 |
| Fotografi fra fastelavensbolleturen vår til Tjuvåstjernet i vinterferien. Jeg fotograferte med svart-kvitt i tankene, da været innbød til dette. Winter photography around the Tjuvåstjernet Lake, part of the Totenåsen Hills, Norway, March 2025. Stock-bilde | Adobe Stock |
Oppdaterer med en liten vandring i Sarlat-la-Canéda, dessverre får vi kun fire dager her, men oppdager vi ingen vindturbiner fra utsiktspunktet ved Domme, tar vi kanskje jula her? Hvis vi finner knallbillig hotell og flybilletter!
Byen ligger svært sentralt til ifht. mange eventyr, ikke lange turen til Toulouse, hvor man kan sykle etter Canal du Midi ned til Middelhavet, og deretter langsetter Pyreneene på Raid Pyrénéen hjem igjen. Fjellene og kulturlandskapet her står ikke noe tilbake for hva man finner i Norge, kun fjordene og nordlyset er hva man vil savne. Men dette tar man igjen med all den fantastiske arkitekturen!
Så ser vi inga vindturbiner frå Domme, å dæ itte æ'no utsikt før at dættane kæin kåmmå tæil Domme ti åverskueli framtid, ær vi itte så domme, at vi bler hær ti Grythølet vårt😒
I Grythengen er det umulig å leve, da all kulturarv er borte og alt naturlandskap er ødelagt. Hele tiden flyr det droner og helikoptre over her, med digre sager på, for å holde liv i alt dette her. Naturherlighetene forsvinner en etter en, Høvernfløyta, Tjuvåskampen og Majerskogen. Gjøvik er en urban katastrofe på linje med Bucharest, hvor exurben Skreia har gått ned sammen med regionshovedstaden vår. Begge får terningkast null. Folk er iskalde og likegyldige, hvor de reflekterer Vårt Falske Selv, og ikke Jesus, slik som under velferdspietismen. Et resultat av 100 år med velferdsstat, samt at vi ikke lenger kan ta med søndagsskolebarna til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde av livets vann som bare flommer opp og aldri går tørt, ikke engang under tørrsommeren 1947!
Lenge har jeg vært bestemt på Frankrike, for å unnslippe marerittet på Toten, men i dag igjen fikk jeg en slik voldsom lengsel etter Skjolden, hvor jeg søkte opp noen artikler om utviklingen i Høyanger:
Dette ser stygt ut, og blir dette realisert, da er det jo slutt på Sognefjorden. Det nytter ikke å gå opp på Molden for å få dette her i trynet, hvor det i luftlinje blir liggende enda nærmere enn tivoliet over Odalen sett fra Tjuvåskampen.
I Frankrike har jeg sett meg ut Sarlat-la-Canéda, en middelalderby med 10.000 innbyggere i Dordogne, beliggende i overgangen mellom Europas ryggrad og den Nord-Europeiske slette. Byen skal ha et stort innslag av engelskmenn og amerikanere, samt at den har jernbanestasjon. Så det virker fristende!
Men hva hvis jeg oppdager vindturbiner fra utsiktspunktet ved Domme, og hva hvis Høyanger går for vindkraft?
Da blir vi jo sittende fast her i Grythølet vårt, hvor vi i alle fall ikke blir huset i skogen i min levetid, så seint som grana vokser her, i Stuejordet og Stabbursjordet. Tujaen knekker enten av snømengdene, eller så tar rådyrene den.
Egentlig hadde jeg helt avskrevet Skjolden, etter at jeg oppdaget vindkraftverket over Tjuvåskampen. I morgen satser jeg på å gå rundt Tjuvåskampen, for å undersøke om man også kan se vindturbinene nedenunder kampen? Så skulle det bli Skjolden, da blir det bare å bli der, da naturen omkring Skjolden er så mektig at det holder til 1000 liv, selv om man fotograferer uavbrutt dag og natt.
På Toten er det egentlig ikke så mye tilbake, som jeg synes jeg bør fotografere, før vi drar. Det er Vindflomyrene, Fugletjernet, samt utsikta fra Grythenholmsvarden. Pluss kanskje et vårfoto fra Fuglefossen, hvis jeg får det til?
2025 er også det siste, store jubileet vårt, så når dette er unnagjort, har vi vel i grunnen gjort vårt. Noen jubileumsbok ble det ikke, men dette er ikke min skyld!
Men kanskje skal vi til Frankrike? Kanskje skal jeg ta en doktorgrad i nyskolatikk ved universitetet i Toulouse, hvor jeg forener kristendommen med humanøkologien, som den første i dette nye faget. Som en oppfølger etter Thomas Aquinas, som er stedt til hvile her, middelalderens største filosof og skolaktiker.
Kanskje er det over og ut med den nordlige reformasjonen og Nord-Europa? Katolikkene lyktes jo noe så vanvittig godt med Our Lady of Lourdes i Pyreneene, med den fantastiske, nygotiske basilikaen, hvor alt dette var en del av kontrareformasjonen.
Hvor vår oppgave er å få helligkåret Sara Oust som arbeiderkvinnenes helgen, da foredragsholderen på Hauge-senteret var så alvorlig og så oss rett inn i øynene, da han snakket om henne. Sikkert fordi jeg hadde med fire jenter. Hvor vi da kan koble lommedemokratiet til Terje Bongard opp mot Sara Oust, vår nye helgen!
Hogne Hongset vil ha atomkraft, og i valget mellom pest eller kolera, er atomkraft det beste valget:
Men hvorfor velge pest eller kolera, når vi kan velge InnGruppe-Demokratiet (IGD) til humanøkolog Terje Bongard, hvor vi kan produsere bærekraftig, holdbart og til beste for skaperverket og menneskeheten? Helt i tråd med Sara Oust og haugianernes ånd!
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.