Hårdåg i engen II

Tro hvor lenge det skal stå "Velkommen til familien Holmstad", ved inngangspartiet til denne eldgamle husmannsplassen, ved kanten av Grytheplatået ved Olterudelva? Ja, egentlig skulle det stått "Velkommen til familien Fossemøllen", da vi er elvemennesker, alle vi som bor her nå.

Det er vemodig å ta farvel med sitt fedrealter, men det er ikke kun vårt fedrealter vi tar farvel til. Vi tar også farvel til husmannstroen, himmelengene, kulturelva vår, og når vi reiser herfra har Mjøslandet tapt sin tro og sine høylys, hvor Himmelporten til Mjøslandets tak opphører å eksistere, sammen med den kreaturlige fullbyrdelse av vår nasjons lavkirkelige kristne arv.

Men for å forstå dette må man være minst 50 år, samtidig som man har en fargeintelligens på minst hundre prosent. Og det er det ikke mange som har...

-Wikimedia.

Dekket og klart for middag ved vårt fedrealter. De grønne glassene drakk vi bestemors sitronlimonade av om somrene som barn, vi var så imponert over at de skulle være uknuselige, og det ser det jammen ut som de er:-)

-Wikimedia.

I kammerset, hvor alle sov om vinteren før i tiden, for å spare ved. Tror også det kan ha blitt født noen her inne?

-Flickr.

Årets eple;-)

-Flickr.

Årets avling inspiseres av et kyndig blikk.

-Flickr.

Så var det eplehøst igjen. Ingen hjelp fra Lola i år:-)

-Flickr.

Bringebær-plukking ved telthuset.

-Wikimedia.

Kortspill i kammerset.

-Flickr.

Mitt aller første fotografi med min nye vidvinkel zoom 17-28 mm f2.8 fra Tamron, fikk den i går og pakket den ut nå nettopp. Måtte inn i stabburet i ly for regnet, men dette bildet hadde jeg jo ikke fått tatt med mine tidligere linser. Ble forbløffet over hvor lita linsa er, samt over hvor lite zoom-omfanget er, dette blir nesten som å ha en prime. Kunne gjerne tenkt meg den enda videre, men under 16 mm får man ikke benyttet standard filterholder og -glass. Det at man har intern zoom er også herlig!

Bildet er altså tatt ut av stabbursdøra og midt imot lå tidligere låven, nå ligger pumpehuset der, klonet vekk den stygge antenna som sitter på det. Underlig å tenke på hvor mye liv som har vært her ute på stabburstunet, vegen gikk tidligere over her, og min slekt har vært her i minst 6 generasjoner, men det kan gjerne være 60 generasjoner. Om noen veit noe mer om dette vites ikke, og jeg får nok heller ikke vite noe noen gang, da ringen er sluttet og jeg har blitt til en foraktet nymoderne husmann, lik min tippoldefar, som vant alt, mens jeg tapte alt.

Så jeg går helst ikke ut på tunet lenger, og må jeg ut løper jeg ned i dalen nedenfor her det raskeste jeg klarer. Synd, da tunet skal være gårdens hjerte, og fylle kulturbæreren og historiemaleren med liv og overskudd.

"Tunet er gårdens hjerte"

-Wikimedia.

Plutselig oppdaget vi en kjempestor squash i gråsteinsmuren til tippoldefar:-)

-Wikimedia.

Blåmeisgrav på låvegrav. Jentene fant en død blåmeisunge som hadde forvillet seg inn i uthuset i dag, og begravde den her låven var. Synd var det, da blåveis er i stort mindretall for kjøttmeis, men er mye triveligere.

Så ble det et lite minne til av enga vår, den tida vi er her. Egentlig burde alle minner over 70 år vært avfotografert og lastet opp i mappene for Grythengen, hvis det ikke er særlig grunn til annet. Selv er jeg av den overbevisning at minner bør deles for etterslekten.

Det er svært underlig å leve her i enga denne tiden, med vissheten om at kulturen som her rådde har nådd til veis ende, og at det ikke lenger finnes noen mening i å overlate stafettpinnen til jentene mine, etter at vi har hatt tilhold her på Grytheplatået i uminnelige tider. Selv blir jeg stadig mer overbevist om at vår slekt har en svært gammel husmannshistorie her, hvis ikke ville ikke vår fortid vært så dulgt. Vårt husmannsopphav var nok noe man helst ikke snakket om.

Dessuten er jeg av den overbevisning at den kreaturlige kristendom nådde sin fullbyrdelse i husmannstroen. Videre mener jeg at himmelengene var Mjøslandets høylys, samt at aksen Furnesfjorden-Østhøgda utgjorde et av verdens aller mektigste kulturlandskap. Et landskap som nå har tapt sine høylys. Derfor er det så viktig å alltid eksponere for høylysene.

Men dette er jeg alene om å mene, eller å forstå, og derfor blir jeg også alene med min kulturøkologiske sorg.

-Wikimedia.

Alle Hjortefot-bøkene er fortært, så nå gjelder det å benytte sommeren til å praktisere hva man har lært. Det var forresten de samme bøkene som far og før det gamlefar fortærte i sin tid, på 1940-50 tallet. Neppe mange småjenter som leser Hjortefot lenger.

Vi fikk med to piler på kjøpet, men den ene er krokete, så den går i bue, og det er vel ikke det som er ment med pil og bue. Foreslo at gamlefar var fryktelig flink til å spikke piler som ung, så kanskje ligger det en bunke flunkende nye piler her når vi kommer hjem fra ferie? Spørsmålet er om han klarer å få dem rette med bare et øye?

Har kun et lite, svakt bilde av hennes tippoldefar, men fra hva jeg kan se var han liten og mørk, som henne, og hennes tipp-tipp-oldefar, herr Fossemøllen, var nok heller enda mindre og mørkere. Det var da vi fikk inn dette Lindstad-blodet i slekta vi ble høye og lyse, men hun har gått tilbake til den opprinnelige fossemøllings-typen.

Synd hun ikke kunne bli kulturbærer her i enga. Hun ville blitt den beste gjennom alle tider, og for alt jeg vet kan det godt hende vi har vært her i 500 år nå, da Grytheplatået selvsagt ville vært det første stedet å slå seg til for en Isak Sellanraa i Øverskreien etter svartedauden.

Nyplukkede gårdsegg fra Hurdal, men bildet er tatt på tunet i Grythengen, og det kan jo passe bra, da oldemor drev med storstilt eggproduksjon her, med 85 høner på låven.

Hun som holder eggene er overbevist om at det er kyllinger i dem, så noen eggeomelett blir det ikke;-)

-Wikimedia.

Den gamle sykkelen min parkert under gardsepletreet sammen med trillebåra, som vi har rullet kaninhøy i til tørk i skålen. Sykkelen er parkert her etter turen til Bøverbru etter gamle Skreiabanen, hvor jeg endte opp på Holetjernet i søken etter sporene videre til Reinsvoll, men de er nok borte. Kolbjørn, bror til bestefar, vokste opp her på tunet, hvoretter han startet en jernvare på Bøverbru. Så han syklet nok samme strekket mange ganger.

Sykkelen er en gammel Kynast jeg fikk av min far, tipper jeg var ca 20 år da, og allerede hadde min far hatt den i flere år. Så den nærmer seg nok 40 år. Det midtre tannhjulet er svært nedslitt, så fra gir 5-10 kan man kun sykle forsiktig på flatmark, men de ti andre girene fungerer rimelig greit. Men noen flere påkostninger, nei det blir det ikke. Dessuten har jeg fått en annen gammel sykkel av gamlefar som står på vent, og tipper den holder de neste 40 årene. Så får man se hva man gjør da?

-Wikimedia.

Tenk det, kjære etterkommere, forrige torsdag kom vi kjørende over Neshøgda, og aldri har jeg sett fagrere syn. Jeg ble rett og slett lamslått, og det er absolutt udiskutabelt at aksen Østhøgda-Furnesfjorden er Nord-Europas mektigste kulturlandskap. Ikke hadde jeg drømt om at Olterudelva vår, elva til engene, Mjøslandets høylys, kastet seg så mektig ned fra Totenåsen. Med Helgøya og Nessundet bru som forgrunn, er dette et landskapsbilde som bare tar pusten fra en, men alt sammen er fortapt.

Denne enga her må være den eldste husmannsplassen i Øverskreien. Det er helt klart at var jeg en Isak Sellanraa, da ville jeg slått meg ned på Grytheplatået.

-Wikimedia.

Et enkelt bilde av enga vår, tatt av min onkel en sommermorgen.

En absolutt tragedie, ikke kun for enga, ikke kun for grenda, men for hele Mjøslandet!

Men morsomt med kaninene lell:-)

-Wikimedia.

Etter gamlevegen over tunet.

-Wikimedia.

Solnedgangen nytes i Øverskreien, en av de siste for vår slekt ved vårt fedrealter, etter minst 200 år her i enga.

Etter å ha søkt litt fant jeg at liljene ved stakitten er dagliljer. Hvor lenge de har vært her i enga er ikke godt å si, men ser at de har dem i den historiske hagen på Gjøvik gård, så de må ha vært innført til distriktet allerede på Alf Mjøens tid.

-Wikimedia.

Hurdalsrosene blomstrer bra i år, eller det som er igjen av busken etter restaureringen, ikke like flott som under forrige storblomstring i 2016, da den nå vokser rundt varmepumpa. Så man får prøve å blende ut enkeltroser, når man ikke lenger kan fotografere dem mot den rustikke gråsteinsmuren til oldefar.

Fikk forresten vite at Hurdalsrosene her i Grythengen ble tatt med fra Viken i Hurdal. Så dette er virkelig ei ekte Hurdalsrose i ethvert henseende.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Med disse engeliljer i hagen hvor vår slekt har vært i 200 år eller mer, ingen vet, begynner jeg "Hårdåg i engen II", nyt også "Hårdåg i engen I". Vi ble sendt hit en tid for å samle minner fra Bedehuslandet og for å ære husmannstroens fedre, slik at ikke alt skal bli glemt eller misforstått av kommende slekter. For som Totens mest fargeintelligente 50-åring ser og forstår jeg alle nyanser, ikke minst husmannstroens nyanser.