Fossemøllingsepletreblomstring

Dette fotografiet synes jeg ble et verdig bidrag til stabbursjubileet til neste år. Her er fossemøllingsepletreblomstene på en fin måte rammet inn av stabbursvinduet, og det grønne mot det røde gir en frisk kontrast.

-Wikimedia.

Gardsepletreet på tunet her i Grythengen spiste mest sannsynlig min tippoldefar herr Fossemøllen av, og det er pussig å se hvordan dette gamle treet fremdeles står og blomstrer av full kraft, selv om engene har blomstret av. Det ble plantet under grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), hvor husmannstroen slo ut i full blomst. Nå er jeg den siste husmannstroende, og man dyrker ikke lenger de rurale idealene til apostelen i naboenga etter Olterudelva, men profetien til den falske profet Le Corbusier. Slik forsvant tradisjonene, hvor enga mi ble en dumpingplass for progressiv teknologi under liberalismens tyranni.

Trolig er jeg og jentene mine de siste fossemøllinger som får se denne vakre blomstringen og kjenne høstens sødme av vårens blomster, derfor ser jeg det som min plikt å dokumentere restene av vår storhetstid for kommende generasjoner, hvor jeg håper det atter kan komme nye slekter som verdsetter sine røtter. I dag, hvis man høyakter sine forfedres kultur og tro, ender man opp som en utstøtt og foraktet hatist. For slik er den progressive liberalismens logikk.

Av denne nydelige blomsten blir det nok et sødmerikt fossemøllingseple til høsten.

-Wikimedia.

-Wikimedia.