Rustna lukke

Lukka i grenda mi

er gamal og rustna

der ho heng i entreen

i Holmstadengen

i form av ein

hestesko.

Ikkje mykje er att

av lukka di fann

i grenda no.

Som askeladdar kjende di dykk,

frie frå husmannslekkjer,

der di eigde gråsteinsjorda di sleit i
sjølve.

Kristus gav meining åt slitet,

di var sjølve prestane

i ein ny åsreligion.

Er det då noko rart

att de kalla songboka

som ljoma rundt åsen for

Pris Herren?

No syng ingen lenger frå

songboka dykkar

i grenda dykkar,

heller ikkje eg,

då eg ikkje orkar å opne ho.

Moderniteten var det

som tok knekken på lukka,

den etsa ho vekk.

Vonom hesteskoen i entreen

i Holmstadengen

ned av veggen dett.

-Flickr.

Gamlevegen over tunet

Her gjekk gamlevegen

over tunet på Grythengen,

attmed stakitten,

bakom låven på Sundby,

over tunet på Holmstadengen.

Nedover gjekk han til nærbutikken

og bedehuset.

Her tala oldefar min med grendefolket

då dei gjekk forbi.

Der dei skulle til kremmers,

eller anna ærend.

Nokre gonger kom flokkar av vener

frå andre sida av åsen,

frå Hurdal,

til stevne på bedehuset.

Med dei du slo lag.

Du fekk veta nytt om alt

og alle

i heile grenda,

kring heile åsen.

Nokre inviterte du inn,

som apostelen oppe i Holmstadengen,

han som gav deg trua di.

Mykje hadde de å tala om,

då di hadde alt i lag,

jordbruket, trua og songen.

Mang ein gong song du og Dahl

lystig i lag

frå Pris Herren på stabburstrappa,

medan di naut

den vene solnedgangen

over Øverskreien.

Her gjekk Per Post,

pedellen ved Skreiens bedehus,

med lette steg,

som postberar.

Då han kom til Grythengen

var han riktig glad,

då han nett hadde gått forbi

potetåkeren sin.

Berre veike spor er att

etter gamlevegen.

No passerer grendefolket i stor fart

på nyvegen

i metallhylstera sine,

der dei fer gjennom kulturlandskapet

lik ein ubåt gjennom vatn.

Dei talar ikkje lenger med meg

og ikkje eg med dei.

Eg veit ikkje kven dei er,

kvar dei kjem frå

eller kor dei fer.

Grendefolket har vorte framande
for einannan.

Sjølv er eg ikkje lenger kulturberar

av Grythengen,

velkomstsportalen til grenda,

deg dei alle elska.

I dag er Grythengen ringeakta,

det same er eg,

skuggeberaren.

For berre skuggane er att

av den rike kulturen som rådde

etter gamlevegen.

-Flickr.

Dei grøne enger

I dei grøne enger i Grythengen,

der ville eg bu,

men her er inkje ro,

det er ikkje til å tru.

Her er berre motkultur,

støy, stemmer og pumpedur.

By og land,

hand i hand,

Subeksurbania vann.

Tunet er garden sitt hjarte,

og Noreg si sjel,

tunet skal gje næring og von,

åt dei som kulturlandskapet ber.

Gamlefar ville gje deg åt meg,

men eg takka nei,

eg orkar ikkje å eige deg,

då altfor mykje eg elskar deg,

men du er tapt for meg.

Åleine er eg om å sjå,

kva for en augestein som her låg,

dei vanvørde deg,

dei håna meg,

slik er stoda no.

-Flickr.

Sumarved

Vinterveden

rakk gjennom vinteren,

og har no vorte til sumarved,

der han ligg og slumrar

i sola.

Nyt ho no,

dette vert nok den siste sumaren din,

til vinteren skal du varme

heimen min.

Trist er det lell,

då det er Blåveissvingen som ryk

ut ur pipa mi.

Barndomsminne er som røyk,

med vinden dei fer,

slik er livet her.

Takk lell for den siste reisa di.

-Flickr.

Geitramsvollen

Her på vesle vollen i Grythengen

køyrde oldefar min vekk

fjortenhundre hestelass med stein.

Ein bragd det var,

du var litt av ein kar,

eg fekk veta det av far.

Låven din er borte no,

det same med dyra som beitte her,

kulturlandskapet forfell,

men framleis står geitramsen

og prisar verket ditt.

Noreg er ikkje meir ein kulturnasjon,

då vi ikkje lenger vil ha kulturberarar,

vollar med beitedyr

og nærande gardstun.

Vi vil berre ha bunkrar, 

høgspentgater,

og pumpehus.

Om nokre år er òg geitramsen borte,

eten opp av skogen.

Best ville det vera om han åt opp

heile landet vårt,

då vi ikkje lenger er det verdig.

Men geitramsen er verdig vollen din,

humlene gler seg over han,

der dei summar so fint,

i lag med songen frå Olterudelva

nedom vollen din.

-Flickr.

Stabbursnykelen

Han sit so godt i stabbursdøra,

stabbursnykelen.

Her har han sete i snart hundre år.

Han var for stiv til å verta bøygd,

for stor til å rotast bort,

for ven til å gløymast.

Fjerde generasjonen held han i handa no,

det vart nesten femte,

men tippoldefar min døyde året før stabburet stod fullgjord,

i 1920.

Han vart smidd av grove smedhender,

for å verta heldt av træla arbeidsnevar.

Døra han sit i er ei himmeldør,

då stabburet vart laga

den gongen grenda stod på høgda.

Bob Dylan seier at nykelen til framtida

er å finna i kva som er att

etter fortida.

Den nykelen han talar om

er stabbursnykelen

til oldefar min.

-Flickr.

Potetåkeren til Per Post

Per Post han levde eit enkelt liv,

som postbud og pedell ved Skreiens bedehus.

Nedst i Grythengen hadde han potetåkeren sin,

attved Olterudelva han låg so fint.

Jorda var full

av gråstein og muld,

og nypotet.

Potetåkeren din var ikkje stor,

jobben som pedell var ein ringe post,

stillinga som postomberaer var inga høgakta stilling.

Men du klarte deg,

eit gjeldfritt liv fekk du nok leva,

mange vener møtte du etter vegen.

Og grythengpotet var ingen dårlig mat,

næra av gammal havsbotn skoven opp frå flatbygda.

Hadde ikkje far min tala om deg,

ville eg ikkje visst at den jamne mosebotna i skogen

er eit minne frå potetåkeren din.

Ei heller at den nedfalne steingarden,

som no er grensegarden,

er eit verk av ditt slit.

Du vandrar ikkje lenger ikring i Øverskreien med posten

og eit gudsord på vegen.

Berre rådyra gjeng over potetåkeren din no,

rådyrstigen over mosebotna er klar og fin,

dei elskar å kvile på mosen din.

Trekryperne sett stor pris på dei tjukke granleggene,

som veks der no,

med grov bork full av mat.

Strandsnipa flyg opp og ned etter elva.

Her er godt å vera for so mange slags skapningar.

Takk for potetåkeren din, Per Post.

-Flickr.

Blåveissvingen

Dei sa det ville verta som før,

men det vart ikkje det.

Dei sa det ville verta litt ugreit ei stund,

so veks det til og alt vert gløymd.

Men spora er ikkje her lenger,

dei som minna var knytte til.

Det gamle grustaket i svingen,

der eg ynskte å gøyme vekk pumpehuset,

er viska vekk.

Same med spora frå gamlevegen,

som ein gong gjekk opp framom svingen.

Sødmen hjå dei siste jordbæra frå jordbæråkeren til bestefar,

som hadde forvilla seg ned i vegkanten.

Men mest av alt all blåveisen,

der vi plukka buketter til mødrene våre om våren,

på veg heim frå skulen.

No veks her berre prestekragar.

Blåveissvingen er ikkje meir,

han har vorte Prestekragesvingen.

Trea som verna blåveisen og nærte han med lauvet sitt,

er hogge.

For komfort har større verdi enn blåveis

og minne.

Her passerte so mang ein rural kjempe,

fedrane mine,
kjerringar og ungar.

Johan Sønsteby, då han køyrde høy frå Østby til Vestby.

Blåveissvingen var det fyrste som møtte ein,

då ein kom til Grythengen,

småbruket som var

velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel,

Magnus Johansen Dahl.

Alt vart grave i filler.

Inkje kjem nokon gong att.

-Flickr.

Empati - en mirakelkur?

Øyvind Andersen spør:

Er det mulig å skjære vekk de verste utvekstene og skape en «kapitalisme med et menneskelig ansikt»?

Hva vi ser utfolde seg i finanssektoren er menneskets ansikt, eller mer korrekt, menneskets janusansikt. Vårt ansikt har to sider, og den siden vi ikke liker å se, dukker stadig fram. Man kan nærmest si at menneskets janusansikt speiler seg i kapitalismen.

Den kuren mange forespeiler for en skakkjørt kapitalisme er empati, eller troen på det nye mennesket, som kapitalismen nå har overtatt fra kommunismen. Noe de trygt kan gjøre uten at noen merker det, da kommunismen er død.

Av de siste som skriver ut empati-medisinen, denne mirakelkuren som kan kurere alt, er Dag O. Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo:

- Vår gode natur

Å skrive om menneskets gode natur er sikkert populært og gir anseelse og penger i kassa, men dessverre er det ikke våre empatiske sider som må løftes fram skal vi ha håp om et bedre samfunn. Som Trond Andresen ved NTNU skriver:

Hessen er en “positiv ønsketenker”. Men det er slikt vi trenger minst av i dag. Vi trenger i stedet realisme angående menneskets n e g a t i v e evolusjonært utvikla psykologiske bagasje. Bare ved å studere denne og spre erkjennelse om den sida av menneskenaturen ut blant folk, kan vi skape et bedre samfunn. Bør inn i pensum på videregående.

Ønsketenking om “det gode mennsket” – uansett om våre gode sider også er innebygget og evolusjonært utvikla slik Hessen beskriver – glir inn den romatiske tradisjonen om “den edle vilmann”, og Friedrich Engels og andre kommunisters skjønnmaling av det nye sosialistiske mennesket, som endelig kan bli “godt” fordi de endelig er frigjort fra kapitalismens negative sosialisering.

Ja, empati kan redde verden, men kun i et stammesamfunn. Troen på det gode i mennesket i et massesamfunn vil være som å kave i hengemyra. Terje Bongard forklarer:

Poenget med inngruppedemokratiet er at det vil slippe til empati, samarbeid og sosial kontroll. I utgruppa blir slik atferd bare en romantisert moralisme ala FIVH som gir oss dårlig samvittighet. Det er jo slik vi helst vil være. Beskriver dette i boka mi.

Gjennom RID-modellen kan vi få sosial kontroll på gribbene. Men å tro på duene så lenge haukene får fly fritt, nei, det fører ingen steds hen.

Ekte empati finner vi i inngruppa, mens kapitalismen utfolder seg innenfor evolusjonens femte lag.

Illustrasjon: Terje Bongard

Kaffedebatt1 & Grendepoesi

Sendte nettopp følgende melding til debatt1:

Takk! Her er en idé til et kafé-konsept du kan supplere debatt1 med:

- Make Shift Coffee House

Hva med en kafé-kjede knyttet opp mot debatt1 rundt omkring i landet, hvor mennesker kan komme sammen for å forstå hverandres synspunkter også ansikt til ansikt. Eller i alle fall lære å respektere hverandres synspunkter.

Et navn på kjeden som falt meg inn er Kaffedebatt1. Kunne kanskje konkurrere med Starbucks?

God søndag!

Øyvind

Som PermaLivs følgere vet er PermaLivs mål å etablere Dahls kafé og galleri i Gjøvik. Men kanskje bør jeg knytte meg opp mot et nytt kjede-konsept rundt debatt1? Uansett vil jeg ha som krav at mine fotografier skal henge på veggene, samt at jeg vil gjøre det klart at jeg driver kafeen som lommedemokrat, et politisk konsept basert på zahavisme, motsatsen til darwinisme, da Terje Bongard er Ayn Rands motpol.

For tida arbeider jeg på prosjektet grendepoesi, som jeg håper kan ende opp i ei lita kaffebordbok til å ha på kaffebordene i min kafé, som man kan nyte mens man nyter sine totenkringler. Første side er nå publisert hos debatt1, og det at redaksjonen profilerte den er en oppmuntrende start for prosjektet.

- Ved gråsteinsmuren hans tippoldefar

Til slutt vil jeg høflig be om at ingen stjeler konseptene og begrepene mine!

Kaffedebatt1 er et konsept eller merkenavn skapt av undertegnede 24. juni 2018. Dette ønsker jeg å utvikle videre i samarbeide med debatt1, og ber om at dere holder fingrene fra fatet. Stjeler noen navnet/konseptet vil jeg ikke la det gå uhørt hen, selv om noe slikt ville vært uhørt💪

Begrepet grendepoesi er også et konsept utklekt av undertegnede forsommeren 2018, det er ikke benyttet på Google og har trolig for første gang i historien dukket opp i mitt hode. Så la meg få ha det i fred! I alle fall til kaffebordboka mi, Grendepoesi, er ferdig😁

Zahavisme og lommedemokrati er vel også mine begreper, men disse begynner å bli noen år nå, slik at jeg frigjør dem til allmenn bruk. Skulle jo gjerne sett at vi fikk flere lommedemokrater her til lands!

Det eneste som mangler her er kaffebordboka mi, Grendeposei, samt totenkringler fra grenda mi.

Fotografiet er fra et kaffebord ved kafeen Kaffekoppen ved Stortorget i Gamla stan, Stockholm.

-Flickr.

Relatert

Five Advanced Landscape Photography Tips (Knallartikkel jeg håper å lære av for å få fotografier med større poetisk kraft)

Ny artikkel fra en av bygningsbiologiens frontkjempere i Norge, dansken Piet Jensen

Lenge siden det har vært noe videre med bygningsbiologi her på PermaLiv, som tross alt var bloggens opphav. Her er imidlertid en flott, ny artikkel fra en av bygningsbiologiens frontkjempere i Norge, dansken Piet Jensen:

- Lineærhuset versus kretsløpshuset

Som PermaLivs lesere vet er Norge verdens verste land å bo i, med sin kombinasjon av menneskefiendtlige boliger og bomiljøer. Utbyggerne bryr seg mindre og mindre om beboerne, de er kun ute etter sin velbehagelige, kortvarige profittorgasme, hvor de går fra offer til offer. Hvilke tragedier de etterlater seg i sitt kjølvann er dem revnende likegyldig, de ser seg aldri tilbake!

For organisk isolering, i form av resirkulerte aviser, tre-, lin- og hampfiber eller halm, med tilsvarende isolasjonsverdi som mineralull, har mye større kapasitet til å håndtere fukten. Dermed trengs ikke den innvendige damptette plastduken, og det kan bygges diffusjonsåpent, – populært uttrykt som pustende hus.

Overflødig blir også det omfattende ventilasjonsanlegget med varmegjenvinning hvis det isteden tilrettelegges for behovsstyrt naturlig ventilasjon, samtidig som det satses mer på hygroskopiske materialer, som kan ta opp luftfuktigheten f.eks. tre, gips eller leire – også på badet.

Baseres varmekilden på skorstein og vedfyring oppnår man i fyringssesongen tilstrekkelig luftfornyelse i huset. Gjennom den termiske oppdriften i pipa skapes et undertrykk i huset, som sikrer grunnventilasjonen gjennom ytterkonstruksjonen.

Spalteventiler i vinduene og veggventiler øker kapasiteten, som også kan suppleres med lufting gjennom vinduer og dører i den varme årstiden.

Illustrasjonen er henta fra «Levende hus», Miller & Reite 1993

Fremtidsdystopi på Hovdetoppen

Stats/markeds-duopolet går sammen om en UFO-landing på Hovdetoppen, et monument for Fremskrittet midt i Gjøvik by. Hvorfor kunne de ikke bare ha bygd opp igjen den gamle og hyggelige restauranten som brant, istedenfor denne gigantiske etterligningen av Apples hovedkvarter i California?

Trodde disse planene var stanset av MDG, men neida, og det skal ikke forundre meg om de støtter dem denne gangen. Hadde tenkt meg på visning i Bassengvegen i dag, men da jeg så i Gjøviks blad at disse planene er tatt fram igjen i et enda større format enn forrige gang, med hele 200 rom for UFO-hotellet på selve toppen pluss 350 boenheter i solhellinga nedenfor toppen, vil denne grønne lunga midt i byen bli ødelagt.

Resultatene fra vår forskning viser at elementer fra den fredelige atmosfæren - stillhet, varierte muligheter, god sosial atmosfære og tilknytning til steder gjennom for eksempel historiske bygg - er veldig viktig. De stille og fredelige steder er gjerne knyttet til opplevelse av parker, vann eller andre grønne omgivelser. Dette kan ha noe med Nordmenns forhold til naturen å gjøre. Da må vi kanskje tenke annerledes om konseptet byliv. I byutviklingen snakker vi som regel om å skape mye liv. Men må utgangspunktet være å skape vibrant byliv og forretning over alt?

- Atmosfære er byutviklingens missing link

Nå har de nettopp valgt å droppe Mjøsparken nede på Huntonstranda til fordel for en massiv utbygging av monotone boligblokker, så fortsetter de jammen med å ødelegge bysentrums siste tilfluktssted for fred og ro, Hovdetoppen. Nei, her blir ikke mye atmosfære!

Gammel restaurant på Hovdetoppen og forslag til ny. For å finansiere infrastrukturen er det foreslått å legge ut et større areal av friarealene i solhellinga nedunder Hovdetoppen til "kremtomter". Det nye forslaget bryter sterkt med tidligere Hovdetoppen restaurant, både i omfang og stil, og vil framstå som en uforlignelig modernistisk struktur. Se større bilde her.

De vakre fraktale buegangene på Hovdetoppen i dag. Hvorfor ruinere dette for et fremskrittsikon? Se større bilde her.

Hovdetoppen til venstre i bildet, Mjøsa i forgrunnen. Se større bilde her.

***

Tore Engen har lagt inn et fantastisk fotografi av Hovdetoppen her.

La til følgende kommentar:

Huff og huff, tenk at de har tenkt å lande en UFO på denne flotte toppen😪 Dette fotografiet kommer til å bli mye verdt, mange vil bla opp store summer for det når de ser hvor stygt det blir etter at de har kronet Hovdetoppen med UFOen sin. Takk for denne utrolig viktige dokumentasjonen og et fantastisk minne for framtida!

En anti-autonom og anti-rural kultur

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus.

Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg.

Oppe på tunet er det som om to krefter braker sammen, den gode kraften fra stabburet og den onde kraften fra pumpehuset, hvor de møtes i en voldsom konfrontasjon. I det ene øyeblikket domineres tunet av den gode kraften fra stabburet, i det neste oversvømmes tunet av pumpehusets destruktive kraft. Et ulidelig spenningsfelt det er umulig å leve med over tid. En strid mellom fortiden og nåtiden. Mellom det rurale og det subeksurbane. Mellom Gud og Djevelen!

***

The manifesto, entitled Industrial Society and Its Future, was a 35,000 word polemic detailing the threats that industrial society posed to freedom and wild Nature. At the crux of the document’s analysis was a concept called ‘the power process’, or an innate human need to engage in autonomous goal setting and achievement. Despite this psychological necessity, ‘in modern industrial society, only minimal effort is necessary to satisfy one’s physical needs.’ As a result of the mismatch between human need and industrial conditions, modern life is rife with depression, helplessness, and despair, and although some people can offset these side-effects with ‘surrogate activities’, the manifesto says that these are often undignifying, menial tasks. Interestingly, these concepts have numerous parallels in contemporary psychology, the most notable similar idea being Martin Seligman’s concept of ‘learned helplessness’.

Ultimately, the manifesto extols the autonomy of individuals and small groups from the control of technology and large organisations, and it offers the hunter-gatherer way of life as a vision of what that kind of autonomy might look like. Still, the end of the manifesto only argues for the practical possibility of revolution against industry (rather than a complete return to hunter-gatherer life), and it outlines some steps to form a movement capable of carrying out that revolution. - John Jacobi

Teknokratene har fjernet enhver autonomi, og med dette enhver mulighet til å leve et autonomt ruralt liv på Grythengen. Mine forfedre levde et autonomt liv, ikke kun gjennom stedegen teknologi, men også gjennom en unik stedegen kultur og religion. Mitt ønske er ikke å returnere til en nomadisk jeger-/samler-tilværelse, men å kunne leve et stedegent, verdig liv som kulturbærer av den rurale arven etter mine forfedre og Totenåsens apostel. Dette forutsetter retrovativ teknologi, samt at all motkultur fjernes fra gården, slik at ikke den rurale ånd forstyrres.

Østre Toten kommune, staten og etterkrigsgenerasjonen har begått et "Ecocide, Culturecide and Civicide" over herr Fossemøllens øyensten og grenda mi, slik at denne har blitt fremmedgjort, og jeg som kulturbærer har blitt en fremmed for stedet, uten mulighet til å leve et autonomt liv. Drømmen om Subeksurbania, født ved verdensutstillingen i New York i 1939 gjennom et massivt markedsføringsframstøt mellom PR-industriens far Edvard Bernays og General Motors, er anti-autonom i sin opprinnelse og i sin kjerne. Den er konsumentkulturens Nirvana, motsatsen til alt hva husmannssønnen, småbrukeren, emissæren, vandringsmannen og skomakeren M.J. Dahl stod for.

Da jeg forsøkte å forklare dette for kommunens kvinnelige v/a-representant ved en befaring, nærmest frådet hun av raseri. Det er derfor klart at Østre Toten kommune ser seg som opprettholdere av drømmen om Subeksurbania, og ikke av vår rurale arv. Tvert imot ser de den autonome, rurale og retrovative kulturbærer som en trussel mot egen eksistensberettigelse.

***

The rise of the myth of the future is rooted in modern capitalism, in the experience of expansion of the economy and knowledge. The idea that the future will be better than the present is not a natural idea, but the imaginary effect of the peculiarity of the bourgeois production model…In the second part of the nineteenth century, and in the first part of the twentieth, the myth of the future reached its peak,…based on the concept of “progress,” the ideological translation of the reality of economic growth. Political action was reframed in the light of this faith in the progressive future. Liberalism and social democracy, nationalism and communism, and anarchism itself…share a common certainty: notwithstanding the darkness of the present, the future will be bright. - Bifo

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

No, this pumping house is not a progressive vision of a bright future, it's a tombstone for one of the greatest rural cultures ever to be seen on the surface of planet Earth!

Above all, then, a building is an ornament - Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 107

So let's start the work and fulfill our duty!

Related

Hva med sporene etter hverdagsmenneskene?

Stabbursbris fra ei tapt tid

Nikos A. Salingaros: "The Legacy of Christopher Alexander and A New Conception of the Universe"

Saudi-Arabia utsletter bevisst Jemens kulturarv

Raknehaugen og våre slektsgårder

Raknehaugen er Nordens største gravhaug, den ligger i Ullensaker rett sør for Gardermoen. Tidligere var det mange gravhauger i området, men dessverre er de fleste jevnet med jorden. Heldigvis lot de Raknehaugen være i fred.

Bildet har blitt mye brukt, bl.a. i SNL sin nettversjon, og ellers har mange sider lenket til fotografiet hos Wikimedia.

Her og hos Flickr har jeg gitt bildet en oppskarping samt lagt på et lite filter. Er imponert over hvor mye man kan gjøre med godt resultat for disse gamle jpeg-filene.

Bidraget er nok et resultat av mitt gode samarbeide med min gamle Sprinter og eos 550d. Tro hva vi hadde gjort for noe galt, som ikke fikk lov til å fortsette vår dokumentasjon av moderlandet?

-Flickr.

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!

Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

Feiende flott trapp i en fart

Da var trappa oppe, det gikk i en forrykende fart og ble riktig flott. Gamlefar stod for design og utførelse. Dette var siste hånd på verket etter en lang restaureringsperiode.

Så bærer turen tilbake til Grythengen for en tid, 49 år siden sist jeg bodde her fast. Var det ikke fordi huset har blitt så usannsynlig fint ville det hele vært uutholdelig, med all den gjennomstrømsteknologien og motkulturen som omgir tunet. Verst er pumpehuset, skakt og selvhøytidelig der det kakler og kveser som om det skulle holdt til en flokk med smådjevler der inne. Slått inn i hjertet av herr Fossemøllens øyensten lik en svart morderdolk!

Skulle noen fossemøllinger ønske å beskue hvor storartet deres fedrealter har blitt, er en forutsetning at de lover å gi meg full støtte og oppbacking i den videre kampen mot dette gravmonumentet over vår fedrearv. Unntaket er de som var med på grendevandringen våren 2017.

Slektsgårdene er våre fedrealtre, tunet er gårdens hjerte og Norges sjel. Kulturlandskapet tilhører kulturbærerne, fedrealtrenes voktere. Uten vokterne er Norge tapt!

Måtte kulturvokterne en dag kunne vende tilbake til herr Fossemøllens øyensten!

Godt isolert og solid utført!

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.

Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Gamle Stange skole

Gamle Stange skole i Øverskreien på Toten er ganske flott til skole å være, og var nok riktig fin i sin tid med sprossevinduer og tegltak. Selv rakk jeg aldri å gå på skole her, da nye Stange skole, en 70-talls bunker, stod klar da jeg var skoleklar.

Imidlertid hadde jeg noen fine år på søndagsskole her under min far og Anders Holmstad, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg lærte mer i mine år på søndagsskolen, enn i de kommende ni år i grunnskolen.

Min far hadde Vold som lærer, han var en streng men god lærer, til tross for navnet. Min tante hadde Kvaløy til lærer, og istedenfor å sende med melding hjem når noen hadde gjort noe galt, klippet han av en hårtust. Da kunne alle se at du hadde gjort noe galt, i motsetning til for meldingsboka, som man kan gjemme vekk. Kanskje en praksis å ta opp igjen for dagens skole?

Kvaløy var far til Sigmund Kvaløy Setreng, som mange mener er Norges største filosof, større enn hans nestor Arne Næss. Han ble dessuten en god venn av Nils Faarlund på Bilitt, grunnet deres felles forkjærlighet til jazz-musikken.

Sigmund bodde i den røde funkisboligen ovenfor skolen, men har i ettertid forsøkt å tone ned sin tilknytning til Toten.

To parasitter

Parasitten ved domkirken i Lund og parasitten ved Grythengen på Toten har mye til felles, de stikker begge ut og opp, mangler et historisk formspråk og er vettløst plassert i sårbare historiske miljøer. Mens domkirken er et sted hvor geistligheten påkaller Gud, var Grythengen himmelporten eller velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hvor lekmannskristendommen slo ut i full blomst i Norge.

Hvem statuen foran parasitten i Lund er av vet jeg ikke? Hva jeg imidlertid vet er at når pumpehuset har funnet sin løsning, ønsker jeg å sette opp en tilsvarende statue av Magnus J. Dahl i krysset ved Grythengen, som hilser grendevandrere velkommen.

Kampen mot parasitten i Lund har fått stor oppslutning, mens i kampen mot parasitten ved Grythengen står jeg fortsatt alene. Dette på tross av at det er åpenbart at pumpehuset parasitterer på og bryter ned det historiske formspråket oppe på tunet.

Traditional form languages evolved richness of expression, to accommodate human life and all the higher applications of social interaction and culture. Design innovation within adaptation is possible only with a complex form language that has a robust grammar. If a form language’s organized complexity is below a threshold, then it can never express adaptive solutions. A simplistic visual style, on the one hand, cannot pretend to be a form language — its complexity is too low. On the other hand, a complex style that lacks coherence in its grammar is just as unsuitable for adapting to human uses. - Nikos A. Salingaros

- The Legacy of Christopher Alexander: Form Language, Pattern Language, and Complexity

Mens stabburet og tunet oppe på Grythengen har en svært robust grammatikk, er det innlysende for enhver som har studert Alexanders verker at pumpehusets formspråk har en organisert kompleksitet langt under terskelverdiene, uberørt som det er av adaptive løsninger.

Som for protestantene ved domkirken i Lund får også jeg høre at man venner seg til. Og det kan nok være noe i det, man venner seg også til en avkuttet nese. Men om man venner seg til en avkuttet nese, blir den mer hel av det? Og får man mulighet til å sette på en ny nese, ville ikke da de fleste ha foretrukket dette, selv om de var blitt vant til sin halve nese?

I kommentarfeltet var det flere oppmuntrende kommentarer:

Jaha hunden är sjuk inget att göra nåt åt Case closed?

Ditt resonemang haltar, för allt vad fel är, skall man försöka rätta till. Kom ihåg annars detta då din hund blir sjuk, låt den då dö, inget att göra nåt åt då eller hur?

Nej kommer du att säga, men då hycklar du.

Man skall leva som man lär andra. - Lars Erik Bergqvist

Sorgligt att behöva vänja sig vid groteska stilbrott. Det är då man börjar tillåta att de gamla, fina stadskärnorna förstörs och förfulas. - Helena Hellichius

Venner jeg meg til pumpehuset og ødeleggelsen av tunet på Grythengen, vil det neste bli at jeg applauderer ødeleggelsen av historiske bykjerner!

Man har slutat förvånas över konstiga byggnader.

Det som förvånar mig är dumheten att inte bygga estetiskt hållbart i längden i den omgivningen.

Kontrast är spännande en stund. En tavla kan vara en kontrast som lätt kan tas bort. Denna byggnad suck ligger på fel ställe ta bort den. - Harry Hultman

Fult, helt utan estetik! 👎 - Johnny Tresslöf

Det pussige er at mens parasitten i Lund er et besøkssenter for domkirken, ønsker jeg å omgjøre pumpehuset ved velkomstsportalen Grythengen til et besøkssenter for grendevandrere etter grenda for reformasjonens fullbyrdelse. Dette kan best gjøres ved å flytte pumpeteknologien ned i pumpebrønnen, for så å bygge et formrikt lite grendemuseum over det hele. Selvsagt med en liten luke ned til det underjordiske, hvor denne djevelske mekanikken hører hjemme👿

Stakkars, stakkars Lund. Det moderne mennesket har mistet all respekt for alt!

People react according to their biological intuition, judging their environment for its positive or negative effect on the human body. Architects, on the other hand, are conditioned to ignore their own bodily signals and to judge the world according to abstract criteria. In many cases, such judgments lead them to build anxiety-inducing structures that are bad for people’s health and wellbeing. - Nikos A. Salingaros

Relatert

Et kongelig pumpehus

Coco og de falmende minner

Var og så på animasjonsfilmen Coco i dag (9. juni 2018), årets vakreste film. Særlig ble jeg grepet over bildet på den annen død i de dødes land, hvor denne inntreffer når man ikke lenger minnes av noen. Hva som slo meg er at snart ingen minnes, ja ikke bare det, man ønsker å glemme arven etter våre forfedre. I særlig grad gjelder dette arven etter Totenåsens apostel, som ingen lenger forstår, fordi den var en delekultur. Noe det labre oppmøtet ved grendevandringen etter Kronborgsætergrenda i 2017 vitner om.

Minnene falmer, lik malingen i nordveggen på låven i Holmstadengen.

(Tema, motiv og farger...)

Når jeg kjører gjennom Toten-landskapet, som sist mandag da jeg passerte kulturlandskapet i Ytterkolbu, slår det meg at det er som å kjøre på en tynn garnityr, hvor kulturen under har forsvunnet. Eller som om ei nøytronbombe har slått ned og utslettet all kultur, hvor kun kulissene står tilbake.

Fra bedehusland til kjøpesenterland til moskéland. En underlig utvikling, men kjøpesenterlandet var da heller ikke noe særlig. Bedehuslandet ligger i ruiner:

- Ødegården Holmstadengen på Toten - Kan vi få med Pål Hermansen til å lage "Kapittel 10"?

Det skal heller ikke underslås at islam har lagt grunnlaget for svært mye vakker arkitektur, i motsetning til kjøpesenterkulturen. Kanskje kan kjøpesenterbyen Gjøvik en dag bli det nye Isfahan?

Slik er det, vi har blitt kjøpesenterlandet, og kjøpesenterlandet har utradert all tidligere kultur, hvor bunadene på 17. mai er en del av kjøpesenterkulturen. Under bunadsstakken befinner seg imidlertid et dødningeskjellet, vår utdødde rurale arv, som det forflatede konsumentmennesket innbiller seg at kan trylles tilbake til liv en stakket stund ved å ikle seg et meningsløst kostyme.

Det er i slike stunder jeg gripes av en inderlig lengsel etter Maramureş nord i Romania, Europas siste skanse for en ekte, dypt rotfestet og levende rural kultur.

Underlig er det å tenke på at vi hadde en like rik rural kultur i grenda mi og rundt Totenåsen fram til 2. verdenskrig, hvoretter etterkrigsgenerasjonen utslettet det hele. Dette gjør meg virkelig vondt, og den tragiske skjebnen til de to nabobrukene etter Olterudelva, Holmstadengen og Grythengen, er Totens tristeste kjærlighetshistorie og river mitt sarte hjerte i filler.

Snart er alt glemt og disse stolte rurale menneskene går den annen død i møte, hvoretter minnet om dem utslettes for evig. Hvor inderlig gjerne skulle jeg ikke ha nedtegnet deres historie, fotografert plassene hvor de bodde og stiene der de vandret. Sendte inn en liten bønn til Skald forlag, mitt favorittforlag, men har ingen forventninger om å bli bønnhørt.

Stien hvor min oldefar vandret så mang en gang fra den tidligere husmannsplassen Grythengen til filosofibjørka han fredet nede i Olteruddalen. Underlig er det å sitte under denne bjørka nå og vite at min oldefar også satt her og filosoferte til elvas mange toner.

Nå er stien kuttet og kun den siste delen ned dalsida er intakt.

Hei!

Jeg flytter midlertidig tilbake til grenda til emissær, skomaker, småbruker og husmannssønn Magnus J. Dahl fra Spydeberg, som levde mesteparten av sitt liv i Holmstadengen nedunder Totenåsen.

I den forbindelse ønsker jeg å lage boka "I fotsporene til Totenåsens apostel", hvor jeg dokumenterer stedene og personene rundt Totenåsen, dvs. Toten, Hurdal og Hadeland, som ble berørt av denne mannen, samt den kulturen han skapte og som bandt småkårsfolket i grendene rundt åsen sammen på en unik måte: https://www.oa.no/debatt/kristus/jesus/to-menn-av-taigane/o/5-35-560048

Her er så mange personer og historier som kan graves fram, som den om Per Pedell ved Skreiens bedehus: https://debatt1.no/per-pedell-ved-skreiens-bedehus/

Hittil har jeg kun fotografert i JPEG og APS-C, men har begynt å gå over til RAW og har bestilt fullformatkamera.

Dette var bare en kort intro, vil lage en bedre presentasjon etter vi har flyttet 1. juli. Tenker å samarbeide med lokalhistoriker Inger Marit Østby, samt den gamle presten i Hurdal, som er ekspert på lekmannskristendommens rolle i Norge. Hun bor nå på Hadeland, hvor Totenåsens apostel ble gravlagt.

Når boka er ferdig ønsker jeg å lage til en utstilling som går på rundgang på Toten, Hurdal, Hadeland og Gjøvik, sammen med boklanseringen.

Skriver svært gjerne på nynorsk. Fikk beste karakter i nynorskeksamen på fagskolen. Ellers har jeg ikke mange meritter å vise til, trenger derfor et sterkt team å samarbeide med.

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik/Toten

Snart suges de siste minnene av den fargerike kulturen etter grenda til Totenåsens apostel inn i glemselens sorte hull.

Sommerhilsen til Bongard

Fin artikkel som viser hvor vanskelig det er å få til viktige endringer på mikronivå, annet enn for å få "den gode følelsen":

- The Transition Towns Movement … going where?

Hva artikkelen ikke nevner er alle tapertrostene som sitter parat og straks de får en mulighet kommer flygende til med taperstrategiene sine, slik at de ikke risikerer at noen stikker seg fram med gode ideer og prosjekter🙄

Vel, fb er nytteløst, blogger også for den saks skyld, og det beste man kan gjøre er å nyte en kald sommerpils og gjerne poste den på sosiale medier hvis man ønsker litt oppmerksomhet. Den kommer uansett til å få mer blest enn Ted Trainers glimrende artikkel😎

La allikevel inn en liten kommentar, så fikk jeg i alle fall en liten godfølelse, til håpløsheten tar tak igjen:

Not localism, but cosmo-localism!

"None of us knows what that theory is (I’ll sketch my view below), but we had better think hard about what it is if we are to have any chance of getting it right and not going down paths that cannot succeed."

Simply dead wrong! The theory is a return to a tribal society using the Representative Inroup Democracy model (RID-Model) of human ecologist Terje Bongard at NINA in Trondheim, Norway: https://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-…/…/19

The best thing the Transition Movement can do now is to translate Terje Bongards book “The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution" (chapter 1) into English language:

https://www.fagbokforlaget.no/Det-biologiske…/I9788251925938

Thanks for a very good article, pointing straight to the most important issues!

Amotz Zahavi observert sammen med et par VINNERTROSTER, en svært sjelden art i Norge. Tapertroster har vi imidlertid flust av!

Mens Zahavi er Bongards store helt, er Bongard min helt. Selv er jeg ingens helt, men har blitt svært skarp til å spotte tapertroster etter å ha studert Bongards bok. Ingen taperstrategi unngår lenger mitt skarpe blikk😸

Foto: NaamaZE

Relatert

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Let's Fire Elon Musk Into Space

Den store fordelen med elbiler, særlig mindre elbiler, er redusert støyforurensning. Det var noe helt vanvittig hvordan den gamle saaben min bråkte i vinter med hull i eksospotta. Allikevel må vi innse at det er bilen, ikke forbrenningsmotoren, som er hovedproblemet. Eller mer korrekt, vårt bilsentrerte samfunn, som jeg kaller drømmen om Subeksurbania. Denne drømmen ble skapt gjennom et massivt markedsføringsframstøt fra General Motors i samarbeide med Edvard Bernays, PR-industriens far, ved verdensutstillingen i New York i 1939. Fordi bilen står helt sentralt i drømmen om Subeksurbania, klynger vi oss nå til elbilen for en opprettholdelse av vår store, kollektive utopi!

Learning How to Think (svært god atferdsøkologisk tekst)

We think of groups close to us in Near Mode, judging them on their merits as useful allies or dangerous enemies. We think of more distant groups in Far Mode—usually, we exoticize them. Sometimes it’s positive exoticization of the Noble Savage variety (understood so broadly that our treatment of Tibetans counts as an example of the trope). Other times it’s negative exoticization, treating them as cartoonish stereotypes of evil who are more funny or fascinating than repulsive. Take Genghis Khan—objectively he was one of the most evil people of all time, killing millions of victims, but since we think of him in Far Mode he becomes fascinating or even perversely admirable—“wow, that was one impressively bloodthirsty warlord.

Learning to feel as we should is enormously helpful for learning to think as we should. And this is why learning to think with the best people, and not to think with the worst, is so important. To dwell habitually with people is inevitably to adopt their way of approaching the world, which is a matter not just of ideas but also of practices.

Med andre ord, å lære å tenke som og å tenke sammen med vinnertroster!

Think Like a Commoner

Patiently Learning to Belong

In this same vein, Alan Jacobs articulates the ways that many of our bad intellectual habits—our refusal to consider new ideas, our rush to assume the worst of our opponents, our desire to win arguments—stem from our prior communal commitments. In other words, before we can learn how to think, we need to learn how to belong.

Vår gode natur

Hovedargumentet til Hessen er ikke at empati i seg selv løser alt, men at vi kan utvide sirkelen til å inkludere flere i inngruppen, forså å utnytte empatiens kraft.

Dette er da hele poenget med InnGruppe-Demokratiet (IGD) til Terje Bongard. Med Bongards modell kunne vi eliminere massesamfunnet og legge hele økonomien innunder inngruppas empatiske kraft!

Humanøkolog Terje Bongard skriver: "Poenget med inngruppedemokratiet er at det vil slippe til empati, samarbeid og sosial kontroll. I utgruppa blir slik atferd bare en romantisert moralisme ala FIVH som gir oss dårlig samvittighet. Det er jo slik vi helst vil være. Beskriver dette i boka mi."

Jeg svarer: "Ja, det er derfor jeg ikke vil lese denne boka, den vil bare gi meg mer dårlig samvittighet! Det vil nok den engelske boka jeg anbefaler også, men den synes allikevel å forstå dynamikken mellom ut- og inngrupper bedre."

Trond Andresen er meget kritisk til Hessens bok:

Hessen er en "positiv ønsketenker". Men det er slikt vi trenger minst av i dag. Vi trenger i stedet realisme angående menneskets n e g a t i v e evolusjonært utvikla psykologiske bagasje. Bare ved å studere denne og spre erkjennelse om den sida av menneskenaturen ut blant folk, kan vi skape et bedre samfunn. Bør inn i pensum på videregående.

Ønsketenking om "det gode mennsket" -- uansett om våre gode sider også er innebygget og evolusjonært utvikla slik Hessen beskriver -- glir inn den romatiske tradisjonen om "den edle vilmann", og Friedrich Engels og andre kommunisters skjønnmaling av det nye sosialistiske mennesket, som endelig kan bli "godt" fordi de endelig er frigjort fra kapitalismens negative sosialisering.

A Critique of Repent to the Primitive

We divide human drives into three groups: (1) those drives that can be satisfied with minimal effort; (2) those that can be satisfied but only at the cost of serious effort; (3) those that cannot be adequately satisfied no matter how much effort one makes. The power process is the process of satisfying the drives of the second group. The more drives there are in the third group, the more there is frustration, anger, eventually defeatism, depression, etc.

Etter at Bongards forskningsprosjekt MEDOSS ble avvist av Norges forskningsråd forstod han nok at hans mål var gått fra å være i gruppe 2 til å havne i gruppe 3, og trakk seg derfor viselig tilbake for å spare seg selv.

Badekulpen

Det er lenge siden det har vært badetemperaturer i Olterudelva ved Grythengen, men med den knall forsommeren som har vært i år er det ikke så verst allerede 3. juni. Bestefar fortalte at da han var barn badet de masse i kulpene etter elva hver eneste sommer, og det var vel også da han ble slik en kløpper til å fange bekkeørret. Selv husker jeg at jeg som barn var med eksperten på håndfisking, hvor det ikke varte lenge før han hadde fylt opp et y-spyd med fin ørret. Og i dag så de jammen et par ørretpinner igjen også, noe det ikke er ofte man gjør lenger.

Badeutflukten endte med full neddykking, så det er tydelig at fossemøllingsgenene har blitt videreført hos Totens eldste elveslekt. Bestefar mintes nok sine barndoms år og syntes det var stas å være med barnebarna til sin barndoms elv.

Egentlig burde Olterudelva omdøpes til Fossemøllingselva, da det først og fremst er fossemøllingsslekta som hører hjemme her. Elvebruket Grythengen skulle vært tilbakført til fordums storhet, i Sigmund Kvaløy Setrengs ånd. Norges fremste elvefilosof, som trådte sine ungdomsår her i Øverskreien.