Søndagsmorgen x7

Tippoldefarbjørka vår stikker så vidt opp av skoddehavet bak uthuset til høyre:-).

Gården er Rødningsby, med et svært vakkert gårdstun, gårdens hjerte. Lever ikke gårdstunet, da dør kulturbæreren, og kulturlandskapet med kulturhistorien sammen med ham/henne.

-Wikimedia.

Tok en liten kjøretur før søndagsfrokosten i dag. Vanskelig å se uten øyemusling, må få skaffet en ny. Ellers kjenner jeg virkelig hvordan mjøslandskapet vrir seg i smerte over tapet av engene, Mjøslandets høylys. Her er så vakkert og frodig, samtidig som det gjør så vondt å se det gamle Toten forsvinne foran kameralinsa. Trenger en 70-200 mm for å enklere kunne trekke ut fragmenter av det gamle Toten. Selv ved de aller mest staselige gamle gårdstun slenger de opp sjelløse ferdighus. Makter ikke å fotografere dette. Kanskje blir jeg en dag så dreven i Photoshop at jeg klarer å klone vekk disse vederstyggelighetene? Kontaktet Adobe i går, og de lovet å se på skalerings-problematikken min i ACR. Håper disse 7 fotografiene jeg klarte å fange denne søndagsmorgenen, kan være til glede for de som elsker det gamle Toten? Målet er 1.500.000 fotografier til ære for våre forfedres gullalder, før jeg vandrer.

Vet ikke helt hva slags løe dette er, men nydelig er den i alle fall, ikke minst med litt morgensol på værbrent trekledning.

Har kjørt denne løa gjennom Lr sin nye "enhance detail", slik at man kan gå inn og studere detaljene i treverket.

-Wikimedia.

Mjøsskodda kryper oppover i Kolbu.

-Wikimedia.

Tror besteforeldrene til en av de gamle klassevenninnene til eldstejenta fra Fredheim skole, bor på denne gården i Kolbu, uten at jeg skal være skråsikker. Et nydelig, gjennom-sjelet gårdstun er det i alle fall:-)

-Wikimedia.

Mitt håp er at mjøsfolket en dag igjen, gjennom fotografiet, skal begynne å elske og verdsette Mjøslandet sitt. Våre forfedre var lik kvite blodceller, alt de tok i ble helet, mens vi har blitt lik gule stafylokokker, alt vi berører blir infisert, sykt, visner hen og dør. Kanskje, ja kanskje vil vi igjen en dag begynne å nynne på engenes liflige toner?

Utsyn mot Totenåsen og Lensbygda fra Kolbu.

Dette fotografiet hadde jeg store problemer med, da det hadde lurt seg inn noen spøkelser på linsa. Hadde jeg behersket Photoshop ville jeg sikkert fikset det på et par minutter, men fikk det til slutt til i Lr CC. Den gyldne gløden hentet jeg fra et vintage-filter.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Tro om jeg en dag blir så dyktig at det kan forsvares at jeg fotograferer mjøslandskapet i Fujifilms mellomformat????









Interessant! Tenkte å selge min 50 mm EF som jeg utprøvde litt med MC11 - adapter, men får nok beholde denne til panorama, selv om den har utilfredsstillende skarphet på full blender. Nå har Lr CC også fått panoramafunksjon, så får prøve ut denne teknikken.

Ser Attilio Ruffo anbefaler 20 mm til landskapsfoto, og jeg var nå like ved å bestille Tokina Firin 20 mm, men så kom plutselig Tamron med sin 17-28 mm. Foretrekker allikevel zoomen, da fotograferer man i mjøslandskapet er det ikke alltid bøndene liker at man går ut i åkeren.

Han anbefaler også en 70-200 mm på det varmeste, og dette er noe jeg virkelig savner! Spørs om jeg ikke må trå til med Sonys versjon med f4.0. Denne er kritisert for å være for skarp for portrettfoto, men skulle tro det er mulig å softe ned portrettene i etterkant?

Bryggerhuset ved Raufoss

Raufoss var tidligere Vestopplands styggeste sted, men de siste årene har alle de andre tettstedene i regionen dratt forbi, slik at Raufoss nå plutselig er Vestopplands vakreste sted. Så det er nok stor sorg i Raufoss nå, og jeg tenker kommunen, byggebransjen og arkitektene har stukket hodene sammen for å komme opp med et ufattelig stygt byggmakkverk, slik at de igjen kan komme i tet.

Imidlertid finner man fremdeles fragmenter av det gamle Toten selv ved Raufoss, som dette bryggerhuset man kan nyte hvis man ankommer tettstedet østfra. Det ligger like uti vegen, til glede for alle forbipasserende.

Grunnen til at jeg måtte til Raufoss var fordi minsta ikke gav seg med å mase om at hun måtte til Badeland. Ja, det var ikke måte på mas, og til slutt gav far etter. Så badet hun da også som en gal hele dagen, og sover nokså tungt nå.

Utover dette er det en fin gjennomgang av litt favoritt-optikk fra Admiring Light i dag:

"The Best Lenses – In My Experience"

-Wikimedia.

Vakkert kunstmuseum i vårt vakreste fylke

Tenk det, at vi får et alternativ til Nasjonalgalleriet, hvor man ikke lenger kan gå, i Nordland, eventyrfylket vårt. Dette gjorde godt! Å finne gode nyheter i vår juggeltid har blitt like vanskelig som å finne gull i Olterudelva. Men dette var jammen litt av et flott kunstmuseum! Smakspolitiet har det nok vondt nå. Museet har tom. rutevinduer😍 Å komme hit blir jo nesten som å ankomme gamle Rausteinshytta!

- Karl Erik Harr-muséet

Kommer vi oss til Hamar* blir det nok mange turer med Nordlandsbanen til eventyrfylket vårt, og da selvsagt med en stopp ved Karl Erik Harr-muséet, hvis det faller seg slik. Mjøslandet blir mer og mer som en mardrøm, med Gjøvik som Mjøslandets Mordor, en by hvor siste fnugg av håp har forsvunnet. Som innbygger av et slikt land, kan man trenge en liten eventyrreise nå og da🎇

*Hamar fortjener selvsagt å belønnes med å få Innlandets fotograf, hvis de følger Fornebulandet og dropper skyskraper på Tjuvholmen.

Abelvær. Neste stopp, Nordland!

-Wikimedia.

Mjøslandsstabburet

Fordi han elsker engene og stabburet etter sin oldefar, har hele Toten forsøkt å gjøre den siste kulturbærer av engene til latter, og de har lyktes med å etablere ham som en forfulgt og hånet "deplorables", hvilket i klartekst er intet annet enn en moderne husmann, slik hans tippoldefar var det på dette stedet. Imidlertid vant hans tippoldefar alt, han ble kvitt sine husmannslenker, vant sitt fedrealter og ble en stolt disippel av Totenåsens apostel, med sin egen særegne åskultur og delereligion. Troen, kulturen og fedrealteret, livets treenighet, ble hans, materialisert i dette stabburet av hans sønn, som fikk leve som stolt kulturbærer av denne flotte enga hele sitt liv.

Til neste år har stabburet 100-års jubileum, men ingen kommer til å feire denne store begivenheten og dette høydepunktet av våre forfedres gullalder. Derimot hyller alle flokkdyr, med bygdedyrene i front, den nye Rausteinshytta, et ikon for vår tids juggelalder. Nå har juggelalderen kronet Mjøslandets tak, Østhøgda, med sitt seierssymbol, og alle flokkdyrene i hele Mjøslandet ser mot nye Rausteinshytta og Hovdetoppen, for å kopiere juggelgudene og juggelkongene sine, da de er livredde og engstelige for smakspolitiets hånlatter. Som har etablert den siste kulturbærer av engene og den gamle åstroen, som et eksempel til skrekk og advarsel for dem som ikke underkaster seg smakspolitiets nådeløse smak.

Men han slår tilbake, og investerer i disse dager tungt i kamerautstyr og kunnskap, hvor han ikke minst tror den nye treenigheten fra Tamron kan fyre av kraftige skyts, som vil kunne ryste smakspolitiet og dekonstruktivistene i grunnvollene. Hans store forbilde er Islands tårefotograf, Rafn Sigurbjörnsson, og målet er å oversvømme Mjøslandet med 1.500.000 fotografier av våre forfedres gullalder, tildelt allmenningene, som en gang stod så sterkt over Totenåsen.

"Tårefotografen - den siste gjerning og mening"

-Wikimedia.

Død over minimalismen, leve maksimalismen! Artikkel av en amerikansk skribent, med en rekke talende eksempler på den estetiske fattigdommen i minimalismen. Det gjelder både arkitektur og interiørdesign. Mitt intrykk er at mange velger minimalistiske løsninger i sine hjem fordi de er enstelige for hånlatter fra smakspolitiet hvis de gjør noe feil. Det beste måten å unngå å dumme seg ut er ikke å gjøre noenting, og her er minimalismen et trygt valg. Alternativet er å kaste seg ut i en hemningsløs jakt på det vakre, mangfoldige og overraskende. - Audun Engh

- DEATH TO MINIMALISM

Videre av Audun Engh:

Artikkel av den britiske filosofen Roger Scruton. Han leder den britiske regjeringens "Building Better, Building Beautiful commission". De skal foreslå tiltak for å sikre at nybygg blir utformet slik at befolkningen synes arkitekturen er vakker. Målet er å redusere protestene mot fortetting. HELE TEKSTEN ER KOPIERT NEDENFOR. Man må registrere seg for å lese artikkelen på nettsiden.

--------

SITAT: "Our role as commissioners is to explore the features that people most appreciate in the buildings around them. My hope is to find the way in which ordinary people can make their opinions heard through the planning process, so as to feel settled in a place of which they can be proud.

I don’t have an easy task. But someone has got to do it, and why not a philosopher, whose only interest in the outcome is the very interest that everyone shares, namely the interest in beauty?"

---------

HELE ARTIKKELEN:

Here's what I want from modern architecture, explains housing tsar Roger Scruton.

Architects need to stop aiming for the 'iconic' and focus on everyday beauty, says the chair of the government's new architecture commission, Roger Scruton.

The creation of a commission to examine beauty in new building created a stir in the media, with the chairman subjected to a hate storm of unusual turbulence even by the standards that he regularly has to endure. Hate storms arise when powerful interests are threatened, and this was no exception. There is hardly a person in this country who is not aware of what Milan Kundera has called the ongoing ‘uglification of our world’ and who does not hope that something might be done about it. No one I talk to denies the need for a large number of new houses. But they all hope that this need can be reconciled with our deep-seated desire for beauty.

Kant wrote that in judgments of beauty we are ‘suitors for agreement’. Through aesthetic judgment we strive for a world that signifies and amplifies our humanity, and even if we are attracted to eccentricities and original gestures, we want them to fit in to the community, just as we fit in ourselves. I would go further, and argue that aesthetic judgment is rooted in the sense of neighbourhood. It is, in my view, the commandment to love your neighbour as yourself that is most evidently violated by the uglifying blocks that are being dumped on our cities. It is evident that the planning system must deliver the houses and infrastructure that we need; but it must also deliver what people want to see, namely something that they can take pleasure in, as we take pleasure in our home.

It has been repeatedly written in the architectural press that the establishment of a commission on beauty in building is merely a reversion to the ‘style wars’ of the last decades of the 20th century. Rehearsing all the snobbish contempt for the ‘Nimbys’, with their ‘historicist’ fantasies and Christmas-card pastiches, the articles showed no awareness that the debate has moved on since David Watkin’s devastating critique of Pevsner, and above all no awareness that there are philosophical arguments as well as visceral sentiments that might be offered in support of Kundera’s critique.

It is of course right that we should avoid a return to any kind of style war. At the same time, though, we should recognise that the dispute over style is a clouded reflection of a deeper and more fundamental conflict over place. The modernist era was rich in stylistic innovations. It produced the humane and imaginative factories of the Bauhaus, the elegant housing projects of Oud, and the villas of Mies and Le Corbusier. But it also produced a kind of style-less vernacular, typified by the glass curtain-wall and the ferroconcrete cube. This purely functional idiom gave rise to buildings that are no sooner built than they are on the way to dereliction.

Versions of these place-destroying structures are to be found in every city in the world today, sometimes reshaped into gadgets, like the Walkie-Talkie building in London, more often just dulled down into blank mirrors, which face their surroundings with an icy inhuman gaze. They define the nowhere above the city where the ghostly corporations hover, malign enchanters of the life below. Their impact is apparent to everyone, since they challenge our need for a place that belongs to us and to which we in turn belong. They remake somewhere as anywhere, and therefore as nowhere.

Our need for belonging is part of what we are and it is the true foundation of aesthetic judgment. Lose sight of it and we risk building an environment in which function triumphs over all other values, the aesthetic included. It is not that there is a war of styles — any style can prove acceptable if it generates a real settlement, and the point is recognised by a great range of contemporary architects, and not only by those committed to some traditional grammar. The issue is no longer about style wars but about a growing recognition of the deep truth that we build in order to belong. Many committed modernists begin from this truth — for example, Alain de Botton in The Architecture of Happiness and Rowan Moore in Why We Build. Among the new settlements that are proving popular there are as many built in polite modernist styles as there are in some kind of traditional vernacular. The important point is that all of us, the homeless and the disadvantaged as much as those who have invested their savings in a property, wish for a house that is also a home.

It is for this reason that ordinary architecture, however adventurous in its use of materials, forms and details, cannot rely on the excuse of artistic licence in order to creep through the planning process. In art we attempt to give the most exalted expression to life and its meaning. In everyday arrangements we simply try to do what looks right. Both cases involve the pursuit of beauty. But the two kinds of beauty touch different areas of the psyche. To create art you need imagination and talent — what the Romantics called ‘genius’; to create everyday beauty you need only humility and respect. In art, we are free to explore life in all its varieties, to enter imagined realms, and to open ourselves to our highest aspirations. Artistic beauty lies at the apex of our endeavors, and to fall short is to fall flat. To rise to that peak requires a distinct artistic personality, and an original and creative use of the available forms.

In everyday life, by contrast, beauty is a matter of adjusting our arrangements so as to fit to the contours of ordinary needs and interests, as when we lay a table, plant vegetables in rows or arrange the pictures on a wall. Everyday beauty lies within reach of us all, while artistic beauty is the occupation of the few. Much architecture lies somewhere between the two, being to a great extent a matter of fitting in and doing the job, but also overcoming aesthetic problems that require imagination and even inspiration for their solution. For ordinary people, however, it is the everyday fitting in that counts, and this is manifested in all the criticisms that we hear of recent developments. In everyday building it is as risky to stand out, to dominate, to be boastful and ‘iconic’ as it is in social gatherings. Everyday beauty is a matter of manners, not style.

Our role as commissioners is to explore the features that people most appreciate in the buildings around them. My hope is to find the way in which ordinary people can make their opinions heard through the planning process, so as to feel settled in a place of which they can be proud. I don’t have an easy task. But someone has got to do it, and why not a philosopher, whose only interest in the outcome is the very interest that everyone shares, namely the interest in beauty?

Ein stilna song

O arme enger,

O arme Mjøsland,

eg kan ikkje lenger høyre

engenes liflige song.

Dei var so ringe,

dei gjekk so stilt på vår jord,

ingen dei enste,

vonom kverver deira siste ord.

Den kulturen dei gav oss,

er borte no.

Etter dei kom dei kalde hjarte,

vi mista vår tru.

Inkje noko har vi sams,

vi er kvar vår gud.

Her kor dei arme husmenn,

i Ordet vart gjort fri.

Frå ein husmannsplass,

eit fedrealter steig fram,

saman med Pris Herren og ein bibel,
livet si treeining.

-Wikimedia.

Foto-forelesning i toppklasse

Etter at det var klart at min livsgjerning er som fotograf, har jeg helt sluttet å se på TV, da jeg kun ser foto-forelesninger på nettet. Ja, jeg har også helt sluttet å lese lokalaviser, da jeg ikke orker å lese om all denne ødeleggelsen av mjøslandskapet. Derfor leser jeg nå kun foto-magasiner. Man har jo uansett ingen makt eller innflytelse, og det eneste viset man kan stanse ødeleggelsen på, er ved å fryse de gjenværende fragmenter av våre forfedres storhet fast på kamerasensoren, før alt er borte. Som mitt pågående prosjekt med å fotografere gamle potetløer.

-GP.

Av de beste forelesninger jeg har kommet over hittil, er denne av Marc Levoy ved Stanford University!

- Gratis fotokurs fra Stanford University

Potetløe i vinterland

Potetløe ved Rånåby på Kraby, Toten. Ja, de bare står der og faller ned, alle disse gamle potetløene. Tror jeg vil satse litt ekstra på å forevige dem, før de er borte alle sammen. Et av mange prosjekter, som hviler tungt over skuldrene, for Mjøslandets tårefotograf.

-Wikimedia.

Tåretjernet i sølv

Rausteinstjernet, det høyestliggende tjernet ved Mjøsa, ble til Tåretjernet ved nye Rausteinshytta, en del av dystopien som utfolder seg over Mjøslandet. Nå har dystopien også erobret Mjøslandets tak, og da grenda mi var himmelporten til Totenåsen, med sine enger, Mjøslandets høylys, er min sorg ubeskrivelig.

Javisst, jeg ser masse blide mennesker i Totens blad, som lovpriser nye Rausteinshytta med gladmaska på. Men denne steinaldermaska, som er så komfortabel å bære, passer ikke for meg, da jeg er empat, en art like utrydningstruet som huldrestryen i Torsæterlia.

- Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism

Rausteinstjernet ble forvandlet til sølvtårer i Silver Efex fra Nik Collection. De er hentet fra vår avskjedstur til dette lille skogsvannet, som betydde så mye for oss.

-GP.

-Wikimedia.

-GP.

-Wikimedia.

-GP.

-Wikimedia.

-GP.

-Wikimedia.

Ingen Tolfa på Toten

Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.

Dessverre ble det ingen Tolfa på Toten. Mordet på mine forfedres urbane landsby ved Lenaelva er på mange vis verre enn ødeleggelsen av Gjøvik, da Skreia var hjertet i kanskje Norges aller vakreste kulturlandskap. Men istedenfor å svinge seg i valsen med en Tolfa for to ved Lenaelvas bredder, hvor mine fossemøllings-forfedre arbeidet så trofast ved Kvernumsstrykene, ville totningene heller ha seg ei utflytende billørje uten form og innhold😖

Når jeg leser hva Pål Steigan har fått til i Tolfa, midt i Italias vakreste kulturlandskap, blir jeg helt syk og fortvilet over hva som har skjedd med Skreia, midt i Mjøsregionens vakreste kulturlandskap. Nå bare flyter Skreia ut i alle retninger med meningsløse boligprosjekter, og i randsona mot Hveemsåsen popper det opp nye børstekalkunhauger i utvidelsen av Fossenfeltet, hvor suburbanittene konsumerer det unike kulturlandskapet over Balkeåsen og driter i alle de urbane kvaliteter, som fantes i mine forfedres smekre urbane landsby. Disse som nå Tolfa, takket være Pål Steigan, flyter over av lik melk og honning.

- Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

Selv orker jeg ikke mer, jeg kun lener meg tilbake med kameramalerpenselen og grendepoesien, så får resten av disse nye totningene drive på med totenpark-prosjektet sitt, hvor de destruerer det gamle Toten så raskt de kan så godt de kan. Det nytter ikke å kjempe mot dette her, man får heller forsøke å dokumentere hva som er igjen av det gamle Toten før de siste restene forsvinner.

Kulturlandskapet over Balkehøgda.

-Wikimedia.

Takk ellers til Achsel Ford og Gatekeeper for hyggelige hilsener i kommentarfeltet til Steigans artikkel💗

Soloppgang over Tolfa.

Over Skreia ble det imidlertid ingen ny soloppgang😰

Foto: Luigi Sestili

Ingen makter som Sean Tucker å inspirere vordende fotografer.

***

Skreia er tapt i mitt hjerte

"Just det, låt det tjäna som inspiration, de verkar vara stolta över sin stad och dess traditioner." - Inger Hayman

Bear in mind the original suburbanization of America (including Norway) back in the 20th century — along with its accessory automobiles — must be regarded as the greatest misallocation of resources in the history of the world. – J.H. Kunstler

Relatert

Hovdetoppens fall

China’s Urban Villages – an Interview with David Bandurski

The Photographer of Tears

Thank you so much! The best images I ever saw, the best piece I ever read, on street photography. How I wish I had a street to love. But I can't photograph people here, like a beggar on the street, we lost everything. So I can't photograph these people. I can only photograph the tears of our forefathers, because they had so much dignity. We spoiled our heritage, everything they gave to us. The beautiful urban village by the Lenaelva River, the meadows below the Totenåsen Hills, which were the highlights of the Lake Mjøsa Land, now lost, because we exposed them incorrectly, Hovdetoppen Hill, the sacred mountain in the middle of the town of Gjøvik, now desecrated. How can I photograph these poor people?

No, here I'm only the photographer of tears. Photographing the tears of our forefathers. And even the tears will soon vanish.

- Understanding Street Photography – A Beginner’s Guide

The farm corona of the Holmstadengen farm bows in sorrow for the lost highlights of the Land of Lake Mjøsa.

-Wikimedia.

MAJOR Adobe Lightroom CC Update

Dette var svært gledelig, og om ikke lenge vil nok Lr CC være like kompatibelt som Lr Classic. Derfor dropper jeg helt tanken på å lære meg Lr Classic, som etter mitt syn har et forvirrende brukergrensesnitt. Selv fant jeg nettopp at bruken av kurver i Lr CC har blitt svært mye enklere, ja rett og slett en fryd å bruke. Og det at man nå så enkelt kan benytte bracketing og å sette sammen panoramaer, er fantastisk. Denne detalj-forbedreren skal det også bli interessant å finne ut av.

Ja, nå tror jeg rett og slett at jeg holder meg til Lr CC en stund til jeg, ikke minst grunnet entusiasmen fra Brian Mathiash, som lovpriser dette systemet. Han skyter også med Sony og Canon i kombinasjon, lik meg.

Hva jeg ikke kan fordra med Adobe er at ACR skalerer helt feil på min Dell 13", hvilket holder meg tilbake fra å utvikle meg i Ps. Skal se om jeg ikke prøver å få tak i Adobe, slik at de kan finne ut av dette her.

Imidlertid er jo Nik Collection fremdeles det beste plug-in programmet for billedbehandling, så kanskje gir jeg blaffen i hele Ps og kun kjører Nik, ikke minst for svart-kvitt konverteringer?

Prøvde meg på dette bildet igjen, som jeg tok sist høst, og som jeg ikke klarte å redigere da. Synes det ble bedre nå, alt er gjort i Lr CC. Men at jeg skjøt på f8.0 da, nokså håpløst...

Fotografiet er fra Rausteinstjernet, som jeg nok aldri får se igjen😭😰😡

-Wikimedia.

Så har jeg sovet på det og ser at også dette fotografiet ble altfor glorete:-( Så kanskje bør jeg allikevel melde overgang til Capture One? Men nå vil jeg først investere i filterpakke og stativ, så får jeg se hvordan dette kan influere fotografiene? Forhåpentligvis kan et lett stativ og filtre også gjøre det morsomt å benytte min eos 70d igjen? Vil da eksperimentere med hvordan filer fra Canon og Sony fungerer ifht. hverandre i Lr CC.

Med gode Lee filtre kan kanskje min gamle 70d få en ny renessanse? Da kan jeg kjøre denne på 100 iso sammen med den klareste aps-c - linsa mi, hvor filtrene gjør så jeg slipper å undereksponere for å unngå utbrent himmel, slik at man ikke trenger å løfte skygger noe særlig i post, som Canon-sensorene er så svake for. Slik kan jeg kanskje benytte min 70d i påvente av et nytt, trolig det siste aps-c - kameraet fra Canon. Kanskje kommer dette med en ny generasjon sensorer, som de forhåpentligvis utvikler for den kommende proff-modellen av EOS R?

Imidlertid har Adobe Nik Collection som plug-in, hvor ikke minst Silver Efex gir unike svart-kvitt-bilder. Nik vil nok bli et stort savn ved overgang til C1. Nedenfor følger noen fotografier jeg konverterte til svart-kvitt i Silver i går kveld, og disse er i alle fall ikke glorete:-)

Dette fotografiet av gamlevegen nedenfor Vestby i Øverskreien, synes jeg symboliserer grenda mi på en god måte, hvor den gamle kulturen som her rådde snart er borte, og kun svake, falmende minner, skimtes gjennom et lag av modernitet, hvor moderniteten til slutt vil dekke alt, og intet av verdi er tilbake, annet enn de siste spor jeg klarte å fange på kamera-sensoren.

-Wikimedia.

Bryggerhuset i Holmstadengen slukes av modernitetens hav. Ja, slik føler jeg det, og stemningen understrekes av svart-kvitt-fotoet. Det er likesom bryggerhuset, hvor der var så mye liv, blir dratt ned i avgrunnen, hvor vinduet er lik et øye som ser på meg i fortvilelse og sorg, og ber meg om å hjelpe det tilbake til livet. Lik et barn en hjelpeløs far må se på bli dratt ned i dypet av altfor mektige bølger på det åpne hav.

-Wikimedia.

Også dette fotografiet av Kraby stasjon ved nedlagte Skreiabanen forsøkte jeg å redigere i Lr CC i går kveld, men det ble liksom ikke noe pop i fargene. Derfor åpnet jeg det i Silver Efex og da forsvant alle distraksjoner, slik at kun motivet ble stående tilbake.

Kanskje er dette løsningen? At jeg konverterer fotografiene i Silver Efex? Disse malene blir jo skrytt opp i skyene, og det er jo også slik at Toten-landskapet har tapt sine farger, hvor kun konturene av det gamle Toten står tilbake. I så fall bør jeg begynne å tenke i svart-kvitt, slik de store mestrene innen svart-kvitt-fotografiet gjør det.

-Wikimedia.

Da, kjære foto-venner, har jeg konvertert fotografiet ovenfor av Rausteinstjernet, i Silver Efex, og transformasjonen ble vidunderlig. Bildet fikk helt andre kvaliteter nå, hvor formen på tjernet trer tydelig fram uten distraksjoner, lik en vakker tåre. For dette et Totenåsens høyestliggende tjern, nå dekonstruktivert av modernistene med Nye Rausteinshytta, og Rausteinstjernet ble slik tåretjernet, hvor denne tåren ble min avskjed med mitt elskede skogstjern. Tåretjernets avskjedsgave til Mjøslandets tårefotograf.

Selv mitt valg av for stor blender teller ikke lenger, hvor åsen i bakgrunnen ble diffus, nå utvisket av kornene i Silver Efex. Benkene midt foran tjernet, hvor min familie spiste vårt siste måltid ved Rausteinstjernet, er passe nedtonet. De to granene i forgrunnen trer fram som vakre siluetter.

Et fotografi jeg en dag vil ha på veggen!

-GP.

-Wikimedia.

Spasertur over Eiktunet

Gikk en tur over Eiktunet i går og hadde tilfeldigvis med kameraet. Skjøt noen skudd fra hofta, men da vinterlyset var ganske fint, ble de ikke verst. Dessuten forsvant vinteren helt seinere utpå dagen, så var greit å fange litt av den siste vinterstemningen, for denne gang.

-Wikimedia.

Det bildet jeg ble mest fornøyd med.

-Wikimedia.

Raudsmia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Utover våren vil jeg foreta store investeringer for min gjerning, i mitt utrettelige virke for Mjøslandet, Bedehuslandet, Prøysens land, engene, det gamle Toten og Innlandets dronning. Finnes det noen der ute som verdsetter mitt arbeide, er alle former for sponsoravtaler velkomne.

Investeringer:

Deluxe Filter kit fra Lee

Manfrotto BeFree Compact Travel Carbon Fiber

Tokina Firin 20mm F2 AF

Sony 70-200mm f4 OSS (Sony FE)

Capture One

Bryggerhuset

-Wikimedia.

BRYGGERHUS...kaller vi det i Østfold. Dette nyttige huset på gården hvor man foretok litt "grøvre" husarbeider. Det var "alltid" pipe og ildsted i bryggerhuset. Her ble det vasket klær, her ble gjerne grisen slaktet og partert. Utallige er de medisterkakene som er stekt i bryggerhusa, og for ikke å snakke om hermetisering av koteletter og annet kjøtt på Norgesglass. Var det sild til middagen ble den ofte stekt her, da slapp man lukta i hovedhuset. MAO. Et avlastningssted for kjøkkenet. Hva heter den type hus i andre deler av landet? - Gunnar Kullerud

Selv har jeg innbilt meg at bryggerhuset stort sett ble benyttet til å bake flatbrød og brygge øl, men det var nok så mye mer enn dette, takk til Kullerud som rykket meg ut av denne illusjonen :-)

Bryggerhuset var vel rett og slett grovkjøkkenet, og her var nok litt av et liv og masse sladder. Selv vet jeg sannelig ikke om det er igjen andre bryggerhus enn dette i Holmstadengen, her i grenda?

Ja, det er så trist med disse engene, Mjøslandets høylys, som visnet hen og mistet kulturbærerne sine. Skulle vært skikkelig morsomt med et bryggerhus. Dessverre er det kun kamerasensoren det nytter å eksponere videre på i dag, og ikke historiemaleriene våre, da penslene og gardskoronaen forsvant.

Så man får bare fortsette å eksponere kamerasensoren, fram til noen en dag kanskje bryr seg?

Gammel Toten-glød

-Wikimedia.

Det var litt av en glød som kom til syne da morgensola traff vinduene på gamle Kraby stasjon i dag, etter nedlagte Skreiabanen. Hva som med ett slo meg er at dette var gammel Toten-glød, fra den gangen Toten var et levende kulturlandskap, med smekre urbane landsbyer til, og engene, Mjøslandets høylys, stod i full blomst.

Nå har den gamle totengløden forsvunnet, bare en sjelden gang skinner den gjennom fra det gamle Toten, som her i dag. Det er disse siste lysstrålene fra det gamle Toten jeg forsøker å fange, sammen med kameramaler-penselen, min siste venn og kompanjong.

Selv har jeg mistet all glød, utenom for fotografiet. Min totenglød er forduftet. Noen ganger hallusinerer jeg om at engene, som var min sjel og mitt liv, kan få begynne å gløde igjen. Men det kan de jo ikke. Mjøslandets høylys er tapt for alltid, og med det Mjøslandet. For et landskapsbilde med utbrente høylys, er intet verdt. Dette vet enhver fotograf. Vi eksponerte feil, og tapte dem.

Fremdeles drømmer jeg om å kunne finne en liten lomme av det gamle Toten, hvor jeg slipper å eksponeres for det nye Toten, og hvor jeg kan få fortsette å eksponere det gamle Toten, ikke kun på kamerasensoren, men med trælete never. En drøm, som nok forblir en drøm.

Snart er det to år siden bedriften min brått ble revet ut av armene mine, lik et barn man har kjært. Jeg elsket denne bedriften, jeg syntes den var den fineste fabrikken på industriområdet, i alle fall fram til den ble senket ned i et hull i et hav av asfalt. Da mistet den sin sjel. For også fabrikker kan ha sjel, ikke bare potetløer og gamle låver. Her hadde jeg trofast arbeidet til familiens beste og slektas ære, år ut og år inn, og det var ikke få tusen kubikk jeg sendte gjennom maskinene. Kun en gammel onkel verdsatte min innsats.

Videre ble jeg målskive fordi jeg forsøkte å forsvare fedrealteret vårt som best jeg kunne, for angrepene det ble utsatt for fra det nye V/A-anlegget. Hvorfor? Man skal alltid stå opp for sin kulturbærer og sitt fedrealter. Her fant vi vår tro, kultur og historie.

Deretter har alt falt som domino-brikker. Rausteinshytta, Skreia, Lena, Hovdetoppen, Huntonstranda, Tranberglia, Bondelia gamle husmorskole, lommetunet vårt, den gamle sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra, og engene er det ingen som savner.

Skal bli godt å komme til Hamar nå, hvis de har vett og forstand og bevarer Tjuvholmen og mjøslandskapet sitt? Men selv derfra vil jeg skue opp mot Mjøslandets tak og høylysene som gikk tapt, med tapet av engene. I sannhet, å være Mjøslandets fotograf, er en melankolsk gjerning.

Derfor ble jeg tårefotografen.

Stasjonsruter

Dette er noe annet enn panoramavinduene på Nye Rausteinshytta, hvor man ublu konsumerer det vakre åslandskapet!

-Wikimedia.

Vinterkvelden

-Wikimedia.

Mange kveldar

har du sett gå ned

over Mjøslandet,

du gamle våningshus

i Holmstadengen,

og i kveld vart ein riktig ven

vinterkveld.

Åleine står du

i alderdomen,

lik so mange som gav alt,

for borna sine.

Utakk er verda si løn.

Alt du lærte dei,

alt du gav dei,

har dei gløymd

og forskusla.

Dei merkar ikkje eingong

at høglysa til Mjøslandet

har slokna.

Dei har auga sine vendt

mot Hovdetoppen no,

tempelhøgda til

den nye verdsreligionen.

Der forkynner dei ikkje

nøysemd og audmjuke

og vørdnad for dei

som gjekk føre oss.

Kulturberarar og fedrealtrar

vert ringeakta.

Berre fyrstar vil dei ha.

Feitt var ikkje kallet ditt,

i motsetnad til for Stange-kyrkja

på andre sida av Mjøsa.

Du ser rett dit ned herifrå.

Presten der,

han hadde ei heil tønne med sylv

i kjelleren han.

Eit av Noregs feitaste prestekall.

Noko tønne med sylv,

var det nok aldri i kjelleren her

i Holmstadengen.

For husmannsfolkets apostel

holdt til her

på denne gamle husmannsplassen,

oppunder Totenåsen.

Ein husmannsson var han,

apostelen for husmannssoner,

han kom til sine eigne.

Sjølv endte eg opp

lik ein husmann,

slik det seg hør og bør

for ein kulturberar

av eit fedrealter

i vår tid.

Langsommere, dypere, mykere

Men kanskje er det ikke så merkelig at friluftslivet stort sett blir avspist med snuspenger, sammenliknet med for eksempel idretten. Idealene om høyere, raskere, sterkere passer som hånd i vott i et avansert konkurransesamfunn fanget i tilvekstens vold. Men langsommere, dypere, mykere er nærmest en trussel mot dem som tenker i marked og profitt.

Nei, her er ikke lenger mye langsomt, dypt og mykt, her hvor den tidligere sæterstien mine forfedre vandret på, ligger nedtrampet. Her er kun høyere, raskere og sterkere. Her hvor Totenåsens apostel vandret, langsomt, i dype tanker over skriftens ord, mens han nynnet fra Pris Herren, med nyslåtte lærstøvler og vadmelsbukser han selv hadde lappet.

Du verden hvor mye penger man må ha fått for Nye Rausteinshytta med skitrasemotorveger til. Gravemaskinene stod tett nedover lia her, for å jevne den tidligere grendestien min med jorda, slik at kondomdresskifartsfantomene kan rase fram i stor fart til nye, kule Rausteinshytta, hvor de beundrer hverandres hypermoderne utstyr til tusenvis av kroner fra XXL.

Nei, det var noe annet den gangen vennene kom over her fra Nord-Hurdal for å samles til stevne på Skreiens bedehus, hvor de slo følge med emissær Dahl den siste biten ned fra Holmstadengen, disse lystige rosenianere og dahlitter, hvor de dannet et himmelsk grendekor, som skremte alle bygdedyr langt vekk til de mørkeste avkroker på Toten.

-Wikimedia.

"Prosjektmakere snakker om å åpne naturen for de mange. Men naturen står på vid vegg den; utfordringen er å åpne menneskers sanser for naturen. Dette er oppgaven til den organisasjon som står for dette seminaret, og for de stadig flere som gir utdannelser i friluftsliv. Vi venter fortsatt på at det offentlige verdsetter denne oppgaven etter fortjeneste.

Men kanskje er det ikke så merkelig at friluftslivet stort sett blir avspist med snuspenger, sammenliknet med for eksempel idretten. Idealene om høyere, raskere, sterkere passer som hånd i vott i et avansert konkurransesamfunn fanget i tilvekstens vold. Men langsommere, dypere, mykere er nærmest en trussel mot dem som tenker i marked og profitt.

Allikevel savner vi ikke forsøk på å forandre friluftslivet slik at det tjener et samfunn hvor turtallene stadig må øke. Man prøver redusere naturmøtet til rekreasjon, forebyggende helsevern, turistnæring, opplevelsesindustri. Det eksklusive og egenartede blir markedsført, på bekostning av det som er tilgjengelig for alle. Nasjonalparkene våre skal utvikles til «merkevarer», blir det sagt, de må «profileres» og bli «magneter» for Norge som naturattraksjon. Man driver frem en profesjonalisering som forvandler friluftsliv fra folkelig tradisjon og allmenndannelse til elitepreget næring for yrkesguider. Reklamen skaper utstyrshysteri, og den T-merkede stien risikerer å bli en catwalk, i strak motsetning til idealene om enkelhet og nøysomhet.

I samme retning virker makthavere som mener å være talsmenn for folk flest. Vi har i de siste to årene fått billigere og sterkere utenbordsmotorer. Miljøverndepartementet er blitt Klima- og miljødepartementet, uten vern, og er blitt fratatt oppgaven å håndtere plan- og bygningsloven, som tidligere var selve kjernen i friluftsloven. Vår felles eie - allmenninger og statseide eiendommer i fjell, skog, kyst - er blitt solgt vekk til private. En har tvunget igjennom mer snøscootertrafikk på tross av protestene fra en samlet friluftslivs- og naturvernbevegelse, og mot de egne fagorganenes innstendige anbefalinger. Det blir gitt signaler om flere dispensasjoner for større og større hytter i fjell og skjærgård. Vi skal, sies det, få mindre såkalt «statlig styring» og «særnorske forbud», men mer av marked.

Interessene til de få blir fremmet på bekostning av hensynet til de mange.

Dette er den utviklingen friluftslivets organisasjoner må kjempe imot, på vegne av en friluftslivets allmennhet, som er mye større enn foreningenes medlemstall! Det er greit at organisasjonene får lyse med sitt ytre i et kampanje-år, men det er minst like viktig å varme med sitt innhold. Leirilden både lyser og varmer.

Vi trenger en friluftslivets brede og samlede interesserepresentasjon, som tør å hevde naturmøtets grunnverdier. Langsomhetens vellyst er mer intens enn fartsrusen. De dype opplevelsene har mer å gi oss enn markedets vrimmel av spektakulære sensasjoner. Det myke håndlaget er mer sensibelt, og skånsommere for natur og medmennesker, enn styrkens makt.

Langsommere, dypere, mykere." - Bjørn Tordsson

- Friluftsliv - En dannelsesreise (Nils Faarlunds bokslipp i Studio B20)

-Wikimedia.

Ingen Røkke-skyskraper

Må si jeg har meget mer respekt for Bærums politikere, enn for Gjøviks. Samt ikke minst Bærums befolkning, hvor hele kultureliten reiste seg i protest mot Røkketårnet. På Gjøvik derimot står bare proletariatet med lua i hånda og lar utbyggerne høvle ned bytoppen deres. Kan nesten garantere at det ikke blir skyskraper på Tjuvholmen etter dette her, da kultureliten i Hamar, som er sterkere enn i Gjøvik, selvsagt vil merke seg kultureliten i Bærum sin smak.

- Kjell Inge Røkkes skyskraper-drøm i grus

Audun Engh skriver:

Hurra! Bærum Fremskrittsparti går mot Røkkes høyhus på Fornebu. Kun Høyre sitter ennå på gjerdet. Alle andre partier er mot. Befolkningens engasjement var åpenbart avgjørende for å få partiene til å ta et klart standpunkt. Dette er en sjelden seier i arkitekturstriden, og forhåpentligvis bare starten på en helbredelsesprosess blant lokalpolitikere landet rundt. De har vært altfor ettergivende overfor utbyggere og deres arkitekter. La oss håpe "en ny tid er i emning"

Gjøviks befolkning burde virkelig skamme seg over hva som har skjedd med Hovdetoppen!

Hovdetoppen, som endte sine dager som toppen av galskap!

"De har vært altfor ettergivende overfor utbyggere og deres arkitekter. La oss håpe "en ny tid er i emning"" - Audun Engh

For Gjøvik har jeg mistet alt håp for en ny tid og emning. Her har de lagt seg flate for utbyggerne og deres arkitekter, fra A til Å. Til slutt tok de indrefileten av indrefileten av indrefileten, villmarkstoppen og bytoppen vår, byens hellige fjell, og serverte den til utbyggerne og deres arkitekter på sølvfat.

Som om ikke dette var nok, fortsatte de etter Hovdetoppens fall og reiv Bondelia gamle husmorskole, Sørbyens siste karakterbygg!

-Wikimedia.

Torsæterskaret

-Wikimedia.

Stakk så vidt oppom Balkehøgda i dag etter skolelevering, før jeg fortsatte til Skreia for å handle litt etter helga. Tok ikke mange bildene, da himmelen var kjedelig, men det ble et par ganske bra allikevel.

Her synes jeg vegen eller gutua danner ei fin ledelinje opp mot Torsæterskaret, og det skaper også dynamikk i bildet at det varme lyset i forgrunnen har et ekko oppe i Torsæterlia, hvor man finner Norges største forekomst av huldrestry, juletrelaven vår.

På toppen av Torsæterkampen, Mjøslandets tak, kan man så vidt se mobilmasta, og rett nedenfor denne finner man nye Rausteinshytta, som jeg aldri kommer til å besøke. Dette fordi den er et seiersikon for dekonstruktivistene og et angrep på det gamle Toten.

Snart forsvinner vi nok til Hamar, selv om jeg ikke er i den ringeste tvil om at Hamar også kommer til å forsvinne til slutt. Men jeg kommer tilbake til Toten for å fotografere så ofte jeg kan. Det er bare det at mitt hjerte gripes av en slik ubegripelig sorg over det gamle Toten, som forsvinner. Særlig brister mitt hjerte over tapet av engene, da disse var min sjel og mitt liv. Og jeg gruer meg til sommeren, hvor bygdedyret kommer fram igjen for å brøle sitt seiersbrøl over engenes død. Selv herr Fossemøllens barn sviktet fedrealteret sitt og kulturbæreren sin. Derfor ble jeg tårefotografen.

Skulle det allikevel dukke opp et fata morgana på Toten, hvor jeg kan få gå opp i det gamle Toten, ikke kun i fotografiet, men i mitt liv, da blir jeg her. Et sted som er lik en kuvøse, hvor jeg kan få leve avsondret fra det nye Toten.

Blikkbokser i kulturlandskapet

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor plasserer vi disse industri-blikkboksene midt mellom det helt unike kulturlandskapet etter Balkehøgda, og det heller ikke akkurat dårlige kulturlandskapet etter Owren-høgda? For meg er det ubegripelig! Oppe på Owren-høgda ser vi et nytt industri-fjøs, men det skjærer allikevel ikke i øynene. Blikkboksene nede på nye Bilitt næringspark angriper rett og slett sjelen i landskapet.

Toten var verdens vakreste kulturlandskap, en verdensarv fant vi her, men vi ringeaktet det fjerde bud og forskuslet vår fedrearv, lik den fortapte sønn.

Derfor ble jeg tårefotografen, fordi jeg ikke fikk lov til å male videre på historiemaleriet mitt, i et kulturlandskap som sakte visner hen.

-Wikimedia.

Snøvintergård

Kjørte en liten tur oppom Balkehøgda i dag, himmelen var kjedelig, men her spiller i grunnen forgrunnen samme rolle som himmelen, med sine bølgende åkrer og spill av lys og skygge. At himmelen er nøytral er faktisk en fordel, slik at den ikke trekker oppmerksomhet fra vinterspillet i åkerlandskapet.

Herlig å kunne få fange et slikt lite utsnitt av det gamle Toten! Måtte bøye meg litt i knærne for ikke å få med toppen av en Toten-bunker, men det gikk så vidt.

Men skulle selvsagt hatt en 70-200 mm zoom, som ville gjøre det langt lettere å skille ut fragmenter av det gamle Toten.

-Wikimedia.