Skip to main content

La de nye natursamfunnene få forvalteransvar for Statsskogs eiendommer

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Nei, det med eplesortene har jeg fra David Bollier. Glemte boka hans hos foreldrene mine, men husker jeg det skal jeg finne igjen disse opplysningene så du får nøyaktige data. Han har forresten nylig gitt et intervju hos Levevei: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

Personlig er jeg nok litt mer filosofisk anlagt, og samler ikke så mye på statistikk o.l. Derfor er jeg veldig glad fordi du gjør denne jobben så utmerket! Godt å kunne ty til steigan.no når man trenger litt fakta på bordet. Ikke alle lar seg imponere så lett av luftige filosofiske betraktninger.

Tolfa virker som et fantastisk sted, ikke minst fordi det er del av en slik stor og vidunderlig allmenning.

Selv blir jeg rasende over den foreslåtte privatiseringen av Statsskogs eiendommer! Hvorfor kan de ikke heller gi forvalteransvar for disse eiendommene til den nye natursamfunnsbevegelsen: http://www.natursamfunn.no/

Natursamfunnene skal organiseres som sterke allmenninger, men de sliter med å skaffe land. Disse kunne bety en revitalisering av allmenningene, slik det var i middelalderen. Hvor man fullt ut baserte seg på allmenningen som et felles naturgrunnlag for økonomi og fellesskap.

Jeg har skrevet mer om dette her: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

Jeg hater virkelig dette predatoriske markeds/stats-duopolet som har tatt makta i Norge, for meg fremstår dette som et siamesisk monster som river i filler allmenningheten og alt av fellesverdier.

Her på Gjøvik forsøkte senterpartiet å privatisere kommuneskogene for noen år tilbake, forslaget ble nedstemt med en stemmes overvekt. Nå forsøker regjeringa seg på det samme med Statsskog. Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.
Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.

Relatert lesning:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!