Kan det vokse noe fra tårer?

-Wikimedia.

Det er så merkelig å bo her i enga og ha et slikt dypt ønske om å plante fullt av blomster rundt gråsteinsmuren til tippoldefar, men så klarer man det bare ikke, fordi man vet at enga er fortapt. Ja, himmelengene har gått fortapt, men ingen forstår det, fordi de har blitt maskiner under det liberale tyranniet, og derfor ikke kan unne seg selv å føle.

Istedenfor er de opptatt med å ødelegge Mjøslandet, ja konsumere det, for å konsumere er det liberale tyranniets høyeste mening. Alt skal konsumeres og omdannes til en maskin. Derfor konsumerte man engene, Mjøslandets høylys.

Hvor lenge skal jeg kjempe for engene? Med kameraet og grendepoesien som våpen. Kan det vokse noe fra tårer?

-Wikimedia.

Lr CC har kommet med et par nye oppdateringer og her har jeg benyttet begge, defringing og struktur. Særlig det å tilsette litt struktur gjorde seg godt. Lr CC begynner å bli et veldig bra redigeringsprogram, det har det desidert enkleste brukergrensesnittet, pluss at det blir så mye enklere å finne fram igjen gamle bilder når man har dem i skyen.

Bare synd at Adobe har blitt så grådige, ja de har blitt vanvittig grådige, og øker stadig prisene samtidig som de kutter i support. Dessuten kan man ikke kjøpe programmet deres, man er nødt om å abonnere på Lr CC hele livet for å se bildene sine. Dette er litt som å bli hektet til heroin, man har blitt en slave av pusheren sin.

Allikevel vil jeg, hvis man har et lavt frustrasjonsnivå, anbefale Lr CC til alle nye brukere av RAW. Så får man heller avvikle programmet etter hvert som man får andre, mer avanserte redigeringsprogrammer under huden. Men kommer Nik Collection som et plug-in til Lr CC, da vet jeg sannelig ikke om jeg klarer å slutte?

-Wikimedia.

Vaskemaskina døde i går, så jeg måtte skaffe ny i dag, et forferdelig stress. Godt da å kunne avslutte dagen med å forevige disse liljene i kveldslyset. Ja, de bare står her og blomstrer, og bekymrer seg ikke for noen ting. Selv om engene har blomstret av, står de like fullt og blomstrer av all kraft. Snart faller kronbladene av, og de er glemt. Vil vi glemme engene? Eller kan de leve videre i fotografiet og poesien? Vil noen noensinne felle ei tåre for dem?