We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands
Drømmen om portrettet
Get link
Facebook
X
Pinterest
Email
Other Apps
Dette miljøportrettet ble jeg meget fornøyd med. Bildet ble superskarpt, men har lagt på litt korning i post.
Landskapsfotografiet ligger mitt hjerte nærmest, men jeg drømmer også om å kunne beherske action- og portrettfotografiet, og da særlig miljøportrett, hvor man fotograferer mennesker inn i et landskap eller en kontekst. Et problem er selvsagt mangel på modeller, da jeg er en sky person med få kontakter. Derfor har jeg kommet til at jeg vil bestille en fjernutløser, for å sette meg selv inn i et miljø.
Sean Tucker har de siste ukene kommet med to gode portrettfoto-videoer, en om hvordan å fotografere med minimalt utstyr, og en om selvportretter. Meget severdige!
Sean Tucker foretrekker 50 mm, men da jeg ikke er så god med mennesker, tror jeg 85 mm passer bedre for meg.
Til slutt en artikkel om den absolutt fantastiske portrettfotografen Alexander Vinogradov, som benytter min Tamron 28-75 mm og Capture One, som jeg har begynt på å lære meg.
På godt og vondt er jeg en såkalt "Slow Learner", men skulle jo gjerne ha ønsket at jeg hadde tatt fotografiet mer på alvor før jeg fylte femti. De fleste store fotografer virker det som begynner når de er 15, samt at de gjerne gifter seg med en fotograf. Så jeg har oddsene mot meg. Men man får gjøre sitt beste:-)
Publisert hos Kulturverk 17. april 2013. Etter at Nikos A. Salingaros ble venn med Christopher Alexander endret dette hans karriere, hvor han i dag er regnet som en av verdens fremste arkitekturteoretikere. Salingaros har en sterkere interesse for sammenhengene mellom energibruk og arkitektur enn Alexander, da han tidligere arbeidet med energispørsmål og var involvert i forskning på fusjonsenergi. Salingaros mener at moderne by- og samfunnsstruktur er kompleks kun på de høyere nivåene, og ignorerer småskalakompleksitet. Dette er en konsekvens av modernistisk liberalisme , fordi et topptungt styringssystem ikke har mulighet til å skape og opprettholde nødvendig kompleksitet på alle nivåer, samt at de heller ikke ønsker dette for å oppnå kontroll. Salingaros hevder at modernistisk ideologi går på tvers av alle biologiske systemer, og fordi moderne samfunnssystemer prioriterer storskalakompleksitet er de dømt til å kollapse. Dette gjelder ikke kun for byene, men også for energisyst...
Jeg hadde helt glemt hvor flott det er i Øvre Årdal, hvor Utladalen må være noe av det råeste norsk natur har å by på. Nordmenn har imidlertid i beste fall blitt en parodi, med nidstanga på Sløvåg kai i Gulen, som det perfekte symbol på nidlandet Norge. Uansett, blir vi jaget fra kværnenga vår, hvilket ville vært en lettelse, får vi ta en mellomstasjon i Øvre Årdal før det sørvestre Frankrike, hvor dette vil være et ideelt utgangspunkt for å avslutte Norge for godt. Øyvind Holmstad - Vestland River meeting of the Utladalen Valley, in Western Norway. Stock-bilde | Adobe Stock Tror dere ikke det, jeg hadde glemt helt av Øvre Årdal, hvor vi stoppet to ganger på ferieturen vår i 2024, begge gangene for å spise pizza. Og pizzaen var kjempegod, hvor vi ble mette alle sammen. I tillegg var vi innom biblioteket, som er det flotteste biblioteket vi har vært på noen gang, med enormt mye bøker, magasiner og en haug med splitter nye filmer på DVD. Slik at vi lånte med oss en stor bunke DVDer hjem,...
By Christopher Alexander . Original text at First Things . Rose trellis of Generalife. It has taken me almost fifty years to understand fully that there is a necessary connection between God and architecture, and that this connection is, in part, empirically verifiable. Further, I have come to the view that the sacredness of the physical world—and the potential of the physical world for sacredness—provides a powerful and surprising path towards understanding the existence of God, whatever God may be, as a necessary part of the reality of the universe. If we approach certain empirical questions about architecture in a proper manner, we will come to see God. It comes from realizing that the task of making and remaking the Earth—that which we sometimes call architecture—is at the core of any commonsense understanding of the divine. Only in the last twenty years has my understanding of this connection taken a definite form, and it continues to develop every day....
Comments
Post a Comment