Skip to main content

Lake Randsfjorden & Dokkadeltaet National Wetland Center

The northern end of Lake Randsfjorden in Oppland, Norway. The wetlands of the Dokka Delta is situated here, where the river meets the lake. Full resolution available here.

Wisit the website of Dokkadeltaet National Wetland Center here.
North of Oslo, west of Lillehammer and south of the highest mountains in Norway, Jotunheimen, water drains through mires, creeks and rivers into the ramsar site and nature reserve, Dokkadelta. The water from the alpine mountain region Synnfjell runs through the protected river Etna and through the river Dokka, passing several aqua power stations, into the fourth biggest lake of Norway, Randsfjord. Wetlands, creeks, rivers, forest and vast alpine mountains invite to experience the landscape of the municipalities Northern Land, Southern Land and Etnedal in the county of Oppland. 
Dokkadelta National Wetland Centre has got the task to develop this compact ecosystem for experiencing the strong bonds to nature in the culture of this region. But also protecting the biological diversity of this typical nordic wetland ecosystem for further generations. Nature, where the black throated diver calls on the foggy lake at dawn, and the capercaillie play games on the mires at spring. Where pike and trout grow to capital size, moose is resting in the meadows and the trumpet of cranes sounds through the valley. Where the full moon paints the winter forest in silver blue and ski trails wind through the mountains of silence. Where beaver and men work in the forest and river shells tell their stories of the century. An ecosystem for knowledge and experiences. 
We wish you welcome to visit our region. On a journey to our birds, our animals, our fish, our plants, our insects and us, the people of Land and Etnedal. For experiencing fjell, rivers or taiga forests. For the adventure of dog sledding, bird watching, canoeing, hiking, cycling, fishing, hunting, picking berries, backcountry skiing or wilderness camping. Or for sensing the nordic nature on a chair of experiences? 
Novalis wrote: "If you hear the butterfly laugh, you know how a cloud smells.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?