Hårdåg i engen I

Kaninstell. Kaninburet står her der låven stod, forunderlig å tenke på. Forsøker å fange noen minner for etterslekten, da alle andre minner har forsvunnet. Håper vi makter å bli her ut neste år, for å feire 100-års jubileet til stabburet etter oldefar, da det vil være en fin måte å avslutte engenes og husmannstroens æra på. Men alt er borte nå. Låven kommer aldri tilbake, Olterudelva er for evig tapt som kulturelva fra Tjuvåsen. Bedehuslandet, Mjøslandet og Fedrelandet er tatt fra oss.

Følg "Hårdåg i engen II"!

Syrinblomstringen ble bare et lite puff i år, men dette treet som bestemor plantet etter at plommetreet frøs, har en flott blomstring. Det står ved siden av terrassen på samme sted som plommetreet, som hadde grønne plommer og ble nokså stort, i alle fall til å være i Øverskreien. Har fått vite hva dette treet heter en gang, men kommer ikke på det i farten. Ser ut til å være noe kinesisk.

-Wikimedia.

Kaninluftetur:-)

Hittil har jeg ikke vært særlig fornøyd med følgefokusen til mitt a7III, men har ikke prøvd denne funksjonen tidligere i fullt dagslys og i åpent lende, og du verden hvor den klistrer seg på under ideelle forhold.

Her ser dere, kjære etterkommere, deres oldemor eller tippoldemor, hvis internettet overlever ressurssløseriet og denne bloggen overlever DSAK (Den Snakkende Akademiske Elite).

Hun kunne blitt den beste kulturbærer av vårt fedrealter ever, med sine musikalske gaver og sin empati for dyr, landskap og historie, men slik ble det ikke.

Husmannstroen måtte bare dø, sammen med engene sine, og slik gikk Norge fortapt.

Ikke noe dårlig liv, dette;-)

-Wikimedia.

Ja, kjære etterkommere, her er det nesten full gårdsdrift, med skålen full av ved og høy til tørk. Blir nok av de aller siste sesonger for fossemøllingsslekta her, og mitt hjerte er ikke annet enn solastalgia. Høyet er vinterfor for kaninene.

"ET SISTE FARVEL"

Slik føler jeg det også, bare at resten av mitt liv nok blir et siste farvel for dere, kjære etterkommere, hvor jeg skriver og fotograferer for dere, slik at dere kan ha en historie å skrive.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Det kommer en tid da historien skal skrives. Våre etterkommere er interessert. - John-Arvid Volden, Utflyttet frøyværing

Selv fotograferer og deler jeg først og fremst for våre etterkommere, slik at de kan ha en historie å skrive, hvis de er interessert. Volden tror de vil være det. I likhet med Volden vil vi snart også være utflyttet, da skjebnen ville det slik at vi skulle være her en tid. Men kommer en vakker sommerkveld, som i går kveld, har man straks denne forskrekkelige gaulingen og kaklingen utover de grønne enger langt inn i sommernatta. Ikke alle forstår at himmelengene er like hellige som en hvilken som helst katedral, dessverre. For her ble husmannstroen født!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Squash, kål og tomatillo i gråsteinsmuren til oldefar.

-Wikimedia.

Varabrannsjefen stakk innom med litt overskudds-planter fra drivhuset sitt:-)

-Wikimedia.

Vi kuler'n i skåleveggen.

PermaLiv is finally on Instagram. Get new and old images from the Holy Meadows of the Totenåsen Hills and the Lake Mjøsa Land directly to your phone. Follow PermaLiv on Instagram here.

Kjære etterkommere som leser dette i 2119, hvis da ikke Google har slettet kontoen min, da jeg endte opp som en deplorables, lik min husmanns-tippoldefar, en man kan herje med som man vil og utslette identiteten til. Fordi vi deplorable er utpekt til de progressive liberalisters fremste fiender.

Eller hvis ikke menneskeheten om hundre år har omkommet i dansen rundt Hovdetoppen? Tempelhøyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen. Sam Vaknin tror narsissismen vil utslette sivilisasjonen om 100 år. I så fall fikk Frank Zappa meget rett i at vi bør frykte hva som kommer etter husmannstroen.

Så, hvis dere fremdeles lever, og disse ord ikke er utslettet sammen med mine fotografier, som jeg legger all min flid i å samle for dere, lik fragmenter av hva her var, dette er rabarbraen i Grythengen. Mest sannsynlig spiste min tippoldefar av den for vel 100 år siden, men om 100 år til er nok vårt fedrealter tapt.

Rabarbraen er oppdelt i tre grupperinger i hagen foran huset, på sørsiden, langsetter det vestre gjerdet. Min kone har laget rabarbrapai av den i år😋

-Wikimedia.

En bitte liten krypblomst i vestveggen på uthuset i Grythengen. Fordi den var så liten måtte jeg helt innpå, slik at skarphetsområdet nok ble godt under en millimeter, kanskje bare et par tiendedeler. Derfor var den uhyre vanskelig å få skarp håndholdt.

Jeg har alltid vært en fyr psykopatiske bøller har vært ute etter, men de siste par-tre årene har det vært absolutt vilt, hvor alt som kan krype og gå har ønsket å redusere meg til noe ala denne lille krypblomsten i enga vår. Hvem som har plantet den vet jeg ikke? Er trolig ei lita slags staude? Kanskje var det bestemor?

For 2-3 år siden kjente jeg på stor stolthet over fossemøllingsslekta. Det gjør jeg ikke lenger. Ingen har stått opp for vår tro og vårt fedrealter, men heldigvis stod til slutt Israel opp for meg, da de mest rabiate progressive liberale bøllene skulle knuse meg under den moderne inkvisisjonen.

Uansett, jeg forstår alt nå. I det siste har jeg studert tradisjonalisten James Kalb, og jeg ser derfor hva de er slags mennesker. De har underkastet seg liberalismens tyranni, og blitt den progressive liberalismens bødler.

Vi, de deplorable, er nå de siste som verdsetter vår fedrearv og de tapte tradisjoner, våre forfedres gave til oss, som vi forskuslet. Engene var en gave til Mjøslandet, nå knust, og dette gleder de progressives hjerter.

-Wikimedia.

Maikveld i enga vår, med epletreblomstring til. Legg merke til den pliktoppfyllende kaninmatplukkersken til venstre i bildet, hvor låven var. Hun skulle blitt historiemaler her. Dessverre tok historien slutt, da husmannstroen forsvant fra grenda vår, og sammen med den husmanns-teknologien og fedrealteret.

Uten låven, gardskoronaen og teknologien vår er vi uten framtid her, og Mjøslandet uten håp.

Allikevel håper jeg å kunne fange fragmenter av hva her rådde under kristendommens kreaturlige fullbyrdelse, hvilket var husmannstroen, på kamerasensoren. Før vi også, de siste fossemøllinger, tas av vinden.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Scene fra kammerset i vinter.

-Wikimedia.

Spennende å klatre ned den gamle kjørbrua.

Så var det denne forferdelige 70D-sensoren igjen da, med disse herlige Canon-fargene. Prøver å skyte hverdagslivet i JPEG med min gamle Canon, men selv om jeg her dropper redigering, blir det altfor få bilder.

Mulig jeg satser på a7III for JPEG også etter hvert? Men skal bli spennende å se hva 90D kommer med til høsten? Skulle hatt et bedre backup-kamera for min APS-C-optikk.

Årets rabarbrapai. (Rhubarb pie.)

-Wikimedia.

Fortsetter å poste litt hverdagsbilder. Det er jo slik at når muligheten byr seg kommer vi til å forlate enga vår, og jeg håper derfor at framtidige generasjoner kan sette pris på disse siste minnene av levd liv fra vårt fedrealter. Selv savner jeg virkelig de gamle minnene fra de som var her før oss, minner bør så langt råd er være tilgjengelig for alle som trenger dem. Dessverre mistet husmannstroens barn evnen til å se at engene er hellige, at de ikke er underkastet menneskets vilje, og de er derfor fortapt. Vi lever i en svært, svært trist tid, hvor alt blir ødelagt. Hvor hele vårt land er i ferd med å underlegges menneskets vilje. Ikke minst disse enorme vindkraftverk-utbyggingene i våre siste villmarker, som Nordre Hedmark. Engene var en del av et av verdens mektigste kulturlandskap. Hvorfor slokte vi dem?

Tja, egentlig skulle vel ikke dette bildet vært her, men klesvasken gjør seg så vanvittig mye bedre ute i hagen enn hengende rundt omkring inne i stua, så det får stå til. Ikke minst får man langt vakrere klesskygger i sola:-)

-Wikimedia.

Er det noe vi savner fra lommehullet vårt i Gjøvik, så er det badekaret. Men for de aller minste er ikke dette noe problem, heller tvert imot:-)

Tror det kan være viktig å forevige litt av hverdags-interiøret for kommende slekter, til når vårt fedrealter ikke er annet enn et blekt minne og husmannstroen er begravet for godt. Alle andre minner har jo forsvunnet fra herr Fossemøllens øyensten, så noen felles minner kan være godt å ha. Allmenningene blomstret virkelig opp en kort stund her i grenda, slik at dette var et delekulturens arnested.

Skulle selvsagt hatt en vidvinkel, dette er maksimalt av hva jeg får med på 28 mm. Tror det lureste er å gå for Voigtlanders 20 mm, selv om Tamrons kommende zoom har 3 mm ekstra. Men Voigtlanderen vil nok holde seg langt bedre i pris, slik at slår Canon skikkelig til og jeg velger å gå tilbake til dem, vil dette bli ei enklere linse å selge.

Ved komfyren står gårsdagens totenkringler:-)

-Wikimedia.

For example, the word “resource” implies something external and inert that can be bought and sold, or used however one wishes. But to a commoner, shared wealth such as a forest or river is alive. It has emotional and cultural meaning. The word “resource” ignores this whole affective dimension and implies a norm of human dominance. Similarly, to focus on the individual as the primary agent of action – the lone genius or leader – overlooks the collaboration and contextual factors that are essential in a functioning commons. - David Bollier

Ja, du verden hvor stor kulturell og følelsesmessig betydning Olterudelva, kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen, har for meg. Men uten engene sine er denne elva intet verdt, og derfor heller ikke Tjuvåsen, og slik ikke Totenåsen, og heller ikke Lenaelva og Mjøslandet. Uten engene våre, Mjøslandets høylys, er intet menneske i Mjøsregionen et helt menneske, og ingen totning har rett til å kalle seg en ekte totning.