Skip to main content

Design for Social Innovation: An Interview With Ezio Manzini (Part 1 & 2)

 Ezio Manzini
Wow! Much good stuff is comming from Italy these days! Like the Slow Food Movement, ISB, Gruppo Salingaros, and just now I became aware of DESIS Network, founded by Ezio Manzini.
Ezio Manzini is an Italian design strategist, one of the world’s leading experts on sustainable design, author of numerous design books, professor of Industrial Design at Milan Polytechnic, and founder of the DESIS (Design for Social Innovation towards Sustainability) network of university-based design labs. His work over the past 30 years in sustainability and social innovation has coalesced around four watchwords: small, local, open and connected. On a recent Friday morning we spoke via skype and I was immediately impressed with his easy manner, warmth and balanced optimism. - Shareable
Read the interview: Part I (Design for Social Innovation: An Interview With Ezio Manzini) & Part II (Ezio Manzini on the Economics of Design for Social Innovation).
Beyond that, of course there are also some thinkers who have been very important to me. I like to quote Amartya Sen. He's a Nobel Prize winning economist who introduced me to the notion of “capabilities”. His main work deals with social equity. His approach focuses on positive freedom, a person’s actual ability to be who they want to be and do what they want to do. It’s the idea of empowering the capabilities of people. In my view this is a very strong idea for design. In some way, when you design, you search for problems to be solved. If you take the capability approach, you search for capabilities to support. This is a paradigmatic change in the way that we think. This is connected to social innovation. You don’t ask what you can do to make people behave differently. You ask what you can do to recognize people’s capabilities and help people use those to solve the problems they face. - Ezio Manzini
Ezio Manzini on Vimeo:


Ezio Manzini-Keynote: Design for Social Innovation and Sustainability from Interaction Design Association on Vimeo.

His websites:

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.