 |
| Landscape of Toten, Norway, in May. Stock-bilde | Adobe Stock |
Nei, se her da dere😍 Domme er jo akkurat slik jeg forestilte meg at Sarlat var, bare at man mangler jernbanestasjon. Her går man rett fra landsbyen ut i et uforlignelig, fantastisk kulturlandskap!
Problemet er at Domme ser ut til å ligge langt ute i ingenmannsland, hvor det kun er i juli og august det er bussforbindelse til Sarlat. Uansett er byen svært gangbar, og en dagligvare vil jeg tro det finnes. Men jentene ville nok måtte reise vekk for å ta seg utdannelse.
Landskapet ligner svært på Toten, og det er ingen tvil om at jeg bare kunne bo her og ha massevis av fotomuligheter for resten av livet.
Så hadde jeg visst om dette, ville jeg bare tatt flyet til Biarritz, slik jeg tenkte, og lagt meg til ved den kommunale camping-plassen nedenfor Domme ved Dordogne-elva😎
Nå får vi kun en dag i Domme, slik at vi har vært skikkelig domme😖
I dag tidlig, tirsdag 13. mai 2025, gjorde jeg en forferdelig oppdagelse. Det viser seg at hele den fantastiske gamlebyen i Sarlat er omgitt av et belte av suburbant ødeland, akkurat som Grythengen! Man har da en intakt, unik gamleby, hvor man har omringet denne av et belte med veger, big-boxer, parkeringsplasser, asfalt og suburbane byggefelt ala Fossenfeltet😢 Utenfor dette beltet kommer man til et fenomenalt kulturlandskap, like flott som gamlebyen, men man må da altså passere dette beltet av suburbant ødeland hver gang man skal ut i kulturlandskapet, eller inn i gamlebyen.
Videre oppdaget jeg at jernbanestasjonen i Sarlat-la-Canéda, hvor jeg hadde tenkt å sitte og se på alle togene, er plassert midt i det aller verste suburbane ødelandet, der er bare rundkjøringer, parkeringsplasser og store haller, omtrent som på Kallerud på Gjøvik.
Og som om dette ikke er nok, er Sarlat stasjon en endestasjon, hvor de har kuttet ut den videre jernbanelinja på 25 km, og omgjort denne til en sykkelveg. Denne sykkelvegen ser ut til å begynne midt mellom alle rundkjøringene, og virker ikke særlig spennende engang.
Alt dette var svært trist og et stort sjokk å oppdage, da jeg trodde jeg hadde funnet en skikkelig markedsby i et unikt kulturlandskap.
Så det å passere gjennom dette suburbane ødelandet hver gang jeg skal ut å fotografere, eller når jeg kommer hjem, virker ikke særlig fristende. At man er i stand til å gjøre slikt i Frankrike, det trodde jeg ikke, man skulle nesten trodd man var på Otta eller Vinstra.
Uansett, nå er det for seint å gjøre om på reiseplanene våre, så vi får bare ta det som en tur. Neste år satser jeg da på plan B, nemlig å finne en landsby etter pilegrimsleden The Way of St James (Via Podiensis).
I tillegg kom jeg på da jeg ruslet litt på Kapp i kveld, at vi også må besøke Nantes til neste år, fordi nå som det nok ikke blir Sarlat allikevel for oss, må vi finne et sted hvor vi kan sende eldstejenta til som utvekslingsstudent, i 2. år på videregående. Hvor jeg kom på at Nantes har hatt en sunn urban utvikling de siste årene, med svært positive byutviklingsprosjekter, samtidig som byen ikke er så altfor stor eller så langt fra Paris. Slik at dette tror jeg kan være en trygg og oversiktlig by for henne å studere i.
Oppdatering! Nei, til Nantes skal vi ikke, har dere sett noe så mistrøstig:
Tenk at de avslutter denne vakre Loire-elva, med alle sine slott, med denne nitriste, modernistiske øya😡
Ellers oppdaget jeg i går, da jeg leste om Paris, at Voltaire faktisk fikk sin utdanning ved en jesuitt-skole, slik at da er det ikke noe rart at han mente at meritokratene skulle erstatte adelen. Fordi det var jesuittene som importerte meritokratiet til Frankrike fra Kina, da det kinesiske hoff ikke kunne få nok av jesuitter, hvor hundrevis av jesuitter arbeidet ved det kinesiske hoffet. Jesuittene var da en kunnskapsbasert, kontrareformatorisk munkeorden, hvor kineserne satte stor pris på jesuittenes kunnskaper.
Voltaire mente at meritokratene ville skape et perfekt samfunn med utgangspunkt i fornuften, men faktum er at de i praksis er den nye adelen, hvor de i Norge har snik-gjeninnført det lutherske standssamfunnet, som haugianerne nedkjempet.
Så meritokratene, som byråkratiet består av, er da egentlig gudløse jesuitter i dress. Hvor de da mener at de skal herske over oss, da de er så rasjonelle og fornuftige, tror de. Men sannheten er at de bare tjener seg selv, og er fiender av Norge, da de har gjeninnført standssamfunnet og statens allmakt, som haugianerne nedkjempet, med det moderne Norges far i spissen, hvilket er Hans Nilsen Hauge.
Derfor må meritokratene vekk, disse gudløse jesuittene med slips, og erstattes av oss selv, gjennom lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard, slik at vi blir kvitt staten og standssamfunnet en gang for alle.
Til slutt må jeg nevne at jeg fikk svar fra turistkontoret i Sarlat, hvor det viser seg at det går en egen turistbuss mellom Sarlat og Domme i juli og august. Så da tar vi bussen dit og nyter den flotte utsikta, og uansett blir jeg svært glad hvis horisonten er vindturbin-fri, da vindkraften skal og må vekk i hele Europa.
En liten oppdatering, vi ser nå at meritokratiet, akkurat som adelen, ønsker å kunne disponere oss vanlige folk, slik adelen disponerte de livegne bøndene.
Så i sannhet, alt haugianerne vant for oss, og som Even Helmer fikk feire her i jubelenga hans, et jubelår eller 50 år etter Hauges død, er nå tapt!
Alt takket være disse gudløse jesuittene i dress, meritokratene, som Voltaire mente skulle ta adelens plass, og skape det perfekte, rasjonelle samfunn, i opplysningstidens ånd.
Så er de bare ulver i fåreklær, disse meritokratene eller adelen versjon 2.0, hvor vi nå entrer et nytt standssamfunn, som ser ut til å være noe langt verre enn det lutherske standssamfunnet, som haugianerne nedkjempet. Med bøndenes Luther versjon 2.0, Hans Nielsen Hauge, det moderne Norges far, mannen som førte oss ut av 400-års natten under danskene, i front.
Derfor oppfordrer jeg alle til å se den nye Hauge-filmen på kino i sommer, med premiere 21. juni!
Det var forbannet at franskmennene har klart å bygge dette svært uestetiske, meningsløse suburbane ødelandet, beliggende som et belte mellom den enestående gamlebyen i Sarlat, og det omkringliggende, herlige kulturlandskapet i Dordogne. Hvordan er dette mulig?
Forbannet være også vår stygge og heslige tid, hvor vi krenker alt vakkert i verden.
Der hvor våre forfedre hedret landskapet ved å skape enda mer skjønnhet. Lag på lag med skjønnhet, skapte de. Så kommer vi og bare skiller dette, med et uestetisk belte av suburbant ødeland.
Som i Grythengen, så og i Sarlat, et suburbant ødelæinn, æille stæinn.
Men vi gir oss ikke, fordi i Norge kan vi aldri få det noe gøy igjen, uten kværnenga Grythengen, som et levende elvebruk, ved stenelven Grýta.
Denne dama lister opp ei lang rekke med eksempler på hvorfor hun mener alt kjennes så kjedelig nå, men nevner ikke hovedårsaken, hvilket er at kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, ligger stein døde tilbake i kjølvannet av etterkrigsgenerasjonens og meritokratenes herjinger, her ved stenelven Grýta.
Dessverre gjelder dette for hele verden nå, hele verden har blitt et uutholdelig, gørr kjedelig høl, grunnet Grythølet vårt.
Eneste unntak er påskeleir på Livoll, men dit rekker vi nok ikke igjen, da vi har det altfor travelt med å flykte til Frankrike.
