Suksess og fiasko

Fotografi fra Kapp mens jeg gikk og ruslet litt etter Mjøsa under spilling på tirsdag. Så det hender fremdeles det triller inn noen motiv i øyenkroken. Men skal bli godt å komme vekk herfra nå, det blir altfor tungt å leve her i Mjøslandet uten kværnenga Grythengen, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.

Jeg takler heller ikke å leve sammen med mennesker, som takler å leve med et slikt tap av kulturarv og røtter.

Så jeg har bestemt meg for å trekke meg enda mer tilbake, og unngå menneskeforsamlinger helt, den tiden vi har igjen her.

Kanskje kan vi få oppleve å kjenne på et kulturelt fellesskap igjen sammen med mennesker i Skjolden eller i Sarlat-la-Canéda?

Slik vi gjør det på påskeleir på Livoll!

Lake Mjøsa by Kapp, Toten, Norway, March 2025. Stock-bilde | Adobe Stock

"Flott dere lyktes! Vi også kom tilbake til denne eldgamle kværnenga vår her ved stenelven Grýta i 2018, ett år etter dere, men jeg visste vel i grunnen at det er umulig å få til noe her, slik at jeg skaffet meg en a7III samme år. Så nå har jeg snart fotografert ned hele Mjøslandet, samt tatt ned historien vår, fra våre 150 år her, men også enda lenger tilbake. Jordene har jeg bare måttet plante til med gran, slik at kanskje kan noen få leve sånn någenlunde i fred her en gang i framtida? Veldig bittert for en med permakultur-bevis og som ønsker å leve off-grid og off-pipe. Uansett, 2025 er det siste store jubileumsåret vårt her, slik at nå har vi bestemt oss for å begynne på nytt i Frankrike, da vi ikke lenger orker å leve på Toten og i Mjøslandet uten røtter og en levende kulturarv." - PermaLiv

Det er godt å se at noen lykkes, statistisk sett er det vel nesten ingen som lykkes med sine drømmer, tror suksessraten ligger på en 2-3 prosent eller noe slikt?

På et annet vis lyktes jeg, da jeg har blitt Mjøslandets beste landskapsfotograf, samt har klart å ta ned historien vår, selv om det ikke ble noen jubileumsbok til det store jubileumsåret 2025.

Men det er virkelig umulig å få til noe her, forrige dagen hengte jeg opp ei fuglekasse, men bare dette gjør så man blir mentalt uttappet.

Det er fremdeles mulig at vi stikker til Skjolden, men bare hvis man får en full stopp på vindkraften. Men det er mye som stoppes for tiden, så kanskje blir det snart full stopp?

I så fall blir det fullt identitetsskifte, hvor hele familien bytter navn til Petter-Kvåle. Kona blir da Petter-kona Kvåle, etc.

Jeg legger da også toten-målet på hylla, og tar til meg sogne-målet.

Vi fant dessuten igjen resten av tilbehøret til sognebunaden hos gamlefar i går, hvor vi feiret 83-års bursdag, med torsk og bringebær-bløtkake.

Her ble det blåbær-pai i dag. Jeg fikk også neste års vinterved opp på Stabburstunet i dag, og det ser ut til å holde godt for neste vinter også. Uansett burde jeg ikke drive med dette her, med faryngitten min. Den fuktige lufta i Skjolden kunne nok gjort susen.

Men det blir vel Frankrike, vil jeg tro, hvis de ikke går amok med vindkraft der også? De skal liksom ha satset på en fornyet atomstrategi, men for meg ser det ut til at de holder på med vindkraft enda. Men dette vil jeg tro vi funner ut av til sommeren!

Personlig ser jeg på ødeleggelsen av kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, som et landssvik. Jeg mener videre at jeg kan argumentere godt for dette, langt bedre enn hva noen meritokrat er i stand til.

Men det er godt mulig at disse meritokratene bare har moro av hvordan det har gått med kværnenga vår, hvor de gotter seg over at vi lever her som noen skikkelige skamminger, til spott og spe for verden. Slik som meritokratene i England😡

Allikevel skal de ikke kjenne seg for sikre, fordi kanskje blir Norge til spott og spe for verden, når franskmennene får høre om skjebnen til Grythengen? Tross alt er Frankrike fremdeles verdens fremste kulturnasjon, hvor jeg mistenker at de ikke vil sette pris på slik ødeleggelse av landskaps- og kulturarv✌