Skip to main content

Den tredje veg

Les artikkelen til Dave Pollard: All About Power, and the Three Ways to Topple It (Part 1).

Dave Pollard lister i denne interressante analysen opp tre veier for en endring av nåværende verdensorden. Han faller ned på den tredje vei som den beste, å utsulte det nåværende systemet.
The third way to bring about major global change is incapacitation — rendering the old order unable to function by sapping what it needs to survive. This is the method that disease uses to prey on fragile and vulnerable organs, that parasites and venomous creatures use to weaken and sometimes kill their (much larger) hosts, that terrorists use to paralyze their enemies, and that innovative businesses use to undermine, render obsolete and supplant bigger, less flexible businesses. For those of us with neither the patience or religious fanaticism to wait for a global natural catastrophe, nor the naivety to believe in a successful ‘popular’ revolution, this third way is the only way to change, and save, our beleaguered planet.
Meget interressant! Problemet er naturligvis at uten innsikt i Alexanders teknologier vil også denne veien feile. Nettopp derfor er det at jeg har viet mitt liv til å studere disse teknologiene, for å inkorporere dem i permakulturbevegelsen, eller den stille revolusjon, som den også kalles. Utsultingen av nåværende verdensorden må skje gjennom permakulturens utbredelse, og gjennom at denne gjennomsyres av den nye kunnskapen gitt til verden av Christopher Alexander.

Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.