the culture of which we are all a part." - Carl E. Olson

- Understanding and surviving a culture dominated by expressive individualism

Ekspressiv individualisme er essensen i hele vårt samfunn, staten eksisterer kun som et fundament for ekspressiv individualisme, og så godt som alle kristne i dag synes å ha akseptert den moderne misjonsvitenskapens tese om at ekspressiv individualisme er bedehuslandets fullbyrdelse.

Selv har jeg lidt mye grunnet ekspressiv individualisme, jeg har mistet min bedrift og mitt levebrød, fordi de som overtok den anså denne bedriften som et middel for deres ekspressive individualisme, og ikke som et uttrykksmiddel for å forherlige haugianske verdier, for å dyrke våre industrielvetradisjoner etter Lenaelva på Toten, for å hedre herr Fossemøllen den eldre, samt å virkeliggjøre vår apostels slavemoralske forbilde ved å kunne fornekte seg selv det meste. Nei, tvert imot, de ønsket kun å forherlige seg selv, og nå har de tullet bort millioner på luksus for å kunne uttrykke sin ekspressive individualisme, i tråd med tidens ånd og idealer.

Men ikke nok med det, fordi jeg ikke er en ekspressiv individualist, kastet de seg over meg, herr Fossemøllens ætlinger og husmannstroens barn, fordi jeg ikke aksepterte min skjebne som et offer for ekspressiv individualisme. Og fikk jeg noen gang et godord for de tusenvis av timer jeg stod bak kløyvsaga, hvor jeg ofret de beste år av mitt liv til herr Fossemøllen den eldres ære i en hyllest til vår haugianske arv? Nei, aldri, men straks jeg lå i rennesteinene, da passet de på å uttrykke sin glede over en ekte haugianers fall!

Videre ble grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert bygget opp for at disse tre skjønne menneskene kunne få leve sammen her som vaskeekte kommunitarister, under kommunitarismens storhetstid, med bedehuslandet som fundament. Men nå, nå har Grythengen blitt kvalt av ekspressiv individualisme, nettopp grunnet mine helters store prosjekt. Her hvor himmelenga mi skulle ligget lik et ikonmaleri etter Dahlsleden ved kanten av Grythe-platået, for å hylle husmannstroen, ære kulturelva vår og minnes vår apostel. Fellesmisjonen ble skapt her, det var vel disse tre som kom på navnet i fellesskap, tenker jeg, fordi de syntes de hadde alt felles, her hvor det ikke lenger finnes spor av noen felles misjon, kun ekspressiv individualisme er tilbake.

Bygdebyen min, Skreia, har gått fullstendig til grunne under ekspressiv individualisme, intet sant gateliv eller urban kultur er tilbake, kun en haug Toten-bunkre, som hver for seg symboliserer sine eieres ekspressive individualisme.

Og lommetunet vårt i Gjøvik, hvor vi havnet i et lommehull, hvorfra vi så vidt klarte å flykte til Grythølet vårt, fra ilden til asken, før vi døde av overdose av ekspressiv individualisme. Stakkars Malin, hun gråter vel enda, men et barns lidelse er de ekspressive individualisters nytelse, for de må da vite å verdsette produktene av deres ekspressive individualisme?

Så nei, i denne kulturen, den ekspressive individualismens kultur, eller ukultur, da gjelder det bare å beskytte seg selv som best man kan, og å gjemme seg vekk etter beste evne. Egentlig er de barbarer, alle disse ekspressive individualistene, men kanskje er vi alle barbarer nå, ofre som overgripere, etter fallet av den vestlige sivilisasjon?


-Wikimedia.

"CWR: It used to be that people saw cultural political and other institutions as larger than themselves, existing to help form character and shape communities. You say this has been completely reversed or turned inside out. How so? And to what end?

Trueman: This comes down to the move to the psychological self. A world where I think of my identity as something primarily established by external relationships is one where I need to learn from the external world and its institutions to find my place therein and then learn how to play my role therein. A world where I think of my identity as determined by my inner psychology is one where I need the world and its institutions to enable me to give outward expression to those inward feelings.

To take an extreme example, if I think I am woman trapped in a man’s body in a world where external factors are decisive, then medical institutions will serve me by treating me such that my mind conforms to my body. In the world of psychological man, those same medical institutions will serve me by altering my body and hormones to conform to my inner conviction. In the former, the institution helps form me; in the latter, it enables me to perform me. The basic idea lies behind child-centered learning philosophies, consumerism etc.

Of course, the reality is more complicated: my identity is itself the result of a dialogue between my self and the wider. But the key point is that I imagine my identity to be an internal monologue and the role of the institutions in my life to serve the purpose of allowing me to express that.

CWR: How has a psychologized notion of “dignity” led to radical change in how people understand themselves and their place in society?

Trueman: In earlier epochs in the West (and to an extent in contemporary cultures in places like South Korea), society was understood as a structure focused on honor. Not everyone was equal, e.g., the lord was superior to the peasant, the elderly to the young. The structure of society was understood as a hierarchy where the different levels were bound together by notions of deference and obligation. From the seventeenth century onwards, the dominant notion in the West has been that all men and women are equal, regardless of outward circumstances, and that society is a contractual arrangement between individuals.

We see this in a shift in the notion of natural law from, say, Aquinas to Locke. For the former, natural law pointed towards an end for human beings that therefore placed obligations upon each of us in order to achieve that end. With Locke, natural law moves towards a focus on individual rights – life, freedom, property. Each individual possesses a right to equal dignity, regardless of their place in the social hierarchy. Once we psychologize the notion of the self, this then transforms the notion of what  natural rights are: everyone is entitled to feel happy and that in their own way. Which was the basic premise of, for example, the argument for gay marriage." - Carl E. Olson

- Understanding and surviving a culture dominated by expressive individualism

Det er nok ikke uten grunn at James Kalb har valgt å skrive hos "Catholic World Report", for her er mange gode samfunnsanalytikere, og jeg er virkelig glad for at Luther ikke klarte å reformere hele kirken. For, så langt jeg kan se, har vi da ikke tilsvarende skarpe penner innenfor den reformerte kirke.

"We see this in a shift in the notion of natural law from, say, Aquinas to Locke. For the former, natural law pointed towards an end for human beings that therefore placed obligations upon each of us in order to achieve that end. With Locke, natural law moves towards a focus on individual rights – life, freedom, property."

Civita er virkelig helt gale, hvor de sponset av milliardærer pumper ut propaganda til forsvar for ekspressiv individualisme, hvor de tom. påstår at ekspressiv individualisme gjør oss mindre ensomme. Selv er jeg da totalt samfunnsforlatt under den ekspressive individualismens tidsalder, hvor jeg neppe kommer til å føre en samtale igjen med noe menneske på Toten for resten av mitt liv, det eneste viset jeg nå kan kommunisere på, er gjennom fotografiet. På Livoll leirsted opplever jeg dog å føre mange gode samtaler, hvis vi kommer oss dit igjen etter korona-krisa, men så er da heller ikke Livoll tuftet på idealene om ekspressiv individualisme. Det er derimot de enorme hyttefeltene omkring Livoll!

På samme vis er det her, hvor jeg tror Klaus, Even Helmer og Johan Albert bygget opp denne grendeklynga deres på et aquinansk sinnelag. Nå er det imidlertid et lockeansk sinnelag som råder her, hvor ingen ser ut til å ha andre mål enn oppfyllelsen av egen ekspressiv individualisme. Selv har jeg derimot ingen ekspressive individualiteter jeg føler behov for å uttrykke, jeg kjenner kun på en forpliktelse til å ære husmannstroen, hylle kulturelva vår og å minnes vår apostel. Men denne forpliktelsen kommer helt på tverke med de andres behov for å markere sin ekspressive individualisme, hvor de også ser på husmannstroen som ekspressiv individualisme, og vår apostel som en ekspressiv individualist, fordi de ikke har noen som helst forståelse av hva bedehuslandet var.

Personlig er jeg meget forferdet over at herr Fossemøllens ætlinger synes å se sitt fedrealter som et arnested for ekspressiv individualisme, og at en aquinansk verdensanskuelse for dem er et uttrykk for reaksjonært hat. Ikke minst kommunalsjefen, men det blir stadig klarere for meg at hele statsforvaltningen er sentrert omkring et lockeansk verdenssyn, hvor statens oppgave er å sørge for komfort, fundamentet for ekspressiv individualisme, hvorover den ekspressive individualismen likefordeles under prinsippet for lik frihet.

Ah, likefordeles er visst ikke et ord i ordboka, dette er vel da et permalivinsk nyord.

Uansett, påstanden om og forståelsen av at bedehuslandet var lockeansk og ikke aquinansk, provoserer meg noe voldsomt!


I vår tid er det bedre å elske trær enn mennesker, hvor disse furuene ved Skrukkelisjøen er særdeles elskverdige.

-Wikimedia.

"Ah, nå forstår jeg, nordmenn er en blanding av komfort-sosialister og ekspressive individualister, alt regulert av nøytral byråkratisk ekspertise ved prinsippet om lik frihet. Så dette er den norske folkesjela av i dag!" - PermaLiv

Understanding and surviving a culture dominated by expressive individualism
+

Sosialister, kommunister og frigjøring

= Den nye nordmann (selv om man vel strengt tatt ikke har lov til å skrive nordmann etter den nye språkreformen)

Uffa meg, det er helt forskrekkelig hva det har blitt av det norske folk, de er ingenting mer. Godt jeg har min a7III, min siste kamera(t), hvor vi sammen kan dokumentere minnene om de skjønne menneskene under den skjønne tiden. For andre venner er ikke verdt å ha i vår tid, den heslige tiden, med unntak av en og annen motvinder.

Tenk det, hele sju fotografier fra to korte stopp ved nydelige Skrukkelisjøen:-)

-Wikimedia.

Utrolig, fant at et eldre fotografi av meg illustrerer Skrukkelisjøen for Wikipedia på cebuano, språket de benytter i Visayans på Filippinene, hvor kona kommer fra. Se artikkelen her.

Ikke bare det, men alle myrer, tjern og topper i Skrukkelia ser ut til å ha fått egne artikler på cebuano hos Wikipedia, hvilket betyr at Skrukkelia er bedre beskrevet på cebuano enn på norsk! Kanskje bor det ei filippinsk jente i Skrukkelia, som liker å skrive artikler fra hjembygda si? Uansett, nå får kona lese seg opp til neste gang vi skal til Skrukkelia:-)

Ellers, tenk hvor trist det ville blitt på odden i bildet hvis den flotte grana ytterst på odden var blitt hugget. Dette ville vært et like stort sjokk som da de tok gardskoronaen i Østvollen tidligere i høst😵

- Kommunen kuttet 200 år gammelt bevaringsverdig tre

Og nå kan jeg ikke nyte stjernehimmelen lenger heller, da det bak gardskoronaen kom fram hele sju lys, som blinker tusen ganger sterkere enn Venus😢 Tenk om dette kunne vært ei stjernegrend, slik her var under den skjønne tiden💖

- Sjekk hva som skjer med bladene som har blitt utsatt for gatelys

Da er vårt nye familiemedlem fra Øvre Skrukkelia ankommet, og jeg må si stemningen er atskillig bedre i dag, enn forrige mandag.

-Flickr.



Høybedehuslandets komme.

-Wikimedia.

Fotografiet ovenfor synes jeg gjennom sine nyanser illustrerer utviklingen av bedehuslandet på en god måte, hvor man først har en tung, grå tid, hvor man kjempet mot konventikkelplakaten og geistligheta. 

Deretter, ved konventikkelplakatens oppheving, gikk man inn i en gryningstid, hvor det tok en tid for folk å virkelig fatte at Ordet nå var lagt i hverdagsmenneskers hender.

Til slutt entret vi høybedehuslandet, som sammenfalt med nyromantikken og den skjønne tiden, i tiden 1885-1924. Dette er kun en strime på toppen, som lyste opp i historien, hvor den menneskelige kreativitet og lykke blomstret opp som aldri før, symbolisert med unike personligheter som M.J. Dahl og Jakob Gløersen, samt ikke minst oppblomstringen av en utrolig mengde bedehus, eller nærhetsplattformer.

Deretter begynte nedturen, hvor vi nå igjen ligger på bunn i et bunnløst mørke og fortvilelse, hvor alt våre forfedre vant for oss har gått tapt, hvor vi nå entrer et nytt standssamfunn, men denne gangen et standssamfunn ribbet for Gus og tradisjonene.

"Vi som kaller oss kommunister i dag er på ingen måter tilhengere av den totalitære stat eller partiets diktatur. Vi som tør å ta k-ordet i vår munn gjør det i pakt med den tankegangen som Marx og Engels la fram i Det kommunistiske manifest. Vi ser på kampen for kommunismen som kampen for friheten, ikke for å umyndiggjøre individene under en allmektig stat, men for å fravriste den bittelille klassen av monopolkapitalister den eiendommen de har ranet til seg, og gjøre den til fellesskapets eiendom. Kommunismen, ikke som statlig prosjekt, men som produsentenes kontroll over produksjonen." - Pål Steigan


B-ordet og K-ordet er vel av det mest trangsynte man kan ta i sin munn i dag, altså Bedehuset og Kommunismen. Haugianerne var vel det vi kan kalle kommunitarister:

"Kommunitarisme (eller kommunitarianisme) er en retning innen politisk filosofi som tar utgangspunkt i tanken om at kulturelt og sosialt integrerte lokalmiljøer er samfunnets grunnleggende enhet. Betegnelsen er avledet av det engelske ordet community (nærsamfunn eller fellesskap), og må ikke forveksles med kommunisme.

Kommunitarismen har lange idéhistoriske røtter. Blant andre Aristoteles har vært en viktig inspirasjonskilde for flere kommunitarister i vår egen tid. Det var imidlertid først fra 1970-tallet av at kommunitarismen ble utviklet som en egen retning i politisk filosofi, i første rekke av angloamerikanske filosofer som Alasdair MacIntyre, Michael Sandel, Charles Taylor og Michael Walzer. Disse utviklet sin tenkning blant annet i opposisjon til den amerikanske filosofen John Rawls' forsøk på å formulere et filosofisk fundament for en sosialliberal teori om rettferdig fordeling, som de mente bygde på en form for individualisme som er filosofisk og sosiologisk uholdbar.

Som sosialfilosofisk retning legger kommunitarismen vekt på at enkeltmennesker ikke kan eksistere uten å søke sammen i samfunnsgrupper av ulik størrelse, og at disse samfunnsgruppene former sine medlemmers verdier og vurderinger på en grunnleggende måte. Individet er altså et produkt av det samfunnet som det fødes inn i. Politisk plasserer kommunitarister seg som regel i sentrum av det politiske landskap, med en kritikk av både klassisk liberalisme og ulike former for politisk radikalisme. Mens noen kommunitarister – for eksempel Charles Taylor og Michael Walzer – regner seg som sosialdemokrater, vil nok de fleste av dem regnes som konservative tenkere." - SNL ved Dag Einar Thorsen


Selv regner jeg meg som kommunitarist, og jeg ser PermaLivs prosjekt som et kommunitaristisk prosjekt, men selv om de tidlige haugianerne nok var de mest utpregede kommunitaristene, tror jeg at alle stadiene av bedehuslandet, også høybedehuslandet, var utpreget kommunitaristisk. Dette er viktige aspekter jeg ønsker å utdype i min kommende bok "Bedehuslandet - en ny historie", som nok aldri blir noe av.

Hva jeg kaller Husmannsdemokratiet, en av de fire H'er for et nytt bærekraftig samfunn, en fornyet form for parlamentrisme, er et svært kommunitaristisk demokrati, hvor staten avvikles til fordel for kosmolokalisme.

Vil allikevel påpeke at jeg ikke på noen måte er en stor kommunitaristisk tenker, men håper å kunne bidra med ny kunnskap og forståelse av bedehus-bevegelsen som vårt lands kanskje største kommunitaristiske prosjekt, samt ikke minst suksess!

Den vestlige sivilisasjon er borte, hvor vi nå knappest kan ane konturene av hva som var vår sivilisasjon.

-Wikimedia.

"En ting til, det at man ikke tror det finnes evige sannheter og livs-mønstre, skyldes at Jerusalem-beinet har blitt kappet vekk under den vestlige sivilisasjon, med den følge at også Athen-beinet og Roma-beinet med tiden morkner og faller av. I grunnen kan vi vel si at vi er der i dag, hvor hele fundamentet for vår vestlige sivilisasjon er borte!" - PermaLiv


Dette fotografiet er fra Skrukkelisjøen, en svært vakker sjø tilnærmet fri for hyttepesten, en pest som fritt har fått bre om seg i Totens Almenning.

I Skrukkelia stod Fellesmisjonen sterkt, med markante personligheter, men de kom aldri så langt at de fikk bygget nærhetsplattformen bedehus. Det samme ved Bilitt/Vennevoll, hvor Fellesmisjonens rike arbeide ved Bernt Overnengen og Johannes Lindstad ble absorbert av Frikirken, som jeg tipper søkte seg mot industristrøket Skreia, da Frikirken først og fremst var industriarbeidernes kirke.

Allikevel tror jeg at Bernt Overnengens personlighet har formet de som tilhører Frikirken fra Skreia-området i dag.

-Wikimedia.

"Aldri gi opp deg selv, ditt nærmiljø eller retten til nærhetsplattformer som gir samfunnslydene mening og folkerøsten kraft." - Þekkja

"Nærhetsplattformer, kanskje var det dette bedehusene i realiteten var? Det var jo haugevis av bedehus for 100 år sida, i alle fall her omkring var det vel omtrent like mange bedehus som nærbutikker, de lå rundt hver en sving. Ps! Terje Bongard hos NINA har utarbeidet et forslag til en ny parlamentarisk reform, han mangler bare noen forskningskroner og litt velvilje fra styresmaktene." - PermaLiv

Nærhetsplattformer ja, dette var en god betegnelse på de gamle bedehusene det! Så fikk vi oljeplattformer, hvor vi ble så rike at vi glemte nærhetsplattformene. Men det var også andre nærhetsplattformer, som gamlevegen som svingte seg mellom tunene her i Øverskreien. Eller som nevnt nærbutikken. Ja, og så hadde vi tom. badehus ved Sagelven. Så nærhetsplattformene var mange, men jeg tror vi nok kan si at bedehusene var de aller viktigste nærhetsplattformene.

Tidligere var det korsene som dominerte det norske landskapsbildet, både gjennom kirkene, men ikke minst ved de mange bedehusene, ja det var jo en slik uhorvelig mengde av dem, de lå vel omtrent med et steinkasts mellomrom, i alle fall rundt Totenåsen.

Nå er det vindkraftverkene som tar over landskapsbildet, med sine blinkende lys. Ikke akkurat nærhetsplattformer dette, nei, de vitner heller om rå kapitalmakt langt borte, utenfor vår kontroll og innflytelse.

Det bitte lille våningshuset til bedehusbyggeren Johan Grythengen, det var vakkert det, men til min store forskrekkelse fant jeg at det var borte alt i 1954, hvor det nå står som en øyenfryd ved Guds trone, til minne om høybedehuslandet.

Skal vi noen gang begynne å bygge nærhetsplattformer igjen, da må disse være tro kopier av våningshuset til Johan Grythengen, da dette representerer den skjønne tiden og vårt tapte bedehusland på helt unikt vis.

Å fotografere folk på Toten er håpløst, det er umulig å komme innpå dem, så tenker jeg i høyden foreviger ei kråke i ny og ne. Men slik var vi selvsagt ikke under bedehuslandet og den skjønne tiden, da var folk på Toten like levende og stolte som folk i Mexico i dag. Så slik gikk det da vi skulle forlate vårt bedehusland og bli frie mennesker.

-Wikimedia


"You are you, you are Danish and you live in Mexico. I'm me, I'm Norwegian and I live in Norway. I think I just enjoy your videos, and make images of my little family and the area here I live. People here lost their souls, and my soul is cold, but to watch you and the warm people of Mexico, almost makes me melt:-)" - PermaLiv

-Wikimedia.

Bare les dette da, kjære venner av PermaLiv:


En annen versjon av teksten finnes hos Motvind:


Dette er helt forferdelig, kjære venner, vi har å gjøre med en total kalbiansk dystopi og fullstendig kollaps av hele rettssystemet, statsapparatet, forvaltningen og politikken. En total kollaps, modernitetens tredje ultimate katastrofe.

Norge er forskrudd, ja folk er stort sett forskrudde, de er helt ville, dette gjelder ikke minst min slekt, som var bedehusslekta på Toten, som var fossemøllingsættene, disse slektene som representerte fullendelsen av den vestlige sivilisasjon, har nå vendt seg mot sin egen sivilisasjon. Men hele Norge har nå blitt fiender av den vestlige sivilisasjon, av alt vår sivilisasjon representerte for vel 100 år siden, jeg fatter det ikke jeg.

For de ytterst få som makter å ta inn over seg bare en smule av vår nasjons fall ned i avgrunnen, PermaLiv ber dere på sine knær, meld dere inn i Motvind!!!

-Wikimedia.



"I'm viewing this talk 13 years after the fact, in the middle of a pretty severe crisis. Part of why the crisis is so bad is because all this time later we're still building inefficient, idiotic cities with diminishing returns in life value vs. increasing financial cost. As far as "uplifting" goes,  the architecture of the decade is some of the most abysmal minimalist modernism seen since the 60s that will age just as badly. New Urbanism hasn't prevailed, sadly. James H. Kunstler is an interesting guy,  I'd recommend reading "The Geography of Nowhere."" - Slagar The Cruel

PermaLivs følgere er vel kjent med denne gamle videoen av Kunstler, og jeg har selv lest "The Geography of Nowhere." Norge hadde en historisk topp under den skjønne tiden, også arkitektonisk, hvor dragestils-husene til Klaus, Even Helmer og Johan Albert representerte det ypperste av det ypperste i norsk bygningskunst. Men vi sporet av, hvor vi under stabbursjubileet i dette Herrens år 2020, har gått fullstendig til grunne i heslighet, under den heslige tiden, som dessverre ble vår tid.

Hadde denne holmen i Skrukkelisjøen ligget i Toten Almenning, da ville det garantert stått ei hytte på den, med en rød plastbåt fortøyd rett mot meg.

Men takk og lov er det Mathiesen som forvalter denne vidunderlige, skogkledte holmen! Det skal ikke forundre meg om han har vernet den som barskogsreservat, da naturvennen Mathiesen har opprettet flere private barskogsreservater på eget initiativ, ikke minst i områder hvor tiuren trives, da dette er en fugl han liker godt.

Ja til tiur, nei til hyttefjomper!

-Flickr.


Har enda ikke fått åpnet pakka med vår nye FujiFilm X-T200 jeg bestilte i julegave til jentene, for å sjekke om alt er i orden, men skal mye til at jeg dropper min a7III. Tenker nå at jeg venter både med å kjøpe til en 27 mm prime og ekstern blitz til den, da jeg fant at den har innebygd blitz, så dette og kit-linsa får holde i første omgang. Det viktige nå er å komme i gang med prints og fotobøker, så får jeg komme tilbake til videre investeringer for Fuji'n når jeg får erfaring med kameraet, samt har fått fotografiene mine ut av datamaskina og inn i det virkelige liv.

Skrukkelia.

-Flickr.

Fikk bladet Sivilisasjonen på fredag, og begynte å bla litt i det i dag. Hittil har jeg ikke direkte sett på meg selv som en forsvarer av vestlig sivilisasjon, men etter å ha bladd litt i Sivilisasjonen, ble det ganske fort klart for meg at PermaLiv er av de aller siste, dedikerte og ekte forsvarere av vestlig sivilisasjon, samt at alle som angriper meg, gjør dette fordi de er fiender av vestlig sivilisasjon, slik at de ved å angripe meg, ikke angriper meg, men de angriper selve den vestlige sivilisasjon, som jeg og PermaLiv representerer.

Lærte også et nytt ord, ananke:

"Ananke betyr nødvendighet, skjebne, og fremstilles gjerne som et halvt personifisert (hypostasert) vesen, som griper inn i menneskehetens eller den enkeltes liv og lodd." - SNL

Vidunderlige hyttefrie Skrukkelisjøen!

-Flickr.


Vi kjørte om Skrukkelia for å hente et nytt familiemedlem i dag, hvor vi på hjemturen stoppet opp ved Skrukkelisjøen, en herlig, tilnærmet hyttefri sjø, takket være Mathiesen. Hadde sjøen ligget inne på Toten Almenning, da ville den vært maltraktert av hytter, men heldigvis er Mathiesen en fornuftig fyr, som foretrekker urørt natur.

Det var regn og skodde, og det var bra, for under slike forhold viser Skrukkelisjøen seg fra sin aller beste side:-)

-Wikimedia.


My inspiration comes from Jakob Gløersen, a naturalist painter operating during Norway's golden age, in the years 1885-1914. He was almost forgotten, as he painted Eastern Norway from the countryside, as here we have no spectacular landscapes, like in the West and North. But he's rediscovered and I love him for portraying the ordinary life of ordinary farmers living in the somewhat dull landscapes East of the Norwegian mountains, as this is my landscape as well.

As a natural painter he always painted outdoors, and he loved most to paint in wintertime, so he was standing outside painting during all kinds of weather, in snowstorms and severe cold, and he was freezing a lot. So when I freeze on my fingers, I just think about Jakob Gløersen and all the sufferings he endured as a naturalist.

But too it's a pain to see how the landscapes have deteriorated since the time of Jakob Gløersen, where I feel like I now just photograph the last fading fragments of Norway's golden age.


Edward Hopper er en kjær maler for mange amerikanske gate-fotografer, og han synes å kunne være Amerikas svar på Edward Munch, hvor han skildrer vår vandring inn i modernitetens fremmedgjøring. Nå er denne vandringen fullført, hvor vi har entret den ytterste apokalypse ned i avgrunnen gjennom vindkraftverks-infernoet.

For Grythenga vår ser det ut til at den bare faller stadig dypere ned i Grythølet, på samme vis som lommehullet vårt i kvasi-lommetunet på Gjøvik. De burde ha forstått at det kom til å ende slik, Klaus, Even Helmer og Johan Albert, hvor vi her lever fremmedgjort fra hverandre, hvor vi er reaksjonære, og derfor ofrene, slik moderniteten ikke kan bestå av annet enn overgripere og ofre, hvor de reaksjonære alltid er ofre for de progressive, fordi det å leve reaksjonært er å leve mykt, lik våre forfedre gjorde det under den skjønne tiden.

Johan Grythengen burde ha forutsett dette under sin tid i Oslo, han burde ha lært seg tysk og studert Friedrich Nietzsche den tiden han var der, da ville han forstått at høybedehuslandet og den skjønne tiden bare var en kortvarig flamme.

Den skjønne tiden var en forunderlig tid, noen tiår inneklemt mellom avslutningen av det lutherske standssamfunnet og modernitetens komme. Høybedehuslandet var en del av denne tiden, og er derfor verdt å studere i seg selv, sammen med malerne og mange, mange andre gylne personligheter fra vårt lands La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»).

Deretter havnet vi inn på modernitetens blindspor på rekke og rad, hvor vi først gikk til grunne under fascismen, deretter kommunismen, og nå til slutt går vi til grunne under liberalismen, alle barn av moderniteten. Selv sekulære konservative er modernister, slår James Kalb fast, og alle avarter av moderniteten vil alltid føre oss inn i den ultimate katastrofe, fortsetter Kalb. Hvor han konkluderer med at det kun er tradisjonelle samfunn som er bære- og livskraftige, hvor alle tre aspekter av tradisjonene må være til stede, dvs. åndelig tradisjon, rituell tradisjon og sekulær tradisjon, hvor de bygger oppå hverandre, med åndelig tradisjon i bunn. Sekulær tradisjon kan ikke eksistere i et vakuum, slik sekulære konservative synes å tro. Nei, sekulær tradisjon må ha rituell tradisjon som fundament, hvor rituell tradisjon ikke kan eksistere uten åndelig tradisjon. Dette er den tradisjonelle treenighet, som alle ekte tradisjonalister må akseptere, hvis ikke er de i beste fall sekulære konservative.

Uansett, Edward Hopper er interessant, jeg skal også studere ham nærmere, da han var en maler som forstod at den skjønne tiden var i ferd med å renne ut gjennom fingrene våre, hvor han malte den melankolien han kjente med uforlignelig briljans!

-Wikimedia.

Da var jeg jammen i gang igjen, tenkte jeg skulle tatt lørdagskvelden, men så kom jeg over følgende artikkel/bok:


Med det samme slo det meg at dette er en fantastisk tittel, hvor vi kan omskrive den til:

"Bedehuslandet - En ny historie"

For Erlend Berge har allerede laget "Bedehusland", men er det en historie som er misforstått, så er det historien om bedehuslandet, og ikke minst trenger vi denne historien nå, som et nytt standssamfunn er i emningen.

Bedehuslandet reiste en bauta for frigjøringen fra det lutherske standssamfunnet, hvor bedehusene rundt omkring stod lik små frigjørings-bautaer, og er det ikke typisk at nå som det siste bedehuset snart er borte, vender standssamfunnet tilbake.

“Those who do not remember the past are condemned to repeat it.” - George Santayana (1863-1952)

Hvor det ser ut til at repetisjonen kan bli langt uhyggeligere enn original-versjonen.

"There is yet another issue that has less to do with legal pragmatics than with state power itself. The state has a keen interest in asserting the supremacy of its terms of legality over and against the legitimacy for alternative orders claimed by commoners.[33] Political and corporate elites use state power, which includes formal law, bureaucratic rules, and jurisprudence, to fortify a market/state system around which their lives revolve. The guardians of state power, understandably, have a big stake in defending legality. They have far less interest in the vernacular norms, practices, and experiences of ordinary people that embody a different vision of “law.” Commoners may not have legality on their side, but they often command a great deal of street cred." - David Bollier


Sannheten om bedehuslandet er at det svekket statens makt, hvor det la denne makten over i hverdags-menneskers hender. Aldri har vel statens makt vært mindre enn under bedehuslandet!

Mjøsa sett fra Øverskreien.

-Wikimedia.

Da var vi allerede i gang med vårt tredje dagbok-fotografi, dette var ikke påtenkt, men jeg kom plutselig i tanker om hvorfor vi har alle disse hav-navnene her i Øverskreien? Kan det være den spektakulære utsikta vi har mot Mjøsa, vårt innlands-hav, som nærer hav-lengselen?

For i dag fikk jeg vite at Sundby rett ovenfor her ligger ved den tidligere husmannsplassen Tonga, og dette er da vitterlig ei øy i det sydlige Stillehavet. Og Sundby da, dette betyr et sted som ligger mellom to sund, og søker man opp Sundby på nettet, da finner man tettsteder beliggende mellom to hav-sund. Men Sundby ligger ikke mellom to sund, men mellom to bekker eller små dalfører, og så uvitende kan de da ikke ha vært her i Øverskreien, at de ikke visste forskjellen på et dalføre og et sund?

Videre har vi Holmstad, som skal være avledet av det gamle mannsnavnet Holmr, men allikevel, Holmstad leder også tankene mot en holme i havet.

Så lengselen til havet, den må ha vært voldsom her i Øverskreien!

"Dagbok-fotografiet II"

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...