En svært trist sak, som viser hvordan lovlig korrupsjon tok knekken på Hovdetoppen, Bondelia husmorskole, Huntonstranda, mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, samt Meierigården på Lena, Totens rødglødende hjerte, hvorpå Toten ble et hjerteløst sted.
Av Audun Engh:
Denne artikkelen synliggjør den dessverre lovlige korrupsjonen i samspillet mellom politikere, kommunalt ansatte og eiendomsbransjen. Politikere får jobb hos eiendomsutviklere, åpenbart fordi politikerne vet hvordan de demokratiske prosessene kan manipuleres, og for å kunne påvirke sine partikompiser med beslutningsmakt. Mange fagfolk som er saksbehandlere i kommuner drømmer om økt inntekt og mer makt som ansatte hos kommersielle aktører. Skal du få slike jobbtilbud er det selvsagt uklokt å forvalte lovgivningen og politiske beslutninger på en steng måte, når firmaer du gjerne vil jobbe for fremmer et grensesprengende byggeprosjekt. Løsningen er å innføre direktedemokrati og reell lokal medbestemmelse i byplanlegging og beslutninger om stedsutvikling. Både politikere og fagfolk glemmer befolkningens ønsker når de ser muligheter til makt og rikdom i privat sektor. Det representative demokratiet misbrukes, og det er derfor behov for konstant overvåking av de folkevalgte og forvaltningen gjennom åpne og inkluderende prosesser der befolkningen tar styringen.
Eiendomsbransjens magasin Estate Nyheter publiserer idag et intervju med meg, der jeg fokuserer på at det meste som bygges i våre byer er parasitter på de tradisjonelle urbane og arkitektoniske kvalitetene som gjør byer attraktive. Nybyggene bidrar ikke til å forsterke og videreføre arkitekturen som gjør at folk tiltrekkes av eldre byområder: " Etterhvert vil byutvidelser og fortetting dermed drepe høna som legger gullegget, nemlig kvartalsbyen med en arkitektur som nesten alle verdsetter, sier Engh".
- "Folk blir mer positive til utbygging hvis den skjer på stedets premisser og dersom det benyttes en byggeskikk som folk verdsetter.
– Utbyggere bør derfor starte prosjekter med å forhøre seg med både nabolaget og potensielle kunder om deres preferanser. Deretter kan man velge en arkitekt som er villig til å tegne noe som samsvarer med hva stedet fortjener og lokalsamfunnet kan støtte, sier Engh".
------
Mitt håp er at slike innspill kan få utbyggere til å redurdere sine konvensonelle modeller, der omtrent de samme kassene oppføres overalt hvor man tror det er penger å tjene. Men konkurransen øker når etterspørselen etter nye boliger går ned, og noen utbyggere vil kanskje se fornuften i å velge en arkitektur som forsterker stedskvalitetene, og som lokalsamfunnet og potensielle boligkjøpere verdsetter. - Audun Engh
Les mer om tradisjonsbasert arkitektur på www.intbau.org.
Her er et eksempel på byrådets fantastiske prosjekter for å gjøre om Oslos gater til fotgjengervennlige og innbydende offentlige rom. Disse nyskapende triumfbuene er oppført i Dronningensgate, rett utenfor to av Oslos eldste og mest verneverdige bygninger; Rådhusgata 7 og gamle Krigsskolen. Takket være disse spennende kontrastene gjøres nå de gamle bygningene relevante for vår tid, på en utfordrende og kreativ måte. Hjertelig takk til Oslo kommune for å ha engasjert grensesprengende designere og brukt betydelige offentlige midler satt av til bedre bymiljø på en så spennende måte. Her blir det en glede å sykle og gå!
Enkelte gammeldagse grinebitere med hvitt hår vil selvsagt sutre og påstå at dette er overgrep mot såkalte kulturminner. Noen har til og med krevd at portalene skal fjernes. De avslører dermed sine reaksjonære holdninger. Svaret er at kulturminnene må gjøres relevante for vår tid gjennom grensesprengende konfrontasjoner med moderne design. Enda flottere vil det bli når kreative utbyggere og arkitekter snart får oppføre store miljøvennlige boligbygg som vil trone over fortidens foreldede arkitektur. Disse dristige tiltakene vil synliggjøre at byrådet er i ferd med å skape en ny by for fremtidens generasjoner. - Audun Engh
Dette er jo bare latterlig, og den ytterste konsekvens av staten som ideologisk prosjekt, hvor tradisjonene er døde.
Ja, man kan le av slik dårskap. Men når man ser de nye vindkraftverkene Norge pepres med i disse dager, av de samme forvirrede stats-ideologene, da vet man at man ser Statan i hvitøyet. Hvoretter alle smil stivner.
"Knock, knock, knocking on Heavens door", but Heaven is not at home anymore. The apostel of the Totenåsen Hills once lived here, and the great-great-grandfather of this girl was the first man he saved when he came walking across the hills. Later he saved all former serfs and poor people around the Totenåsen Hills. But time went by, and we forgot about him and what here were. Nobody cares about his heritage anymore, or what these former serfs he saved, had in common. And now, Heaven is gone.
When the apostel living here came walking across the Totenåsen Hills, the people were so happy for him that they gave him this farm, from where he educated the former serfs in agriculture.
Walking along the sacred river from the Totenåsen Hills, where the holy meadows are situated. The great-great-great-grandfather of this girl was the last of the serfs living by this river, then finally, being released from his chains.
Vi befinner oss i en krise, i dobbel forstand. Naturen angripes på to hold; både naturen vi lever i, og naturen som lever i oss. Ødeleggelsen av den ytre naturen blir et speilbilde på hva som foregår i vårt indre: våre naturlige sider, som ømhet, tålmodighet og empati, forsvinner i takt med trær og dyreliv. Hvordan havnet vi her? - Erland Kiøsterud
Norsk forfatter. Debuterte i 1973. Har skrevet en rekke romaner og mottatt flere priser. Aktuell i høst med essaysamlingen Stillhetens økologi.
Stillhetens økologi, ja, det var et godt begrep, som var nytt for meg. Det var stillhetens økologi, som hørte hjemme her i himmelengene. Men nå har denne økologien forlatt himmelengene, og ingen ville lytte til meg og mitt behov for, og ønske om, å praktisere stillhetens økologi i enga mi, i respekt for husmannstroen og kulturelva vår. Istedenfor gjorde de narr av meg, overkjørte meg, angrep meg, spyttet etter husmannstroen og tråkket himmelengene ned i gjørma med hælen. Og det var ingen støtte eller forståelse å finne noe sted. Så stillhetens økologi, den er nok forbi, her i grenda mi. Men jeg tror det vil bli stille etter himmelengene, når de er borte, hvis noen fremdeles er i stand til å lytte?
Er fotografiet en del av stillhetens økologi?
Hva som slo meg i dag, etter å ha dvelt ved James Kalbs ord om tradisjonenes betydning for sameksistens, er at lignelsen om Babels tårn ble skrevet for vår tid. Babels tårn må være en allegori for Moderniteten, hvor vi skulle erstatte tradisjonene og troen med teknologi og rasjonelt byråkrati. En ytterst hovmodig tanke. Resultatet er at ingen er i stand til å snakke sammen lenger, eller sameksistere på en fornuftig måte, da alle har hver sin forståelse av virkeligheten, og enhver preferanse er personlig preferanse. En sann, babelsk forvirring!
Det bor mange her omkring enga mi og i grenda mi nå, men for meg er de like fremmede som en beduin i dypet av Sahara, eller en pygmé i Amazonas jungler, da vi mangler felles språk, felles kultur, felles minner, felles væremåte, felles teknologi, felles verdier, felles tradisjoner, felles historie, felles bekjentskaper, felles oppvekst. Alt er overlatt til de nøytrale, rasjonelle teknokratene med deres institusjoner og gjennomstrøms-teknologi.
Sam-funn var et stort funn, men dette funnet, det har vi tapt, og vi gjør neppe et slikt funn igjen. Nå er det kun hovdetroen som gjelder!
Heaven is not to be found here anymore either. We're just here to pick up the remnants, before we leave as well.
Nordlia er et underlig sted, man har denne forferdelige suburben til Gjøvik, eller "soveroms-fellesskapet", som Kevin Carson så foraktelig kaller denne livsformen, som går i en hestesko rundt vakre Nordlia kirke, som nå på toppen av det hele er tilbakeført til sin opprinnelige fargepalett.
The practical result of government promotion of monoculture development is that for most of us there are two communities: a community in which we work and shop, and a bedroom community in which we are stored. – Kevin Carson
Med andre ord et reint suburbant helvete med en flik av paradis i sin midte😍
Men, kirka i Nordlia ble jo et helt annet og mye finere da den fikk igjen farger nå. Og gardsbygninger i rødt og oker, brunt, blågrå, umalt, tjærebredt/gyllent er uten unntak penere enn kvitmalt. - Marius Holje
Jentene sovnet godt i bilen etter overnattings-bursdagen, så jeg benyttet anledningen til å stoppe så vidt ved det herlige bjørke-plantefeltet på Krabyskogen, for å bedrive litt bokeh-maling med min nye GM 24 mm f1.4.
Her var morsomt å være, så småjentene var nærmest umulig å få med hjem. Ja, storesøster, hun får så mange venner hun. Nå har hun venner over nesten hele det Indre Østlandet, og når hun kommer bare løper de mot henne og gir henne klemmer og danser omkring. Rart å oppleve for en einstøing som meg, som vokste opp i ensomhet nede i Olteruddalen, og hvor min a7III nå er min siste kamera(t).
Det viste seg at jentene ikke var helt klare da jeg kom, så jeg ruslet en tur etter Landåsvannet imens.
I dag igjen ble det en liten avstikker fra Mjøslandet, da jentene var på overnattings-bursdag i Landåsbygda. Dette flotte gårdsbruket ligger helt på toppen mellom Vardalsåsen og Landåsen, og da det har husmannstroens farge, okergult, måtte jeg bare svinge bilen inn til vegkanten, hoppe over gjerdet og fyre av et skudd med min a7III.
Gården ligger fritt og åpent, slik enga mi burde ligget ved kulturelva mi, og det var tydelig at kulturbæreren av dette stedet elsket å eksponere historiemaleriet sitt. Her var massevis av tradisjons-sau, og han dreiv på både da jeg kom og da vi reiste tilbake et par-tre timer seinere. Et sted hvor det er nærmest umulig å gå inn igjen, da det å male på dette gamle historiemaleriet, er så livgivende. Her i enga er det stikk motsatt, jeg orker nesten ikke å gå ut, fordi det er umulig å fortsette å male videre på historiemaleriet vårt, da det er så overeksponert at det tapper en for alle krefter.
Og ja, jeg vet selvsagt at de rasjonelle, nøytrale byråkratene, elsker å more seg over slike rare skamminger med empati. De kan ikke tenke seg noe snålere og mer komisk enn en empat! Hvilket jeg fikk erfare i rikt monn da jeg ønsket meg en bitte liten skjermingshaug, under arbeidet med v/a-anlegget.
Nigel Dansen er på mange vis fotografiets Christopher Alexander, og han ligner da faktisk også på vår store arkitektur-filosof. Begge legger vekt på "The Power of Observation", og for meg gjør det svært vondt å leve her i enga og observere hvordan alt er ødelagt, samtidig som jeg observerer hvordan det skulle ha vært, og hva som kunne vært gjort for å bringe tilbake det tapte.
Allikevel, å hente tilbake himmelengene er umulig under vårt statlige, ideologiske prosjekt, da observasjon er forbudt under dette vanstyret. Her gjelder det kun å følge prosedyrene. Og jeg kan garantere, ingen slipper inn i Helvetet uten å ha fulgt prosedyrene. Derfor gikk himmelengene og grenda til Totenåsens apostel tapt. Men dette er selvsagt kun personlig preferanse, som alt annet, som ikke er underlagt nøytral, byråkratisk ekspertise.
Slik ble det umulig å videre-eksponere på vårt fedrealter, da bare jeg går ut på stabburstunet, står motkulturen mot meg som et gufs, hvor instinktene tvinger en til å gå inn igjen i våningshuset, eller å ta fart og løpe over vegen til tryggheten nede i Olteruddalen, det raskeste man makter.
Da jeg gikk opp igjen fra mølla, var jeg litt skuffet fordi jeg var kommet litt for seint til å få et fantastisk høstbilde av mølla fra denne sida av elva, men stoppet allikevel for å ta et fotografi av Kværnumsfossen nedenfra. Hva som slår meg i etterkant er hvor flott bergveggen til høyre for strykene er. Her tror jeg det kan komme inn mye spennende lys, og jeg tror det bør være mulig å få denne bergveggen til å stå ut enda mer dramatisk mot fossen i bakgrunnen, under rette lysforhold.
Dessverre var jeg for seint ute til å fotografere den gamle mølla, hadde jeg vært her tidlig på høsten med tykt gult løvverk til å ramme inn mølla, samt ikke minst skjule alle de forstyrrende elementene rundt mølla, kunne dette blitt et flott bilde. Men når man ser hvordan store fotografer kommer tilbake til samme motiv år etter år, og kanskje ikke får bildet de ønsker før etter ti år, får man håpe på bedre lykke neste år.
De som har kjøpt Kværnum bruk nå, er i ferd med å sette i stand igjen denne gamle mølla, eller Fossemøllen, som min tippoldefar het. Før plassen het Kværnum bruk, ble den kalt Fossemøllen bruk, eller det var et bruk her som het Fossemøllen.
Selv har jeg vært frekk nok til å tinge på et lite galleri-hjørne i denne mølla, når de får den ferdig restaurert. Så får vi tro jeg får bildet jeg ønsker innen den tid:-)
I går var vi å så Joker, etter oppfordring av steigan.no, og dette var en usedvanlig matnyttig film. Selv har jeg jo erfart mye av det samme som Joker, og jeg kunne blitt akkurat som ham, var det en AGIII jeg hadde fått i hendene, og ikke et A7III, som er hva jeg går rundt og skyter med nå. I tillegg hadde Joker en elendig terapeut, mens jeg har James Kalb, og bedre terapeut finnes ikke!
I grunnen er James Kalb en Joker han også, han ønsker å utrydde overklassen og de rike, slik som Joker. Kalb er overklasseadvokaten som ble lei av egen klasse, ja, han faktisk avskyr New Yorks overklasse, og arbeider for å gjeninnføre tradisjoner som fundament for våre liv, og ikke vårt nåværende styre av billionærer og såkalte nøytrale byråkratiske eksperter.
Trolig er situasjonen på Toten enda verre enn i New York, overklassen og de nøytrale byråkratiske ekspertene her er svært avskyelige, og var Kalb kommet hit, ville han nok lengtet tilbake til New York.
I likhet med Joker, har jeg mistet alt som betydde noe for meg, her på Toten. Jeg har mistet fedrealteret mitt, kulturelva mi, husmannstroen min, mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, samt ikke minst min stolte industri-elvehistorie her etter Lenaelva, en lang tradisjon jeg nådeløst ble kastet ut av en vinterkveld, fordi jeg ikke er politisk korrekt, fordi jeg ikke dyrker konsum, karrière og komfort, husmannstroens tre kardinalsynder, og derfor ikke er konform, slik det forventes av det statlige, ideologiske prosjekt, som husmannstroens barn har underkastet seg. Derfor var det heller (nesten) ingen som brøy seg, ja, de var bare tilfredse med at jeg ble en nymoderne husmann, lik vår husmanns-tippoldefar. I Joker var det kun dvergen som var hyggelig mot Joker.
Men hvordan vi skal bli kvitt overklassen og de såkalte nøytrale byråkratiske ekspertene, det vet jeg sannelig ikke? I motsetning til Joker har jeg et meget klart politisk prosjekt, det er innføringen av lommedemokratiet, men Terje Bongard, vår kaptein, er satt ut av Statan. Bongard hadde nok ikke lest James Kalb, så han var neppe fullt ut klar over hva Statan som ideologisk prosjekt betyr, og i hvor stor grad statanistisk ideologi har infiltrert det norske samfunnet, som nå er pill råttent.
Gotham City er et uhyggelig sted, men mot Toten og Norge anno 2019, blekner selv Gotham City. Dette kan jeg si med stor autoritet, da jeg er Totens mest fargeintelligente 50-åring, og slik ser alle nyanser, i likhet med van Gogh.
I denne skogskoia litt ovenfor Landåsbygda, er det ikke spor av ego og intensjoner om å stikke seg ut og skrike glorete til alle naboene at HER ER JEG, slik som med de nye Toten-bunkerne ferdighus-katalogene bugner over av i disse dager.
Strengt tatt ligger vel denne herlige øyenfryden så vidt innenfor Randsfjords-vassdraget, men litt slinger i valsen får man tåle, i vår vandring i Mjøslandet.
"Håjen ved Lenaelva i utkanten av Lena sentrum - Østre Toten kommune.
Veianlegg. Bru fra 1800-tallet, tredje kvartal. Håjenbrua er en steinhvelvsbru ved et gammelt vadested. Nåværende bru fra 1861 erstattet en gammel trebru som er omtalt i brev fra 1594. Nordover fra Håjenbrua følger Pilegrimsleden Evangsgutua som i middelalderen hadde rasteplasser for Pilegrimer.
En "evang" var en rasteplass for pilegrimer der de fant godt beite for hestene sine. Langs Evangsgutua passeres Vestre Evang gard der det er gjort et viktig bronseladerfunn, bl.a. en belteplate fra 1200 f.Kr. Denne er i dag reprodusert som smykket "Totennåla". På samme sted er det også gjort funn av smykker og andre gjenstander fra 300 e.Kr. Evangsguta går helt fram til Lillo.
Langs Lenaelva ved Håjen finner du et smalt løvskogbelte med et interessant plante– og dyreliv m.a. gulveis, sjeldne sangfugler og bever." -Kilde
Sukkestad-gutua, et godt navn for en tårefotograf. Jeg kunne faktisk høre disse gamle trærne sukke over hva det har blitt av det gamle Toten, da de har stått her lenge og ikke liker utviklingen. Men de priser seg nok lykkelige over at de ikke havner på nye Labo gamlehjem i alderdommen. Da er det bedre å havne som ved på peisen!
Da er vi i gang med vår tolvte vandring i Mjøslandet, og vi begynner denne gangen i Sukkestadgutua, hvor jeg gikk en liten tur mens eldstejenta var på svømmekurs. Igjen klarte jeg å fange noen tårer fra det gamle Toten, og jeg synes kombinasjonen a7III+C1 har mye sørgmodighet i seg, slik at jeg forhåpentligvis kan rykke noen ut av rosa-sløret de bades i hver dag.
Egentlig tenkte jeg meg ned til den gamle mølla ved Kværnum igjen i dag, men da laptop'en var full, måtte jeg ordne opp i denne. En harddisk skar seg også, så det ble en del ekstra jobb å få den i gang igjen.
Man ser det ikke så lett i bildene mine, da jeg har blitt flink til å isolere ut fragmenter av det gamle Toten, men det var fryktelig mye heslig også her etter Sukkestad-gutua, ikke minst det nye mega-gamlehjemmet, hvor man skal stappe inn alle gamlinger på Toten. Kommer man dit blir man i alle fall fort gammel, så man får forsøke å holde seg ung, slik at man slipper en slik vanskjebne.
Har kommet til at kameraet er min medisin og James Kalb min terapeut. Kalb er så skarp at det går frysninger nedover ryggen på meg, han ser alt knivskarp, og tegner et uhyggelig bilde av hvor alvorlig situasjonen har blitt for vårt samfunn, som faktisk er noe vi ikke har lenger. Det eneste vi har er staten som et ideologisk prosjekt, og under et slikt styre er det umulig å etablere noen form for samfunn, hvor mennesker interagerer meningsfullt med hverandre.
Selv har jeg faktisk helt mistet evnen til å kommunisere med mine med-totninger. Derfor lar jeg kameraet tale for meg, eller rettere sagt gråte for meg, for våre forfedre og det gamle Toten.
Nå er jeg satt ut nok en gang, da vi kjørte hjem i går gjorde kona meg oppmerksom på at de river gamle, ærverdige Bondelia husmorskole, Sørbyens siste karakterbygg. Dette er ufattelig, som om de skulle revet klosteret ditt i Tolfa. Helt ufattelig!
Ja, dette var beskjeden til en venn. Det er ubegripelig. Hva slags ondskap har erobret denne gamle industribyen?
Snart er Tolfa eneste levelige sted igjen på denne vår jord! Vi i Mjøslandet har blitt til mjøsbarbarer, vi angriper oss selv og gjør våre byer og grender ulevelige for mennesker. Kun barbarer kan trives her, mjøsbarbarene!
Skal forsøke å gå igjennom igjen disse bildene fra sist vinter. Snart er valg. Tro hva slags galskap våre folkevalgte finner på i neste valgperiode? Hva skjer med Hovdetoppen? Med Huntonstranda? Jeg frykter det verste :-(
Å nei, å nei, jeg visste det, dette kommer i de frodige frukthagene til gamle Bondelia husmorskole. Og selvsagt, de er frekke nok til å kalle prosjektet "Bondelia hage", i hagen de har rasert. Sammen med Sørbyens siste smil😭😮😱😰😡😈😵
Takk for din beretning fra Hovdetoppen! Gjøvik er jo proletariatets by ved Mjøsa. Byen ble også modell for den kommunistisk orienterte, norske arbeiderklassens fraternalisering med kapitalismen, anført av Nils Ødegaard som ordfører for Ap og direktør for mønsterbruket Hunton.
Det er nedslående og nesten utrolig hva politikere nå til dags kan få seg til å gjøre, alternativt la skje. Mye av det er det jeg kaller ‘bakromsdemokrati’ – utbredt i flertallsregjeringene i Ap etter 2. verdenskrig. Eneste måten å hamle opp mot slike metoder, er å oppdage prosjektene mens de er i emning. Det gjelder da å handle raskt. Enten (1) Terrier-i-buksebeinet-metoden, der du skriver leserbrev til opplysning for allmennheten og åpne brev til ansvarlige institusjoner, eller (2) skape en opinion, slik vi gjorde med Åsens Venner som stoppet vindkraftanlegget på Totenåsen (70 turbiner med høyde 100 m og vinge-fang 112 m, 50 km veganlegg, riksvegbredde).
Dette skrev en annen venn til meg for en tid tilbake. Tenk det, proletariatets by ved Mjøsa, dratt ned i søla av en liten elite, som kun vet å berike seg selv. Derfor rev de den siste flik av ekte rikdom i Sørbyen. For dem lever mennesket av brød alene. Hvor jeg er "Idioten" og Kristus er død!
I likhet med for nedhøvlingen av Hovdetoppen, ble jeg heller ikke varslet om rivingen av ærverdige Bondelia husmorskole. Plutselig ble den bare meid ned, på samme vis som Hovdetoppen, hvor jeg bare blir stående måpende tilbake, for å fotografere ødeleggelsen.
Stakkars proletarer, som tvinges til å rive ned all verdighet i byen sin. Lik fangene i Auschwitz, som ble tvunget til å grave sin egen grav. Proletarbyen Gjøvik endte sine dager lik Auschwitz, et sted uten humanisme og håp.
Husmorskolen var den eneste bygningen igjen som gav Sørbyen karakter. Rundt den ligger masse plasskrevende eneboliger, samt ikke minst en mengde blikkbokser ala Biltema, totalt ribbet for alt av karakter og skjønnhet. Men nei, de måtte bare rive Sørbyens eneste vakre karakterbygg, med solide historiske røtter.
På Gjøvik kan det aldri bli noen renessanse, kjære venner, det er for seint. Mitt råd er å holde seg langt unna denne byen, og advar din familie og venner. Hold dere unna!
Det viser seg at London har blitt berget, med nød og neppe, to ganger. Først fra nazistene under 2. verdenskrig, deretter fra modernistene, som hadde langt verre planer for byen enn Hitler. Men så er da også modernisme og fascisme to sider av samme sak.
"The fight against London’s version of Corbusier’s Plan Voisin, which would have destroyed the Marais district of central Paris, came to a head in 1968 with the proposal to raze the Covent Garden district. Jenkins writes:
A militant community association sprang into action. Buildings were squatted, council meetings disrupted, streets occupied and councillors lobbied – or harassed. … The group was publicly supported by a then-radical Evening Standard, and by a wider awareness that a familiar London was being threatened by change more drastic than any inflicted by the blitz. … Despite continued protest through 1972, the Covent Garden plan pressed ahead. But trouble began when its custodian as GLC [Greater London Council] committee chairman, Lady Dartmouth (later Princess Diana’s stepmother, Lady Spencer), rebelled and joined the protesters. More critically, a sympathetic planning minister, Geoffrey Rippon, had his officials secretly list for preservation 250 “historic” buildings dotted across the entire plan area. When this became public, it sabotaged the entire proposal.
In the quote above, Jenkins identifies the nub of the issue in the minds of Londoners, who were justly concerned that “a familiar London was being threatened by change more drastic than any inflicted by the blitz.” Soon after the preservationist gambit described by Jenkins, the Covent Garden plan was withdrawn. Jenkins records a lengthy succession of such projects abandoned, including the Motorway Box, or put on indefinite hold, such as a plan to obliterate Whitehall and 10 Downing St. – the equivalent of the federal district in Washington, D.C. He adds:
Abercrombie was over. The GLC and the London boroughs switched the outlook of their planning policies. They actively promoted the new 1967 Civic Amenities Act, allowing for the designation of conservation areas across Britain’s inner cities. By 1975, 250 such areas of mostly Georgian and Victorian streets had been given protection, including most of Westminster, Kensington and Chelsea and much of inner Camden and Islington. The appearance of inner London we see today was largely determined in the immediate aftermath of 1973.
Jenkins adds:
The effect of the revolution was astonishing – and to the best of my knowledge never fully acknowledged.
And:
It is the architecture profession … that should be held responsible for what almost happened to London. We can blame elected politicians for decisions that govern our lives. But in complex decisions like this – as in matters of law, medicine or defence – they are at the mercy of professional experts. Architecture at the time had gone awry, seized by ideological gigantism, dubbed by some critics as an “edifice complex”. But I know of no effort by the profession to reflect on that period in its history, to set the record straight or show what lessons it has learned.
The rational for the postwar reconfiguration of London and other British cities and towns was deeply flawed, and obviously so. But it was not obvious, apparently, to most “experts.” Since then, the dystopian sins of architecture have changed but have not improved, and the experts involved remain as stupendously oblivious today as in the 1950s, ’60s and ’70s. Yet somehow, then as now, the public recognizes the truth in spite of all the propaganda of the planners. In a remark that may be extended to other targeted London districts, Jenkins declares:
What saved Covent Garden from its fate was that the potential victims had enough fire in their bellies to fight back."
Da vi nøt Fish&Chips i Covent Garden, hadde jeg ingen aning om at det var på håret dette ble reddet fra fra Le Corbusiers Plan Voisin.
Hyggelig er det at man har klart å berge noe her i verden, ikke minst Paris og London, fra Le Corbusiers Plan Voisin. Med sorg kan jeg imidlertid melde at alle bygdebyene og bygdene på Toten, har gått tapt til Le Corbusiers visjoner. Toten har blitt en slags bastard mellom Le Corbusier, Norman Borlaug og William Blackstone. Det aller, aller verste fra tre verdener!
Such a view has a number of oddities. One is that it turns the state into an ideological project, so that the value of patriotism depends on the value of the project. If during the Nazi period a German despised the laws of the Third Reich it tells us that he should not have pinned his loyalty to the Germany of Goethe and Beethoven, of learning and craftsmanship, of medieval towns, Baroque churches, and great universities. That would have been evil nationalism, because it would have been a loyalty that “precede[s] and supersede[s] law” to an historical community and its culture. As such, it would have had a strong ethnic and religious component.
What then should he have done? Abandoned all concern for his native country and its people?
Similarly, a patriotic American would now have to be loyal to abortion and gay marriage, since those things have been authoritatively declared fundamental to the American legal order. If he opposed them and appealed to better things in American history and culture, for example the ultimate origins of America in Christendom, and quoted Tocqueville on American religion, morality, and family life, that would be anti-Christian and possibly proto-Nazi, since the basis of the appeal would not apply equally to a Somali refugee who arrived yesterday, or for that matter to a variety of groups who have been here for quite some time. The appeal would therefore have racist and exclusionary aspects that the New York Times could then explain to us.
None of this makes much sense. Man does not live solely by formal institutions like the state on the one hand and private attachments to religious opinions and cultural habits and attitudes on the other. The latter inevitably pervade the former and stop being private, and the two develop historically in a way that eventually causes the community to take on somewhat of an ethnic quality. Americans become Americans who are recognizably different from people in their ancestral countries. The result is the community that government is bound to foster and care for, and the weaker and more chaotic the relationship between institutions and cultural and religious tendencies the less functional the community.
The liberal attempt to make things otherwise leads to endless failure and hypocrisy. It makes self-government impossible, since it makes ordinary people unable to discuss their common affairs in their own terms, it destroys willingness to sacrifice self-interest to a public good that can’t be defined, since there is no common public understanding of what matters in life, and it puts all power in the hands of those who control the formal institutions—billionaires and supposedly neutral and expert bureaucrats. - James Kalb
Jeg bare gir meg ende over! Uten kameraet som medisin og James Kalb som terapeut, ville det vært umulig å eksistere. Det hele forklarer Totenpark-prosjektet, som er et statlig ideologisk prosjekt, hvor enhver som kritiserer dette, er en landssviker, eller Toten-sviker. Ja, jeg har da også blitt kalt uekte totning og blitt bedt om å falle på kne for ydmykt å be om tilgivelse for å ha kritisert Totenpark-prosjektet, samt at jeg ble hånet for min idealisme, for deretter å bli kastet ut av min bedrift med beskjed om å komme meg ut av den bobla jeg lever i, av de politisk korrekte. Samt at Statanistene i slekta var på gamlefar for å fortelle meg at jeg ikke hadde noe med å blande meg borti hvordan billionærene og de antatte nøytrale byråkratiske ekspertene, organiserer Totenpark-prosjektet til det beste for oss alle. Videre var jeg selvsagt en hatsk og uhyggelig far, som den moderne inkvisisjonen burde holde et skarpt øye med, fordi jeg verdsatte min industri-elvetradisjon samt mitt fedrealter, mine forfedres urbane landsby ved Kværnumsstrykene, og ikke minst kulturelva mi.
Heller ikke er det noen vits i å forsøke å få til noen fornuftig samtale med noe menneske lenger, med et unntak av Nils Faarlund, fordi, som James Kalb forklarer så godt: "The liberal attempt to make things otherwise leads to endless failure and hypocrisy. It makes self-government impossible, since it makes ordinary people unable to discuss their common affairs in their own terms, it destroys willingness to sacrifice self-interest to a public good that can’t be defined, since there is no common public understanding of what matters in life, and it puts all power in the hands of those who control the formal institutions—billionaires and supposedly neutral and expert bureaucrats."
Ja, for vanlige mennesker har det blitt umulig å diskutere felles affærer på egne termer. Derfor har enga mi, som skulle vært ei eng i ei grythe, blitt ulevelig, fordi den er omgitt av motkultur, hvor husmannstroen har blitt irrelevant og en trussel mot Statan som ideologisk prosjekt, og hvor hver bolig er en utgruppe med sin egen, konkurrerende forestilling av virkeligheten. Stakkars, stakkars himmelengene og grenda til Totenåsens apostel!
Utsyn fra Grytheplatået ned mot Mjøsa og Balke. Dette er et syn mine husmanns-forfedre har nytt i generasjoner, mens de har slitt her i gråsteinsjorda. Hvor lenge vet ingen? Kanskje helt siden Svartedauden?
På innfall grep jeg kameraet og ruslet en tur på Grythe-platået, etter å ha levert på skolen i dag tidlig. Egentlig var det ment som en rekognoseringstur, men da jeg kom tilbake var jeg overrasket over å ha fått flere gode bilder.
Reineste Raknehaugen dette! Tenk det, denne svære haugen med rydningsstein er det nok mine husmanns-fedre som har lagt opp. Trælete og små som de var, ja, vi fossemøllinger ble plutselig så store, men våre forfedre var små, et resultat av alt slitet, samt at de vel ikke fikk annet enn litt flatbrød og survelling, som takk for innsatsen.
Men det er ingen som kjenner på ydmykhet for deres slit nå, med unntak av en skrullete tårefotograf, og jeg må innrømme jeg nesten gråt en liten skvett, da jeg så dette her.
Selv har jeg blitt utsatt for noe lignende, da jeg sendte 20.000 kubikk gjennom kløyva, uten at noen aktet på dette. Til slutt ble jeg sendt ut av fabrikken en vinterkveld, av de som ikke hadde sendt en eneste kubikk gjennom kløyva, som aldri hadde pustet inn støvet eller hatt stikker i fingrene.
Dette blir som at storbonden på Grythe bare skulle ha kastet ut min husmannsforfar en kveld, uten å selv ha lagt en eneste stein til denne svære steinrøysa.
En gammel steingard, nok også et resultat av mine husmanns-fedres slit, deler av den virket som å være kjørt ned. Uansett godt arbeide, på samme nivå som demningen i Olterudelva. Nå står den her bortgjemt, glemt av alle, på samme vis som slitet til de som nøysomt la den opp.
Rødningsbybekken, eller sognebekken, da den deler Hoff og Balke kirkesogn. Selv går jeg helst ikke over denne bekken, fordi da kommer jeg over i sognet til Balke-presten, som oppfordret menigheten tå å ignorere alle som ikke er progressive, på selveste julekvelden. Og jeg kan love det ble stilt! Ingen ringer lenger. Ingen hilser. Ingen vil snakke med en slik skamming, som ikke tror på Singulariteten, som ikke går til nye Rausteinshytta, eller som ikke hyller Totenpark-prosjektet til Le Corbusier og General Motors.
Til slutt ble mine husmanns-forfedre kvitt sine lenker, de fikk sin egen apostel, egen tro og sangbok, de ble den kreaturlige kristendoms fullbyrdelse, etter 2000 år. Nå har husmannstroens barn og grenda til husmennenes apostel, hengitt seg til karrière, konsum og komfort, de tre K'er, husmannstroens tre kardinalsynder og dødssynder. De ble fra seg av raseri da jeg ønsket brønnhus og ikke pumpehus, et hus for Servoglobus, hvor man dyrker komfort. De kastet meg ut av min bedrift, som jeg hadde arbeidet opp, med mitt slit, på samme vis som våre husmanns-fedre la opp kjempehaugen med rydningsstein på den andre sida av Grytheplatået.
De tenkte nok at jeg da ville bli som dem, at jeg ville hengi meg til karrièren, for slik å falle ned på deres nivå, som karrierister, konsumister og komfortister. Men deres plan slo feil, og istedenfor ble jeg Mjøslandets tårefotograf!
Med denne lille vandringen på Grytheplatået, avslutter jeg vår ellevte vandring i Mjøslandet.
Tenk det, jeg har ikke vært her nede ved mølla før, i alle fall ikke som jeg husker, og det er jo ganske dumt, da dette var Fossemøllen og min tippoldefar het Fossemøllen, så for lenge siden krydde det vel av fossemøllinger her, hvor en eller annen fossemølling en gang i tiden ble sendt vekk som husmann under gården Grythe i Øverskreien. Om dette var min tippoldefar, eller hans far, eller faren hans igjen, vites ikke, og kanskje vet ingen?
Uansett, jeg vil prioritere mer tid her ved denne gamle mølla utover høsten, og det er jammen på tide!
Dette bildet redigerte jeg forresten helt selv, uten den ringeste bruk av presets eller stiler.
Vi ser her brua til filosofistien over bekken på Stenberg. På slutten av 1800-tallet var det svært populært å filosofere, og man hadde filosofistier, filosofiskoger og filosofitrær alle steder. Til og med min oldefar hadde en filosofisti ned til filosofibjørka si ved Olterudelva, som han fredet.
Til slutt ble det til at jeg la på fotografiet ovenfor et filter fra Nik Collection, hvor godt det fungerer er jeg usikker på, men fikk det liksom aldri til, i motsetning til de fire andre fotografiene jeg publiserte fra Stenberg samme dag, som ligger samlet litt tidligere i denne vår vandring i Mjøslandet.
Det var flatt lys denne dagen, og i dag har det vært som om alt lys har blitt sugd ut av atmosfæren. Men jeg tror kanskje at jeg ikke burde benyttet polarisasjons-filter, da skogs-fotograf Simon Baxter helst ikke benytter dette eller andre filtre, med mindre han må, da han ønsker å bevare refleksjoner i løvverket.
Tror fotografiet får stå slik til jeg får tatt et bedre bilde av filosofi-brua til Lauritz Weidemann. Vil da forsøke å angripe den filterløst. Heldigvis er det ikke kun jeg som sliter i flatt lys, selv Nigel Danson har store problemer under tilsvarende lysforhold.
Nederst i grenda mi, på Kvastad, står denne gamle trevare-fabrikken med ei aldeles herlig teglsteins-pipe, og her kommer teglet virkelig til sin rett, med flotte lys-sjatteringer. Flaks at jeg klarte å forevige dette motivet i et lite opphold mellom alle regnbygene, med slike sprudlende høstbjørker til.
I kjølvannet av vindkraftverks-katastrofen har det kommet så mye bra på trykk, at jeg er aldeles målløs, og det gir seg ikke! Her er noen smakebiter, ja gullklumper, fra de siste dagene:
Ingen har så langt pekt på det eneste som kan redde verdens klima, er redusert forbruk. - Hans Anton Grønskag
Det burde være klart for alle reflekterte mennesker nå at det systemet vi holder oss med, kjører oss i rasende fart inn i fordervelsen på første klasse. Dette systemet må vekk, for, som James Kalb har vist, er det råttent, menneske- og naturfiendtlig inn til margen. Og vi har alternativet, det er lommedemokratiet til Terje Bongard.
Da jeg satt i badstua på Badeland i dag og tenkte på disse artiklene, som jeg fordøyde til morgenkaffen, slo det meg at jeg må få fotografert og intervjuet frontkjemperne i denne kampen, dvs. Nils Faarlund, Terje Bongard og Hans Anton Grønskag. Så dette vil jeg virkelig prioritere nå framover, samt å få skikkelige portrett-bilder av dem opp hos Wikimedia. Satser trolig på å få intervjuene publisert hos Steigan, men vi får se.
Har det selvsagt fryktelig travelt nå opp mot det store 100-års jubileet for stabburet til oldefar, som endte opp som en gravstein for husmannstroen. Kjenner også sterkt på forpliktelsen om å fange farger for våre etterkommere fra hva som var her i enga og grenda, før de siste fargene forsvinner herfra, og det går fort. Ser slett ikke bort fra at vi ble sendt hit til stabburs-jubileet, nettopp for å utføre denne gjerningen. Ja, det var med store lidelser vi ble sendt hit til himmelengene, men slik var det også med Jona da han ble sendt til Ninive.
Tynges av den kulturøkologiske sorgen folk på Frøya må bære på, selv har jeg vært alene med den kulturøkologiske sorgen over enga og grenda mi, men nå føler jeg meg ikke alene lenger. Så skal det bli spennende å se hvor sterkt Frøya-opprøret kan vokse seg i vårt land? Uansett skal jeg bidra så godt jeg kan, for selv om Balke-presten forkynner at det er fem på Singulariteten, er klokka fem på tolv. Så dette er siste sjanse!
Tar med et litt eldre sommerfoto av gamle Solhaug Trevare også, fra da det fremdeles vokste vakre markblomster på oversida av fabrikken.
In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. – Christopher Alexander
Jammen tittet sola fram igjen så vidt i dag. Dette fotografiet er fra Kvastad nederst i grenda mi. Synes jeg fant en spennende, ny vinkling på dette motivet.
Tenk det, da jeg tok dette bildet oppdaget jeg at jeg hadde glemt å slå på IBIS igjen etter at jeg fotograferte med stativ på Østre Tjuvåstjern. Jammen skal man fotografere mye før man får gode nok rutiner til å unngå slike tabber😕
Hjem igjen glemte jeg også å kjøre Nordliavegen, slik at jeg gikk glipp av det flotte kveldslyset over Haug. Så ble bare dette ene bildet av ei høstbjørk ved Mjøsa bak Skiblanderhuset på Gjøvik i dag. Og nå skal det bare bli regn, så ikke sikkert jeg får mulighet til flere slike fotografier i år😪
Uansett, deilig å få husene på andre sida av Mjøsa som bokeh-kuler, med blender f1.4. Da slipper man å ergre seg grønn over utbrente kvite hus i kulturlandskapet😄
I start our eleventh walk in the Lake Mjøsa Land with a few leftovers from the weekend passing by.
The lost path (sætersti) of my forefathers.
Våre forfedre gikk den smale veg, mens vi valgte den brede skitrasemotorveg. Og vi vet alle hvor den brede veg leder, og det er ikke der våre forfedre er, sammen med sin apostel.
