Skip to main content

HVA VILLE ARNE NÆSS HA GJORT?

- Arne gikk aldri samme veien to ganger.

Filosof Per Ingvar Haukeland setter kursen vilkårlig oppover, rett ut i myr og lyng, uten å ense stier. Hallingskarvet ligger i tåke, en sen ettermiddag i oktober. Snart kommer skumringen. Men det er ingen hast å spore. Ti menn med sekker vandrer mot Mekka, for det enkle friluftsliv og den norske hyttekultur. Tvergastein.

Hva skal vi der? Ingen vet helt. Et seminar i Arne Næss´ ånd. Lære om økofilosofien, dypøkologien, økopsykologien. Og hva en økofilosofisk livsstil kan bety i hverdagen.

Selv lurer jeg: Vil det skje noe om jeg sitter i stolen til Arne Næss? Der han så lenger enn noe annet sted og alltid måtte tilbake. Vil en dypere innsikt kunne oppstå, selv etter kun to dager her? En ny forståelse, forankret i det lange livs far, som han kalte Hallingskarvet, og i Tvergastein, i bøkene der inne, i vedovnen og vanene til Norges vismann.

Hva ville han ha tenkt, om klimaendringer og veien videre? Han ville ha slåss. Med boksehansker og et lekent smil? Eller med vitenskapelige fakta og streng rasjonalitet? Les mer hos Harvest...

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!