 |
| Benk ved Skreia stasjon. -Wikimedia. |
Ittno ænsles på Toten, hælla værre!
Egentlig hadde jeg ikke noe ønske om å fotografere mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, da vi ble fordrevet fra Gjøvik av svært onde mennesker, hvor vi søkte tilflukt ved vårt fedrealter her på kanten av Grytheplatået ved Olterudelva, en eldgammel husmannsplass hvor våre forfedre har lidt som husmenn i uminnelige tider. Det har bare blitt slik, egentlig mot min vilje, men noen ganger blir man liksom bare ledet av en usynlig hånd gjennom tilfeldighetenes spill.
Så også i dag. Kameraet lå bak i bilen fordi det var så fin skodde i dag tidlig, og da jeg hentet kona fra kjøretime tenkte jeg at vi skulle stemme ved Hoff, men så ville kona handle litt, slik at jeg istedenfor svingte av til Skreia, slik at vi både kunne handle og stemme der, hvoretter jeg tok et kvarters rusletur i Skreia med min siste kamera(t), mens kona handlet. At jeg kunne få 10 fine fotografier på 15 minutter i platt dagslys i gråvær, overgår min forstand. Kanskje er min Tamron 28-75 mm f2.8 magisk?
Håper fotografiene tar seg like godt ut i andre enden av fibertråden? Må få kalibrert skjermen min, og nå nettopp poppet det opp en artikkel om hvordan man går fram:-)
- A properly calibrated monitor is an essential part of colour management
Og en til:
- Five top tips for colour management
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
Nedenfor følger et par foto jeg tok et par dager tidligere.
 |
| -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
Baktanker
I etterkant eller bakkant er jeg overrasket over at jeg kunne fange så mye av det gamle Skreia i løpet av en 15 minutters rusletur. Jeg benytter begrepet baktanker, da Nils Faarlund benytter ordet framtanker, men baktanker kan være like nyttig som framtanker. Det gamle Skreia var en del av et helt annet landskap enn det landskapet vi finner på Toten i dag, da dette var et nærende landskap, hvor urbant og ruralt landskap beriket hverandre gjensidig. Nå kjenner jeg derimot at all kraft suges ut av meg når jeg er en tur nede i Skreia, og der som her er det eneste som gir mening, å rusle rundt med kameraet for å forsøke å fange fragmenter av et tapt landskap.
James Howard Kunstler har som ingen annen satt ord på den desperasjonen jeg føler over tapet av mitt landskap, min historie og min kultur, og i dag tidlig ble jeg gjort oppmerksom på nok et nytt, fantastisk essay fra Kunstlers hånd. I likhet med Bob Dylan er Kunstler askenasisk jøde, som er verdens mest intelligente folkegruppe, og for meg er det helt klart at askenasiske jøder har en helt fenomenal evne til å observere og tolke verden. Andre for meg sentrale askenasiske jøder er Elie Wiesel og Erich Auerbach, hvor sistnevnte gjorde meg oppmerksom på det kreaturlige aspektet i kristendommen, og at det var kollisjonen mellom det opphøyde i hellenistisk kultur og det kreaturlige i kristendommen, som gjorde vestlig litteratur unik. Auerbach er berømt som en nærleser, hvor han ut fra fragmenter, som for andre kan synes uvesentlige, tolker hele verden. Det er slik jeg tolker husmannstroen, som rådde her i grenda, som kan synes uvesentlig, men som jeg forsøker å tolke inn i et auerbach'st verdensbilde.
David Brussat, som har verdens beste arkitektur-blog, har også merket seg Kunstlers essay, som han omtaler i to artikler. Særlig beit jeg meg merke i følgende setning:
The details are restful to the eye.
Som Mjøslandets tårefotograf forsøker jeg å fange disse detaljene, fragmenter i et knust landskap, som tross alt gjør livet verdt å leve. Uten kameraet til å fange disse fragmentene, ville jeg ikke kunne leve her.
It is a powerful message. It must make Americans deeply depressed and anxious. Being immersed in suburbia, we barely register the pain it inflicts on us. It’s monotonous without being tranquil. The illegible cacophony of signage distresses your neurology. There is no reward in being there. The entire ensemble functions as a kind of uninvited punishment. It is literally disorienting in the sense that it might be anyplace. - James Howard Kunstler
Hele Skreia, hele Toten, hele Mjøslandet, er i ferd med å bli "Anyplace". Kulturelva mi er stein død. Men ingen bryr seg, fordi de som lever i Mjøslandet nå, og ser opp hit hver dag, er stein døde mennesker. Dette fordi landskapet har drept dem!
Even our “best” cities have become demolition derbies. - James Howard Kunstler
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.