Walking the Lake Mjøsa Land VI

Takket være jentene ble det en god balanse i dette bildet, hvis ikke ville det tippet over til venstre.

Dessverre frykter jeg hva som kommer etter våningshuset til vår apostel. De progressive har allerede tatt Rausteinstjernet og den gamle sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra. Dette våningshuset fortoner seg nok som en torn i øyet for dem, hvor de vel heller kan tenke seg et nytt våningshus av typen Dalaker/Galta, som en aperitiff til nye Rausteinshytta.

Akk og ve, himmelporten til Totenåsen leder til de progressives rike!

-Wikimedia.

Valgte å avslutte vår sjette vandring i Mjøslandet med fotografiet ovenfor, da våningshuset her står og taler til jentene om svunne tider, hvor menneskene fremdeles hadde en tro, kultur og tradisjoner. De som lever i Mjøslandet nå har mistet alt dette og blitt redusert til mjøsbarbarer, eller en slags flokk primitive ur-sjimpanser, uten felles tro, kultur og tradisjoner, som gir retning og mål i tilværelsen. Det hele holdes sammen av et ytre, tomt skall, det progressive, liberale tyranniet, hvor byråkrater, teknokrater og overnasjonal kapital leker gud. Men, som James Kalb påpeker, dette kan ikke vare ved!

Vidunderlige vegkanter etter gamlevegen:-)

-Flickr.

Etterlatenskaper av linjerydderne etter Kronborgsæterlinja. Skal ta det med ned ved anledning. I den midterste kanna ser det ut til å være stolpetjære, denne kan kanskje komme til nytte en dag?

-Wikimedia.

Før alt gikk i stå, sov man på strå.

-Wikimedia.

Nessundet bru, den vakreste brua i Mjøslandet. Svingte nedom Hekshus såvidt på veg hjem fra Gjøvikmarken, hvor jeg hadde vært vakt for Fredheim skolekorps, fordi kveldslyset lå nokså godt over Helgøya. Faktisk rakk jeg bare å ta et par bilder før skyene kom, dere kan se skyggen av dem der de svever inn over Helgøya, og etterpå ble det rett og slett kava grått.

Hvor jeg savner ei supertele! Ville vært herlig å kunne zoome seg helt innpå brua her fra Kapp, og det er jo viktig å forevige denne brua i sitt rette element, før man får en ekstrem skyskraper på Tjuvholmen, rett bakenfor brua. Men i det minste var jeg heldig å få med ei fin, lita bølge i forgrunnen, som skaper dybde i fotografiet.

-Wikimedia.

Tenk det, dere, dette bildet er redigert i Nik Collection! Så denne videoen av Scott William, og på forunderlig vis klarte jeg å laste ned 2017-versjonen av Nik Collection og å åpne fila der. Eneste jeg ikke får til er å lagre den som råfil igjen, kun jpeg, og det kan nok være en begrensning ved utskrifter. Men når jeg har effekten, kanskje kan jeg klare å gjenskape den i Capture One?

Ellers overhørte jeg en samtale mellom to politikere på Gjøvik i dag, og jeg ble ikke mindre bekymret for Hovdetoppen etter dette. Ikke det at de snakket om toppen, men dette er liksom toppen av dårskap. I vårt meritokrati er det ekstroverte, mer eller mindre narsissistiske mennesker med masse venner og forbindelser, som blir valgt inn i styre og stell. Reflekterte, introverte mennesker med 100 prosent fargeintelligens, som meg selv, har ikke noen sjanse. Dessuten trives vi jo helst også med litt introverte sysler, og ikke å fly rundt på byen for å be alle venner og bekjente om å stemme på oss. Vi har da heller ingen venner og bekjente, så dette ville uansett vært umulig. Men for disse to politikerne virket det ikke som om det var måte på hvor mange venner og bekjente som hadde stemt på dem!

Heller ikke er noen av dem i stand til å forstå hvor stort tapet av himmelengene og husmannstroen er! Dette er et vanvittig tap! Men man må nok være over 50 år og utrustet med minst 100 prosent fargeintelligens, skal man forstå dette.

For tiden har jeg hatt noe usannsynlig mye regninger å betale, slikt tærer også på, det er sørgelig å kun se røde tall på kontoen. Men jeg har ikke noe valg, jeg er tårefotografen og dette er en oppgave som er meg pålagt fra oven, på samme vis som for tåreprofeten. Og for de profetene som motsatte seg sitt kall, gikk det ikke særlig bra, husk Jona!

Fotografiet viser morgenskodde over Krabyskogen.

-Flickr.

-Wikimedia.

James Popsey hadde nylig en video om å løfte blikket, og det er nok ikke så dumt, da mjøslyset har ord på seg for å være litt spesielt. Dette fotografiet tok jeg rett opp fra stabburstunet i Grythengen i dag tidlig, etter skolelevering. Ja, vi ble litt forsinket, da Petter kanin hadde rømt igjen.

Nå får vi tro nye Tamron 75-180 mm, som lanseres neste måned, ikke blir en skuffelse? Da kan det bli enda morsommere å rette blikket og kameraet opp mot skyene. Aller mest morsomt ville det selvsagt vært med en supertele, men man kan ikke dra med seg noe slikt til Filippinene, så det får vente.

Vil igjen minne om Toten Sony Alpha C1 - klubb. Ville vært inspirerende hvis vi som benytter Alfa-kameraer i kombinasjon med Capture One kunne slå oss sammen, bl.a. for å utvikle stilpakker tilpasset mjøslyset, men også for å kunne utveksle optikk og kunnskap, for å fange mjøslyset!

-Wikimedia.

Brennesle ved Stysjinbekken, eller hva som er igjen av den, etter V/A-anlegget. Vakker er den uansett med litt høstgult, sammen med litt høstsol.

-Wikimedia.

Hoppet så vidt ut av bilen etter Kapp-flåa på veg hjem i dag tidlig, da jeg syntes lyset var ganske fint og det enda var igjen litt korn på jordene. Drømmer om en supertele-zoom, men når sant skal sies gjør Nessundet bru seg meget godt som del av et litt større landskapsbilde også, enn så lenge. For rett bakenfor brua, på Tjuvholmen i Hamar, drømmer noen absolutt narsissistiske galninger om å plassere en skyskraper, eller Mjøskuken, som den allerede har blitt døpt. En slik ugjerning vil totalt ødelegge dette landskapsbildet!

Men nå bør nå ikke totningene være så fordømmende heller, da de sitter i glasshus, hvor de nettopp har ryddet for nye Kapphøgda næringshage på toppen av høydedraget bakenfor der bildet er tatt, et fryktelig øyensår plassert på det desidert mest synlige punktet i kulturlandskapet, sett fra Nessundet bru og Helgøya.

Dessverre er det ikke kun Mjøslandet, men hele vårt land, som går til grunne i disse dager!

"Vindkraft i Nord-Norge"

Muligens tar jeg en tur til Nordland til neste år, for å ta avskjed med eventyrfylket og fedrelandet vårt?

Staten har blitt psykopatisk, derom er det ingen tvil! Men slik måtte det jo bare gå, nå som Gud er tatt ut av ligningen. Det lutherske tillitssamfunnet er borte, hvor staten har satt seg selv på Guds trone, hvoretter all respekt for skaperverket har forsvunnet.

-Wikimedia.

Her i grua på Oppegardssætra har nok vært kokt mange gryter. Har ikke sett mekanismen med svivelen gryta hang i over ildstedet før.

-Wikimedia.

Dette fotografiet hadde jeg avskrevet grunnet kromatiske aberrasjoner i treverket, som min 50 mm EF-linse med MC11-adapter er svak for, men så kom jeg på at det bare var å gjøre det om til svart-kvitt.

Vinduet er å finne på et sentralt plassert sæterhus på Oppegardssætra, Totenåsen.

-Wikimedia.

Helgøya, smørklatten i Mjøsa, velsignet fri for øyensår. Den ligger midt i aksen Østhøgda, som er Mjøslandets tak, og Furnesfjorden. Dette var Nord-Europas mektigste kulturlandskap! Men kun Helgøya er tilbake. Både Østhøgda og Furnesfjorden er tatt av modernistene, hvor de har plassert et signalbygg i hver ende av denne kulturlandskaps-aksen. Så høylandet vårt og fjorden vår har gått tapt, sammen med kulturelva vår fra Tjuvåsen, himmelengene, husmannstroen og våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Kun Helgøya er tilbake. Tro hvor lenge?

Bildet ble til min overraskelse likt av Olemartin Evensen på Instagram, vår viktigste kystfotograf og kanskje vår fremste fotograf overhodet.

Når man leser om hvordan oljemilliardene flommer over kommunene, for å muliggjøre "det grønne skiftet", er det utrolig at man ikke kan bevilge noen millioner til å berge engene og Tjuvåselva vår, og aller helst hele kulturlandskaps-aksen vår!

-Wikimedia.

Fikk lyst til å ta med PermaLivs følgere på en liten søndagstur etter Olterudelva, mellom Grythengen og Holmstadengen, i dag. Trodde opptaket ble i ett, men det viste seg at det ble generert fem video-snutter automatisk. Video er nok ikke min sterke side foreløpig, så vil konsentrere meg om elve-fotografiet i fortsettelsen. Satser allikevel på flere små, enkeltstående videoer, hvor jeg setter kameraet i ro på stativet.

Ser det er spådd godvær neste uke, så dette var nok siste rest av kornhøsten for i år.

-Wikimedia.

Denne skålen har vær avbildet her før, derfor avfyrte jeg kun et skudd i forbifarten, men når sant skal sies gjør den seg enda bedre i høyt høstgress.

-Wikimedia.

Hadde egentlig vraket dette fotografiet, men så fikk jeg lyst til å ta det med allikevel, da jeg jo har fått avbildet ei vidunderlig flott grusvegs-gutu her, rettere sagt Skinstadgutua i Lensbygda.

Noen mennesker elsker asfalt, ja de simpelthen lever for å senke alt levende ned i et hav av asfalt. Fabrikken min led denne ublide skjebne, da den var omgitt av en herlig grusplass, hvoretter jeg, som var den eneste som elsket denne fabrikken, led en like grusom skjebne. Jeg tror man kan si det slik at mennesker med asfalthjerter, de bare valser over alt og alle, uten tanke for annet enn seg selv:-/

Uansett, hyggelig med litt gutu-fotografi. For gate-fotografi på Toten, det har blitt triste greier, selv om heller ikke dette er meningsløst. Men ønsker man å nyte livet, da er det gutu-fotografi som gjelder, i alle fall på Toten:-)

-Wikimedia.

På vandring ned Torsæterlia. Effekten er skapt ved at jeg zoomet inn mens fotografiet ble tatt, hvilket gir en følelse av å suges inn i bildet. Stien leder opp til Rausteinstjernet, Mjøslandets høyestliggende vann på Mjøslandets tak, som nå, med nye Rausteinshytta, er okkupert av mine fiender modernistene.

"How modernism is killing us"

Hva jeg håper på er at det i kjølvannet av vindkraftverksopprøret, kan følge et opprør mot og et oppgjør med modernismen, da disse vindturbinene Norge teppebombes med i disse dager, er modernistiske strukturer. De er kvite som bauhaus, ribbet for alt av ornametikk og skjønnhet, de kunne vært designet av Walter Gropius selv.

Men man kan selvsagt nøye seg med å gå til hjemmefrontshytta, som man kommer til først, og opp lia kan man glede seg over Nord-Europas største forekomst av huldrestry, juletrelaven vår.

Med tida skal jeg forsøke å få merket opp ei vandringsrute utenom Rausteinstjernet, slik at man istedenfor kan gå til Pålsputten på andre sida av Østhøgda. Fant at det hang hele to store fotografier fra Pålsputten på Torsætra kafé, hvilket gledet mitt hjerte, hvor jeg bestemte meg for å gjøre Pålsputten til et nytt foto-prosjekt, som en protest mot at modernistene har drept Rausteinstjernet og okkupert Mjøslandets tak.

Forresten vil jeg virkelig anbefale et besøk på Torsætra kafé, maken til bevertning finnes ikke, supplert av et hyggelig, tradisjonelt miljø! Og etter maten kan man, hvis man makter det, foruten en tur til Hjemmefrontshytta, også ta en vandring ned til Grøna skysstasjon. Mener også å ha hørt at det skal finnes rester av en gammel bygdeborg i området?

På toppen av det hele er det mulig Nils Faarlund, friluftslivs-filosofen vår, lager til et lite økofilosofisk bibliotek i sæterbua si ved Torsætra!

-Flickr.

Randsona fyller mange funksjoner. Den er svært viktig for insekter og fugler. Den skaper en fin mosaikk av kulturlandskapet. Samt ikke minst er randsona viktig som gardskorona, hvor den ligger lik en beskyttende cellemembran rundt tunet, gårdens hjerte. Den er også rammen rundt gården, eller historiemaleriet, slik at kulturbæreren kan fortsette å male på historiemaleriet sitt, i ro og fred.

"Gardskoronaen"

Dessverre er gardskoronaen rundt historiemaleriet mitt, fullstendig ødelagt, slik at det er umulig å fortsette å leve her som historiemaler. Fordi dette historiemaleriet er så lite, trengte det en ekstra sterk gardskorona.

Av denne grunn ble jeg tårefotografen.

Randsona på bildet er svært flott, og er å finne ved Kraby.

-Wikimedia.

Vår sjette vandring i Mjøslandet vil jeg starte med en video av den finske fotografen Peter Forsgård, hvor han forklarer kvitbalansen. Må innrømme at jeg ikke kunne noe som helst om kvitbalanse, men etter denne videoen føler jeg meg allerede som en kvitbalansekunstner. For kjenner man til kvitbalansens hemmeligheter, kan man balansere stødig på kreativitetens kvitbalanseline.

- Walking the Lake Mjøsa Land V