Dette fikk meg til å tenke på hva dette uttrykket blir på norsk, hvor Google Translate ikke kom opp med noen tilfredsstillende oversettelse, slik at jeg kom til at jeg måtte finne opp et nytt begrep selv. Dette ble da:
TREVLINGEN
Dette er ikke fetteren til grevlingen (Nb! Kom på at det kan skrives "trevlinga" også)! Det beste ordboka kom opp med er "trevle seg opp", men dette blir for "trevalig", som vi sier det på totning, derfor det nye begrepet "trevling" eller "trevlingen", som da er kåret til årets nyord 2024 av PermaLiv!
"The Great Unraveling" blir derfor på norsk med dette nye begrepet "Den store trevlingen".
Samtidig som vi lever i den store trevlingen, nå som begrepet er lansert synes jeg ikke lenger jeg behøver å benytte anførselstegn, forsøker PermaLiv å nøste opp i Grythengen, til 150 års jubileet vårt i 2025. Fordi det var jo her alle tråder kom sammen, før alt trevlet, og vi entret den store trevlingen.
Med den store trevlingen opplever vi den store tevlingen, da trevlingen er en årsak av massesamfunnet, og skal man synes i massesamfunnet, da må det tevles!
Tollef Hovig har redegjort svært godt for hva den store trevlingen er, dette er først og fremst en konsekvens av at vi har entret kapitalismens alderdom. Under denne epoken kan man ikke lenger øke fortjenesten gjennom forbedringer, kun gjennom ekstrahering, eller uttrekk. Dette kan være ekstrahering av statskassen, slik vi ser det gjennom vindkraftverkene, eller ekstrahering av arbeidsvilkårene. Dessverre får jeg ikke lest Hovig lenger, da han kun publiserer hos Steigan, men han har de beste samfunns-økonomiske analysene.
Som alltid har PermaLiv kun ett svar, dette gjelder ikke minst for den store trevlingen, som nå rammer oss alle. Svaret er lommedemokratiet, eller det representative Inn-Gruppe-Demokratiet (IGD) til humanøkolog Terje Bongard hos NINA.
Skal vi få slutt på trevlingen, må vi gi oss med tevlingen, og samle oss om IGD!
Fiction Beast spør retorisk om vi er en samarbeidende eller en konkurrerende art? Han har tydeligvis ikke forstått evolusjonens ringer i vann, hvor vi er en samarbeidende art innenfor evolusjonens fjerde lag, og en konkurrerende art innenfor evolusjonens femte lag.
Det er innenfor evolusjonens femte lag, i massesamfunnet, med den store tevlingen, at vi nå har entret den store trevlingen. For å redde vår sivilisasjon, er absolutt eneste mulighet å organisere oss hierarkisk innenfor en inngruppe-modell, hvor hver utsending oppover i hierarkiet fra inngruppene, står ansvarlig for inngruppa både horisontalt og vertikalt. Er ikke det underforliggende hierarkiet fornøyd med sin representant oppover i systemet, kan de bare kalle ham/henne tilbake, og sende en ny representant, fra sin inngruppe.
Dette systemet vil garantert funke, kaptein Bongard er et geni, slik at vi kan holde vår sivilisasjon gående, til evig tid!
Det triste er bare det at uten kværnenga Grythengen som et levende elvebruk ved stenelven Grýta, får vi det bare utrolig kjedelig uansett, så kanskje like greit å gjøre ende på sivilisasjonen vår, først som sist?
Om det er noe poeng med menneskeheten uten Grythengen, veit jeg sannelig ikke? Men en herlig urban landsby i dragestil i Skjolden, kunne nok gjort seg uansett. Så kunne vi jo bare lage til et museum over kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, i påvente av at dette kan settes i stand igjen, kanskje om noen tusen år. For innenfor IGD tenker og planlegger man i 1000-års perspektiv, og ikke for profittlinja eller neste valg. Den katolske kirke legger 500-års planer, men har hørt Bongard fortelle at med IGD kan vi legge planer for de neste 1000 år, slik at her kommer selv paven til kort.
Mennesket trives best i små grupper sammen med mennesker som ligner en selv, altså i stammesamfunnet, så får man til dette, er kanskje poenget med menneskeheten oppfylt?
Christopher Alexander mener poenget med vår sivilisasjon, er å skape helhet eller å hente fram "the I", gjennom å sette sammen de femten egenskapene for levende struktur i sentra som styrker sentra:
Har ikke fått sett ferdig videoen fra Fiction Beast enda, den er sikkert bra den, men uten å kjenne til evolusjonens ringer i vann, hjelper det så lite.
Min mening i hverdagen er forresten det å avslutte Grythengen og Norge, sammen med min a7III. For noen a7V blir det nok ikke, når man er dømt til å ha en ulykkesbil. Så skal bli herlig å få avsluttet Grythengen og Norge, slik at vi endelig kan leve bilfritt i Nouvelle-Aquitaine 😎
NB! Lommedemokratiets hemmelighet er at det er et ansvarliggjørende demokrati, hvor hver representant står ansvarlig for inngruppa, både horisontalt og vertikalt.
Bangkaen kan kanskje symbolisere at uten profittmotivet i kapitalismen, trenger vi ikke lenger trålerne til Røkke👌 Vi trenger selvsagt heller ikke Røkke, men han har da emigrert til Sveits. Langt verre for Norge er det at PermaLiv tenker på å emigrere til Frankrike!
Heldigvis slipper jeg å være del av denne møkka-økonomien, hadde jeg bare sluppet unna det norske bilhelvetet også, som suger ressurser ut av fadografiet. Men da må man nok til Frankrike, i Vestoppland går det i alle fall ikke, da her kan jeg ikke se at det finnes tilbake urbane kvaliteter overhodet!
Det er allikevel spinnvilt at i hele verden er det (nesten) bare PermaLiv som ser at lommedemokratiet er eneste veg ut av vekst-spiralen, som fører menneskeheten nedover i et avgrunnshull, og ikke oppover mot Singulariteten, slik vekst-apologetene vil ha oss til å tro😝
Dette er bare rått, kanskje den viktigste dokumentaren jeg har sett noen gang, var sikker på at dette var en republisert storproduksjon, men så er det en enkel YouTube-nyproduksjon av en som heter Lewis Waller!
Jeg fatter det ikke jeg, en enkel produksjon av en YouTube-kanal som kaller seg Then & Now, hvor alt faller på plass! Plutselig forstår man all økonomisk teori og hvordan samfunnet fungerer fullt ut, og hvordan lommedemokratiet løser opp i alle flokene, som den endelige løsning for menneskeheten:
I hele dag har jeg vært fjetret og bergtatt av denne mesterlige dokumentaren, hvor jeg nå også er Marx-ekspert. Selv har jeg overutnyttet, misbrukt og ødelagt meg selv innenfor et kapitalistisk system, med det resultat at jeg er samfunnsforlatt, utstøtt og uten sosioøkonomisk status av noe slag. Alt dette er avskyelig, hvor jeg selvsagt skulle tilbrakt livet som historiemaler i jubelenga til Even Helmer, og dyrket grønnsaker i Stabbursjordet, vatnet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Vår viktigste historie finner vi her, men selv om flere hundre fossemøllinger skal samles i morgen, kommer aldri vår historie til å bli nedtegnet og ivaretatt. Så alt dette er svært trist og meningsløst.
Hegel hadde for så vidt rett, at menneskeheten hele tiden utvikler nye og bedre ideer og en større forståelse av oss selv. Nå forstår vi oss selv, og dette er ikke lystig kunnskap, selv Paulus sine dystreste beskrivelser av menneskenaturens begredelighet, kommer til kort mot hva som avdekkes i boka til humanøkolog Terje Bongard.
Samtidig lanserer Bongard en løsningsmodell, hvilket Marx ikke hadde forutsetninger for, da dette ikke var mulig før i 1976, med forståelsen av handikapprinsippet med inngruppe- og utgruppestrategier, proximate og ultimate mål, taper- og vinnerstrategier, og taperstrategier kamuflert som vinnerstrategier, såkalt snyltegenerøsitet, hvor Amotz Zahavi lanserte sin teori etter et 40-årig studie av araberskriketrosten i Negevørkenen. Menneskehetens viktigste gjennombrudd i forståelsen av oss selv!
Og nå ser vi da med denne dokumentaren hvordan den representative inngruppemodellen kutter den gordiske knuten kapitalismen har laget til for oss, i to! Alt faller på plass!
Jeg ante virkelig ikke at Engels hadde kommet til samme resultat som PermaLiv, nemlig at staten kan oppløses i allmenningene gjennom et felles eierskap til produksjonsmidlene. Men heller ikke Engels, i likhet med Marx, kunne forstå løsningen, da de ikke fikk oppleve gjennombruddet til Zahavi i 1976. Ja, og i tillegg måtte jo da Bongard realisere denne kunnskapen først, med InnGruppe-Demokratiet (IGD), som først ble lansert med boke "Det biologiske mennesket" i 2010, som jeg har lest fem ganger.
Hauge organiserte sine industrivirksomheter som selveierdemokratier, slik Hegel drømte om, hvor velferdspietismen holdt samfunnet flytende, fram til kapitalismen ble for stor, og inngruppekreftene i samfunnet begynte å gå i oppløsning. Velferdsstaten ble løsningen, men denne økte bare fremmedgjøringen. Nå har hele samfunnet gått i oppløsning, hvor vi raskt går tilbake til et førhaugiansk standssamfunn, bare mye verre. Samtidig forstår vi nå alt, i alle fall gjør jeg og Bongard dette, hvor vi nå har kunnskapen og løsningene for å berge oss fra oss selv.
"Men så er det poenget mitt, da: Hvorfor bruke plattformen din, de gode skriveevnene dine, tilhørerskaren din, den unike muligheten du har til å nå mange, på slike uvesentlige detaljer og spissfindigheter? Kan du ikke ta opp revolusjonen i kapittel 6 i Det Biologiske Mennesket, og sette den sammen med det store bildet? Avsløre hvordan detaljene, Kampen om Sannheten (…) tilslører mulighetene for å endre den svært usikre framtiden? Det var denne snarveien jeg skisserer som jeg hadde håpet du ville tenne på; lag et ansvarliggjørende demokrati. Mens graset gror dør kua langsomt nå. Jeg ligger på grensa til å bli uvenner med de jeg kjenner som har status, fordi jeg maser på denne måten, men det er ikke noe å tape på det lenger. Ta ansvar! Om du gjør det vil jeg gjerne hjelpe til!" - Terje Bongard
Da fortsetter vi med Baruch Spinoza, fra samme kanal, han var jo favorittfilosofen til Arne Næss. Men også økosofien tror på at mennesket er et godt og rasjonelt vesen, i likhet med Hegel, men dette er vi da altså ikke. Vi er et vell av taper- og vinnerstrategier med et vell av proximate og ultimate mål, hvor vinnerstrategiene, de ekte og ikke falsk snyltegenerøsitet, trives best i inngruppa, eller innenfor evolusjonens fjerde lag.
Kapitalismen trives best i utgruppa innenfor evolusjonens femte lag, men ble lenge holdt i sjakk av velferdspietismen innenfor evolusjonens fjerde lag.
Allikevel benyttet selvsagt haugianerne seg av kapitalismens krefter, for å bryte ut av det lutherske standssamfunnet, for å vinne sin ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet. Samtidig har nå kapitalismen vokst til et Frankensteins-monster, hvor vi er i ferd med å miste alt vi vant, nettopp grunnet kapitalismen.
Kun IGD kan redde oss, modellen til Bongard må innføres nå, hvis ikke er vi ferdige!
Norge har den mest fantastiske naturen i verden, ingen tvil om dette, men det er heller ingen tvil om at vi har blitt verdens styggeste folk, i verdens vakreste land.
Men Frankrike ligger nok ikke langt etter når det kommer til naturprakt, dessuten har jo de stanset vindterroren, mens vi bare pøser på.
Og plusser man på all den fantastiske arkitekturen man har i Frankrike, vil natur+arkitektur overgå hva Norge har å by på.
Dessuten kommer jentene mine til å bli de nye Columbanus og Gallus i kvinnelig form, hvor de setter Europa på rett kjøl igjen, i likhet med de forannevnte munker for 1500 år sida.
Men la oss nå minnes ofrene for 7. oktober - massakren💞
"Takk! Hentet bilen i går, det viser seg at det ikke var starteren som hadde tatt fyr, det var belegget på clutchen som var brent opp, det var derfor det røyk slik. Jeg trillet ned igjen fra bakkene over Gausdal opp mot Langsua nasjonalpark, hvor jeg hadde bilen i gir, men Bilxtra sa dette burde gått bra. Allikevel kan jeg ikke forstå annet enn at clutchen må ha blitt så varm da jeg trillet ned igjen mot Krekke Auto, at den har begynt å slure, slik at belegget på clutchen rett og slett har brent opp! Bilxtra virket det som om ikke hadde sett en clutch før, hvor clutch-belegget var helt borte. Jeg fikk med clutchen hjem, slik at jeg kan avfotografere denne uten belegg, det lå bare ei bitte lita fille igjen av clutch-belegget ved siden av. David hos Bilxtra Lillehammer forklarte at det var ingen sammenheng mellom at dynamoen hadde satt seg, og at clutchen gikk varm. Det var da dynamo, stag og reim til dynamo, samt clutch, som måtte byttes. Men det var clutchen som utgjorde nesten hele regninga, grunnet at de måtte skru ut girkassa for å bytte denne, slik at det ble mye arbeide. Jeg vet ikke om man kan si at det er brann, når belegget på clutchen har brent opp? Men det røyk i alle fall ganske mye av motoren da jeg kom ned til Krekke Auto i Gausdal. De var sikre på at starteren hadde tatt fyr grunnet overspenning i dynamoen, men starteren var det ikke noe galt med, det var belegget på clutchen, som var avbrent.
Men da dette ble en dyr reparasjon, er jeg meget takknemlig hvis dere kan regne denne varmgangen i clutchen, som brann. Som sagt, det røyk godt fra motoren, Krekke auto kan bekrefte dette.
Vh,
Øyvind Holmstad,
Skreia"
Da står subaru'n på Stabburstunet igjen, klar for nye oppdrag! Men dette ble en dyr reparasjon, og dette rett før a7V trolig skal annonseres i slutten av november. Jeg tipper den kommende a7V og denne bilreparasjonen, kommer på omtrent det samme. Dette i tillegg til en like dyr service i vår! Så uten bil kunne jeg istedenfor investert i kommende Sony a7V med Sigmas nye 70-200 mm f2.8!!!
Så det skal bli godt å komme til Frankrike, er det noe som er sikkert og visst, er det at der skal vi leve bilfritt! Jeg bare HATER dette bilhelvetet, som Norge har blitt!
Uansett er det godt jeg fikk bilen vekk fra Bilkompaniet Subaru Lillehammer, da er jeg sikker på at regninga ville blitt flere tusen kroner dyrere. Dessuten så det ut til at det kun var lærlinger som jobbet der, jeg tror alle de gamle, erfarne mekanikerne, hadde sluttet grunnet det dårlige arbeidsmiljøet, og begynt hos Bilxtra Lillehammer. Der var det eldre, blide og erfarne mekanikere, hvor jeg har stor tillit til at de gjorde jobben så bra og rimelig som mulig.
Det blir nok NAF allikevel, jeg ser Gjensidige gir gode rabatter som NAF-medlem, pluss at man får bedre leiebil-ordning ved motor-trøbbel i utlandet.
Godt var det også at de viste stor forståelse i Rondane, hvor de kansellerte hele oppholdet uten vederlag, og fortalte vi var hjertelig velkomne på et seinere tidspunkt🙇
I dag er Livoll det siste stedet i Norge, som er verdt å forsvare. Om Russerne angriper Norge, interesserer meg ikke det ringeste, da her er intet tilbake, som er verdt å dø for. Men om Putin prøver seg på Livoll på Gålå, da skal han få problemer👊
I går var driverne av Livoll her med en halv geitekilling, plutselig dukket de opp på døra, men dette må ha vært en liten killing, da den kun var på 4 kg. Så vi skulle bestilt en hel killing, det var god plass i fryseren for dette, men de var visst utsolgt for sesongen. Et stort oppskriftshefte fikk vi med også😋
Det er rart at disse to menneskene er de to viktigste personene i Norge, ja, egentlig blir alle andre uviktige, kongen, statsministeren, ordføreren, de betyr ingen ting, da det kun er på Livoll man i dag kan oppleve tillit og moro, slik som under velferdspietismen. Fordi etter 100 år med velferdsstat, har all tillit, moro og identitet i landet vårt, smuldret vekk. Da med unntak av bitte lille Livoll leirsted på Gålå. Bygget opp av 24 Moelven-brakker de fikk gratis etter Vinstra-utbyggingen.
I grunnen ser jeg ikke Livoll som en del av Norge, jeg ser dette vidunderlige stedet som en siste rest av sivilisasjon i verden, lik ei skjør boble. Fordi skjer det noe med disse to, da sprekker bobla, og med dette slukkes da det siste lille lyspunktet i vårt land.
I Norge kan vi nok aldri få tilbake tillit, identitet og moro, jeg ser dette som umulig, uten kværnenga Grythengen som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.
Enda mer dystopisk er det at ingen ønsker å ta vare på og å forstå historien til dette stedet, fordi vet vi ikke hva vi har tapt, da vet vi ikke hva vi trenger for å leve, og da kan vi aldri bli levende igjen!
Så får vi se om det står like ille til med franskmennene? Eller om de ønsker oss velkomne som sine redningsmenn!
Alle sladrer om meg og snakker bak min rygg, men ikke PermaLiv, da vi er samfunnsforlatt og helt alene i verden, slik at vi har ingen å sladre med, annet enn da min a7III.
"England is A dystopia in some areas. I am still young and hope to move out of England someday. No one talks to each other. People can’t even look each other in the eye." - Azrael1st
"Same in Norway, a total collapse of identity and trust. Only at Livoll Easter Holiday Camping up in the Gålå Mountains people are having fun. The last place worthy of defending if the Russians attack!" - PermaLiv
... sommeren 2011 holdt Bongard en lengre seanse i Larvik. Mye av foredraget ligger på youtube i tre deler:
Foredraget fortsetter etter fotografiet👌
2013 ja, da var det jeg postet dette innlegget første gang, årene går, og intet har skjedd, bare at alt har blitt så mye verre. Vi kunne innført lommedemokratiet i 2018, og hatt det fryktelig gøy, men nå ser det ut til at Norge har passert et satanisk vippepunkt, slik at jeg lurer på om det ikke er for seint? Vi satser i alle fall på en ny tilværelse i Nouvelle-Aquitaine, så får vi heller komme tilbake når dere har bygget opp en skikkelig urban landsby i dragestil for oss i Skjolden, samt fått revet vindturbinene over Odalen, slik at vi kan gå tur til Tjuvåskampen igjen. Og da selvsagt at dere har innført lommedemokratiet!
Fotografiet er fra Atnaelva, hvor Terje Bongard studerte insekter, før han ble humanøkolog:
Viktig kommentar av Achsel Ford, som erstatter min egen tekst:
"Bak fasaden rommer seg kampen om status, attraktivitet, å synes, å ha
rett. Når alle lag skrelles vekk er vi ikke annet enn bevisstløse,
forvokste egg og sædceller, som tar i bruk alle virkemidler for å bringe
vårt DNA videre.
Mennesket er et tvers igjennom ondt vesen, det
er kun når det er til egen fordel vi gjør det gode. Det gode er en
egoistisk handling."
"Tvers igjennom ondt" er kanskje å ta hardt
i, Øyvind? Hvis man vi være darwinist og tror på evolusjonpsykologiens
og -biologiens forklaringsmodeller for menneskelige følelser og adferd,
må man ikke bli så moalsk indignert over stadige møter med den iboende
egoismen vår at man glemmer at hverken ondskap eller snillhet er
begreper som har noen plass i evolusjonspsykologien eller -biologien.
Ren
ondskap kan man kanskje kalle det dersom et individ får en (til
lidelsens intensitet proporsjonal) belønningsfølelse av å bevitne eller
vite om andres lidelse, uavhengig av om dette faktisk gir noen
evolusjonær fordel for individet selv, og aktivt forsøker å påføre andre
individer så mye ubehag og lidelse som mulig for å oppnå mest mulig av
denne belønningsfølelsen. Litt skadefryd (belønningsfølelse ved andres
fiasko) er antakelig nedarvet og fungerer stort sett helt normalt
innenfor det typiske rommet der makevalg/ seksuell seleksjon utspilles,
altså all over the place, likeså nederlagsfølelsen motparten(e) må tåle i
samme situasjon. Men en repetetiv, ikke produktiv og tvangsmessig hang
til å prioritere maksimering av andres lidelse for egen nytelse er
heldigvis sjelden, og det regnes ikke som normalt fungerende, snarere
som psykiatrisk diagnose (anti-sosial personlighetsforstyrrelse, evt.
med trekk av (seksuell) sadisme, visse former for tvangslidelse mm.).
Vil man da si at det i praksis arter seg som det vi tenker på som
ondskap, ok, men det er fremdeles egentlig et veldig følelsesladet
begrep med religiøse/ metafysiske undertoner.
Så et sitat fra Bongard:
Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt. - Terje Bongard
- Skal man forstå mennesket, må man forstå at mennesket er et produkt av evolusjon
Et utdrag fra Ottesens innlegg:
Jobbtilbud, stipender, gode karakterer og velvilje fra
utdanningsinstitusjoner og veiledere har uteblitt. Selv hadde jeg en
arbeidsgiver som nektet meg å fortsette forskningen jeg hadde jobbet med
i tre år da det i 2010 ble kjent at jeg brukte det
evolusjonspsykologiske perspektiv.
Bongard har opplevd mye av
det samme, evolusjonsbiologene angripes og undergraves av
samfunnsviterne fordi de føler sin profesjon, og dermed sin status
truet, noe de har grunn til.
Personlig mener jeg atferdsøkologi bør inn som fag i barneskolen. Den dagen samfunnsviterne dør ut får vi et bedre samfunn!
Dette bildet er av en kulp i Villbekken, som renner ut i Brennsæterelva ved Villerud. Da bestemor levde, bodde ekteparet Markus og Ingeborg Villerud etter Stabbursjordet, men de var ikke ville i det hele tatt, tvert i mot var de de mest fredsæle mennesker, som tenkes kan. Bestemor og Ingeborg brukte å konkurrere om hvem som heklet den flotteste duken til julesalget på bedehuset, en meget fredelig sport.
Villbekken begynner ved Midtre Tjuvåstjernet, der Gjøa holdt til, og hvor det skal være gjemt en stor skatt. Det er svært vilt der, og dette lille tjernet ligger bortgjemt nedenfor Tjuvåskampen, slik at man kommer seg dit uten å bli eksponert for de 22 vindturbinene over Odalen. Men jeg vet ikke om jeg orker opp dit igjen allikevel?
Fotografiet ble tatt i sommer (2024), med min lille Fujifilm X-T200. Jentene badet litt i kulpen, ovenfor er også fine svaberg. Vi kombinerte bading med en liten moltetur, hvor vi faktisk fant nok molter til jule- og nyttårskvelden.
Skulle gjerne fotografert mer med dette lille kameraet, selv om det kun har noen få av Fujifilms filmsimulasjoner, og man ikke kan justere på simulasjonene, for å lage egne resepter.
For et år siden var jeg bestemt på å etablere meg med fotografiet på Toten, for å skaffe meg et Fujifilm medium-format kamera med tiden. Men med vindkraftverket over Odalen, som brøler mot en når man kommer opp på Tjuvåskampen, blir det istedenfor til at vi etablerer oss i Nouvelle-Aquitaine.
Hva som har skjedd med Norge, vet jeg sannelig ikke, men for meg virker det som om vi har passert en form for satanisk vippepunkt. Dette er en termonologi som benyttes mye ifht. klima, hvor, når man passerer vippepunktet, løper klimaet løpsk i en kaskade av tilbakekoblings-mekanismer. Så dette er skummelt!
"Det er essensielt å forstå hvorfor narsopater er som de er og innse at de aldri noensinne vil endre sin adferd. De er ikke som oss, tenker ikke som oss og handler heller ikke som oss. De opererer uten samvittighet, empati og mangler kjærlighetsevne. En farlig kombinasjon når hele deres liv går ut på å få makt og kontroll over andre og suge dem tom for alt de er verdt." - Ole John Saga
Bestill fadografiet av badekulpen i Villbekken her:
The analogy to medical science is especially apt. This application of settlement science must be implemented with art and craft, just as the science of medicine must be applied by medical practitioners with art and craft. Like the profession of medicine, it must be rooted in evidence-based methods, and it must have as its foundation a professional standard of care for the wellbeing of others.
But this implies a deep re-evaluation, and a reform of failing professional models. It implies a real revolution, in methodology, in technology, in conceptions of “modernity” — and ultimately, in the very idea of design.
What are these insights from the sciences? We (a physicist-mathematician and an urban philosopher) summarize ten of them, which are discussed in more detail, along with others, in the new book Design for a Living Planet.
1. Complex Adaptive Systems
A key lesson for designers of all kinds is that product design can’t really be separated from environmental design. We are all, in some sense, environmental designers, working in the human environment. Since every system is only partially closed, we have to find ways to work on these systems as open systems — that is, as parts of larger, optimizing wholes. Routine failure to do so has led to our ecological misfortunes.
2. Self-organization
Any design that seeks to impose a “standard”, “formal”, pre-conceived, or self-referential architectural or urban typology is fundamentally flawed, because it has not computed an adaptive configuration starting from the local conditions. Much of post World-War II urban planning has to be rejected on the basis of this result!
3. The Network City
We can think of built urban structure and infrastructure as a city’s “hardware” — a matrix that can be changed only after considerable time and expense. The “software” is what can move around, connect, exchange information, etc. In a nutshell, as long as we have access to unlimited resources of energy and supporting resources, we can make a city with poor “hardware” run by pushing the network connectivity burden onto the “software”. But, as computer designers know only too well, using poorly-designed hardware with increasingly complex software is asking for trouble — it is only a matter of time before the system becomes unmanageable.
4. The Geometry of Resilience
Differentiation produces familiar geometries, such as local symmetry: for example, our bodies have two hands and two legs. The ability to perceive this kind of symmetry (along with other related kinds) is a very important aspect of our evolutionary psychology, and an environmental attribute that promotes human wellbeing. The presence of symmetry generated through differentiation also appears to be essential to structural resilience; without it, the result is lifeless rigidity. Differentiation introduces contrast, and symmetries introduce groupings, while counteracting uniformity.
5. Agile Design
The complex pattern of bird flocks, to take just one example, is not created out of a kind of rigid blueprint, specifying the complex shape at any given instant. That would be an overwhelmingly vast set of instructions. Rather, each bird has only a few simple rules for maintaining its position relative to its leader and neighbors. From the interaction of these simple instructions, the beautiful complex geometric patterns of the flock are generated.
6. Scaling and Fractals
These repetitive perforations at smaller scales — the fractal loading that results from the characteristic “generative algorithm” of fractal structure — will often continue on down to the scales of detail and ornament. Why is this? It seems likely that we, the users, making our way through these places find such complex environments (complex in a very precisely ordered sense) easier to comprehend, more intelligible, more usefully organized, and more beautiful.
7. Evidence-Based Design
The exact final product is incompletely known at the beginning of the computation; only certain of its important qualities are decided beforehand, and attaining them drives the design to completion. If the product is completely known at the beginning, there can be no adaptation. It is likely to fail on human terms.
8. Biophilia
The implications are potentially earth-shattering: aesthetic design choices are not just a matter of the designer’s artistic expression, for users to enjoy or not enjoy — together with other factors, they can improve, or damage, the health of users.
9. Computational Irreducibility
In the very simplest, computationally reducible systems (like simple math problems) we don’t need iterated computational effort, but can shortcut to the final state — i.e., use a formula. But an adaptive design process is computationally irreducible, and we are fooling ourselves if we think that we can impose a template, or somehow reach a final configuration through a formula or shortcut. This is the “reducibility fallacy”, into which most architects and urbanists of the 20th- and so far in the 21st-centuries have fallen into, with the consequence that their designs are non-adaptive and ultimately dysfunctional.
10. The Evolution of Patterns
Our mechanically-minded industrial age is obsessed with novelty, because it offers the power of marketing. New! Improved! A corollary is the idea that what is old must be discarded, rejected as “inauthentic” or “not modern.” But the sciences show us a very different Universe: one filled with recurrence, evolution, and patterns that endure for many millions of years, or are regenerated through genetic processes. This is how evolution adapts and succeeds over eons. It is a lesson that human architecture will have to learn, or re-learn — with far-reaching implications.
Det er snart ti år siden Salingaros & Mehaffy skrev artikkelen ovenfor, som en del av serien "Design for a Living Planet". Da bodde vi på Gjøvik, i et lommehull, fanget av universets ondeste Hamas-harpy, som hadde oss som primær narsissistisk føde. Narsissister er parasitter i menneskelig form, som er avhengige av å suge livskraften ut av sine medmennesker, for å leve. Omsider klarte vi å flykte, i 2018, for å havne i grythølet vårt, som en gang i tiden var jubelenga til Even Helmer, hvor den vestlige sivilisasjon ble fullbyrdet, før den døde.
Allikevel tenkte vi oss tilbake, men ikke nå lenger, nå er løpet kjørt for Gjøvik. Man kunne ha fulgt design-nøklene til Salingaros & Mehaffy, men man valgte istedenfor å tilintetgjøre proletariatets hovedstad ved Mjøsa.
Så nettopp at Stockholms-skjærgården har blitt kåret til den tiende beste reise-destinasjonen for 2025, av ei liste på 25 steder hos National Geographic, hvor også Brașov var med. I Brașov hadde jeg egentlig tenkt å feriere i sommer, men så ble vi invitert med til Bulgaria, men så kom vindkraftverkene på Vestre Toten på nyåret, hvor jeg forstod at nå er løpet kjørt, hvor det eneste jeg kan gjøre er å avslutte Norge, slik at det ble til sjuende og slutt til at sommeren 2024 ble etter Sognefjorden.
Og takk og lov for det, fordi nå har allerede Tjuvåskampen falt, dette skjedde torsdag 19. september 2024, hvor det nå ikke lenger er noen vits i Norge, da man ikke lenger kan gå tur til Tjuvåskampen.
Rolling Stones er svært glade i Stockholms-skjærgården. Jeg og kona spiste frokost på en gammel båt under et lite cruise i denne skjærgården en gang, men dette var lenge før jeg begynte å fotografere. Fotografiet er fra 2018, hvor min a7III fremdeles var helt fersk i hendene mine, men det ble da noen bilder allikevel.
2018 ble nok vår siste tur til Stockholm, det eneste som vel kan få meg tilbake dit nå, er hvis Fotografiska, som vi ser i fotografiet, antar en foto-utstilling av PermaLiv.
Siste håp for at vi blir i Norge, er hvis myndighetene tar i bruk disse design-nøklene, for å designe verdens herligste urbane landsby i dragestil for meg og jentene i Skjolden. Dette, sammen med en full stans i all vindkraft, samt en seriøs plan for å få ned vindturbinene over Odalen så raskt råd er, slik at vi kan gå tur til Tjuvåskampen igjen.
Kommer ikke dette på plass til vi er ferdige med å fotografere ned spektakulære Senja i nordlys, er løpet kjørt, hvor vi tar følge med tranene på Totenåsen og slår oss til i Nouvelle-Aquitaine.
Faktisk overvintrer store deler av den Skandinaviske tranebestanden i denne franske regionen, slik at disse fuglene blir da vår siste kontakt med Norge og Totenåsen.
Gatefoto fra gamlebyen i Fredrikstad, eller Festningsbyen, fra vår avskjedsturne for Norge til Hans Nielsen Hauge - senteret på Rolvsøy, sommeren 2024.
Denne turneen har jeg nå kommet til at må avsluttes i nordlys på Senja, da mer spektakulær avslutning for Norge kan vel ikke tenkes!
"Thank you so much for the advices! I planned to concentrate on Montmartre, but will now go for the Latin Quarter. But French Guy Theo told Montmartre is good on Mondays, if you watched his video? We'll land in Paris next summer, spend a couple of days there, then take the high speed train to Bordeaux and spend 3 weeks in Nouvelle-Aquitaine, before we go back to Paris. Then we go to the fantastic island of Senja, to photograph down this island in the aurora light, as a spectacular good bye to to Norway, before we settle in Nouvelle-Aquitaine. I'll just bring my new Sigma 50 mm f2.0 on our trip." - PermaLiv
Synes det ser ut til at pariserne har et godt inngruppe-samhold jeg, langt bedre enn i Øverskreien, samt at de er langt bedre kledd. Må nok få jentene til å kle meg opp litt før jeg entrer latinerkvarteret, slik at jeg matcher både pariserne og min nye, råkule Sigma 50 mm.
I grunnen er vel krigen mot vestlig historie avsluttet, da vestlig historie tok slutt i Grythengen, som er utslettet. Dette er også meget alvorlig for Paris, Europas hovedstad, og dermed hele den vestlige sivilisasjons hovedstad. Fordi hva er vel Paris uten kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer?
Uansett ser det ut til å være mye morsommere i Paris, enn i Oslo, lurer på om det finnes en vestlig hovedstad, som er kjedeligere? Og snart får jo pariserne det enda morsommere, når de bare kan sette seg på hurtigtoget til Bordeaux, for å besøke vår fotofilosofiske kafe i Nouvelle-Aquitaine. Dette er nok ei toglinje som går lyse tider i møte, hvor denne turen nesten tvers over Frankrike, er raskere enn togturen Oslo-Gjøvik. Ja, jeg tenkte jo på å etablere kafeen vår på Gjøvik i sin tid, men gjøvikenserne ville ikke ha oss, da de jaget oss tilbake hit til Øverskreien, og nå vil vi definitivt ikke ha Gjøvik heller, da verre anti-urban dystopi klarer vi ikke å forestille oss.
Så skal vi bli i Norge nå, må det bli i Skjolden, men da må myndighetene bygge opp en råtøff urban landsby i dragestil for oss først, helt på høyde med og helst ti ganger bedre, enn de aller, aller beste franske landsbyene.
Denne dokumentaren om Auguste Renoir har jeg sett, men man glemmer jo de meste, så får tro jeg husker å se den opp igjen før vi drar til Frankrike neste år. Det var spennende å få vite at impresjonismen har hentet mye inspirasjon fra rokokkoen, da jeg selv identifiserer meg som rokokko, nyromantisk seinpietist, hvor da den rokokko delen impliserer at man alltid er forpliktet til å søke lykken. Dette var det den fenomenale kunstkritikeren Waldemar Januszczak som lærte meg, i sin serie om rokokkoen.
Lykken er ikke lenger å finne i Grythengen, ei heller i Norge, og muligens er den siste fliken i Europa hvor man kan finne lykken, i Nouvelle-Aquitaine? Er så tilfelle, er jeg da grunnet min rokokko overbevisning, forpliktet til å ta med meg familien dit.
Vinteren lar vente på seg, slik at jeg har begynt å plante løvskog bak stabburet, men dette er ikke lett. Det er mange skudd i Stysjin, men det er også fryktelig mye stein, samt at de fleste skuddene har vokst ut fra tykke røtter. Derfor er det nesten umulig å få med seg noe særlig av rotsystemet.
Resten av jordene får jeg plante til med gran, å hente granplanter fra Oksbakksvollen er mye lettere. Men tenk om det kunne kommet hundre fossemøllinger hit, som hver hentet hundre granplanter på Oksbakksvollen, som de plantet rundt gårdstunet, nede i Stysjin og oppover dalen!
Jeg har fundert mye på hvorfor jeg driver på og graver fram all denne historien vår, når det allikevel ikke lenger er noen som er glade i landet vårt, og Norge har gått fortapt?
I dag, sikkert grunnet det jeg skreiv ovenfor, har jeg kommet til at dette må være for Paris. Fordi da Paris er Europas hovedstad, er dette også Grythengens hovedstad.
Og det er jo litt av en historie vi finner her, som også betyr mye for Paris, ja kanskje betyr historien om Grythengen ALT for Paris!
Jon Helmer Holmstad fikk satt litt poteter i år (2024) også han, bak låven på Grue gård i Hurdal, som han høstet med grev. Men han tok det nok litt mere med ro, enn da han plukket på akkort i potetferien for storbøndene ved Balke som barn.
Disse spiste vi av i går, topp poteter!
Fant at jeg ikke har noe fotografi av poteter, bare potetgras, men dette haster vel ikke, da jeg vil tro de har poteter i Frankrike også😏
Da sitter vi i kammerset i Grythengen igjen, det skulle vi egentlig ikke gjort, da vi skulle sittet i ei stue i fjellheimen. Men slik gikk det da ikke, etter et svært traumatisk 7. oktober i Gausdal 2024. Før dette var vi ei natt i Hurdal, dette var heller ikke meningen, men nå har vi i alle fall fått vasket og støvsugd der.
Til frokost fant storesøster igjen høreapparatet til gamlefar i kjøleskapet, så dette var bra, da han skulle til å bestille nytt, med egenandel på 1000 kr.
Under frokosten spurte gamlefar om jentene fremdeles kalte høstferien for potetferie, men dette hadde de nok ikke hørt om.
Da fortalte gamlefar at da han var barn, da kjørte de rundt med en traktor med en henger i Øverskreien, som de samlet opp unger på, som stod etter vegen. Når hengeren var full, kjørte han ned til Balke-gårdene, eller storgardene på Toten. Der fikk de utdelt sine områder å plukke på, hvor hver unge hele tiden hadde to kasser å plukke i. Når ei kasse var full, ble denne kjørt unna, hvor det kom ei ny kasse foran den ungen plukket i i mellomtida.
Potetene ble frest opp av jorda med gammeldags potetopptaker.
Ei kasse var på 75 liter, og ungene fikk 75 øre per kasse, eller da ett øre per liter potet. For hver fulle kasse fikk man utlevert en lapp, hvor disse lappene ble samlet inn på kvelden, hvor ungene fikk lønna si, som da var akkort.
Gamlefar sa han plukket omkring 30 kasser om dagen, og han fortalte dette var hardt arbeide. Dette ville da gi ei dagslønn på omkring 30 kr.
Men middag var inkludert, og de hadde lange middagskviler, hvor ungene heller enn å kvile, lekte i de store Balke-låvene, hvor de hoppet i høyet og koste seg, så de hadde det litt morsomt i potetferien også.
Med det samme kom han også på en liten vits de fortalte da han var barn, kanskje under middagen ved Balke-gårdene, som ligger nedenunder Balke kirke:
"En gang dreiv presten på og snekret sammen med gårdsgutten sin, hvor han traff tommelen med hammeren. Da sa han til gårdsgutten: "Du får si det som må sies du!""
Så alt dette ville vi nok ikke fått vite, hadde vi vært på fjellet nå. Så får vi se om det blir noe mer av avslutningsturneen vår for Norge, etter mitt 7. oktober? Og skulle denne trille litt videre, blir det nok i en meget avkortet form.
Kong Charles avrunder den første episoden om det ville Karpatene på mesterlig vis, der han reflekterer over et av Europas siste intakte kulturlandskap. Hvor han spør retorisk: "Hvordan få dette tilbake, hvis det er ødelagt?" Og dette har jeg spurt meg selv om også, hvordan få tilbake kulturarven i Grythengen? Hvordan få tilbake festsletta øverst i Stysjin, slik at vi kan holde det store, årlige Grytheng-spelet? Filosofistien til oldefar mellom kjørbrua og filosofibjørka han fredet ved stenelven Grýta? Jordbæråkeren til bestemor, slik at vi kan holde "Toner på Stabburstunet" med frisk jordbærrøre og tonene fra husorglet til Nils Lindstad? Hvordan hente tilbake Grytheng-hågån med Rauen II og jordhytta ovenfor potetåkeren til Per Post, som skulle vært kårboligen min? Hvordan få tilbake Stuejordet, for er da ikke Stuejordet for stua i Grythengen? Eller Stysjinbekken, hvor jeg, og barna til Nils og Eli Grythestuen lekte på 1700-tallet? Hvordan få tilbake ila øverst i Stabbursjordet, som bestefar vannet grønnsakene fra? Hvordan få bygd opp igjen herr Fossemøllens mølle, med skovlhjul og det hele? Hvordan hente tilbake den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, slik at vi kan brygge Grýta-øl og ta med søndagsskolebarna, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde av livets vann som aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947! Hvordan få tilbake mørket over Stabburstunet, slik at vi kan la oss fylle av evighetslengsel under stjernehimmelen i mørke vinternetter? Hvordan bringe tilbake den vernende gardskoronaen? Stillheten i de grønne enger? Bekkeørreten i Olterudelva? Våningshuset til oldefar i dragestil? Låven over låvegrava? Verkstedvollen, hvorfra herr Fossemøllen kjørte vekk 1100 hestelass med stein?
Samtidig er ikke dette noen vits i lenger, da Tjuvåskampen har falt, slik at hele poenget med Norge er borte!
Fordi kan man ikke gå tur til Tjuvåskampen, da har all vår nasjonale identitet gått tapt! Hvor det var vår oppgave å fylle Tjuvåselva vår med levende kulturarv i elvebruket vårt. Her hvor den vestlige sivilisasjon ble fullbrakt.
Så da får vi ta en fransk en da, bedre det enn en spansk en, håper jeg😂
"Ære være deg for din innsats, Øyvind. Et par ting: Det bør hete samfunnslønn, da mister vi færre tilhengere på venstresida. Og det er ikke økosystemtjenester vi skal fordele demokratisk, det er prissettingen av dem som må bestemmes demokratisk." - Terje Bongard
Gi ham penger til forskningsprosjektet sitt nå!
"Vi har så bombastiske meninger om hvordan økonomien fungerer. Disse meningene står ofte i veien for eksperimenter, sier han."
Slik fungerer menneskehjernen i møte med det komplekse, den foretar forenklinger. Men egentlig er økonomien et mysterium ingen helt forstår.
"Our economy is a mystery to almost everyone, including economists." - Gail Tverberg
"Et høyt skattenivå, økt levealder og fallende oljepris gir heller ikke næring til en diskusjon om borgerlønn her i landet, påpeker Fløtten."
Det er nettopp derfor vi trenger samfunnslønn. Skal vi takle problemene i møte med verdensveggene må vi organisere oss slik at vi kan klare oss med mindre. Beste måte er å fordele ressursene demokratisk gjennom en samfunnslønn, selvsagt innenfor et nytt økonomisk demokrati.
Med robotenes inntog rykker dessuten deflasjonsspøkelset raskt nærmere. Roboter opprettholder ikke forbruket, heller ikke de rike, det er arbeiderklassen som bærer forbruksøkonomien gjennom sitt store forbruk av forbruksvarer. Den dagen produksjonen av forbruksvarer ikke lenger er profitabelt, faller korthuset. Samfunnslønn kan utsette dette punktet. På lengre sikt er allikevel et nytt økonomisk demokrati eneste løsning for å takle deflasjon. Kalle Moene ser ut til å være i stand til å forstå dette. Er han villig til å ta det store skrittet og stille seg bak MEDOSS?
Amotz Zahavi studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i 40 år. På samme vis gikk israelittene gjennom Sinaiørkenen i 40 år, før de inntok det lovede land. Jesus ble fristet av Djevelen i 40 dager og 40 netter i ørkenen. I sannhet, frelsen kommer fra Israel!
Dette var et usedvanlig interessant innlegg! Vi fikk oppleve det samme her rundt Totenåsen med M.J. Dahl, på tampen av den tredje, pietistiske bølge, den rosenianske. Forut for dette var det kun spredte haugianere her, og det var først med Dahl fattigfolket rundt åsen vår fant sammen som en storfamilie, hvor alle hjalp hverandre og man knyttet sterke vennskapsbånd over åsen. Men det var haugianerne som gikk foran og la grunnlaget, her skummet vi bare fløten, etter at haugianerne hadde nedkjempet hva jeg kaller for "det lutherske standssamfunnet". Det var vel etter Weinsberg-massakren Luther ble en slik ivrig forkjemper for standssamfunnet, eller i alle fall at han ble sementert i sin holdning om at alle hadde å kjenne sin stand, da standssamfunnet var en gudegitt forordning. Hvor da haugianerne stod i spissen for å gi oss forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, alt forutsetninger for det fenomenet vi fikk oppleve her.
Haugianerne var det første reelle norske eksempel på Norsk Velferdsstat
Det store gjennombruddet for at det offentlige (stat, fylkeskommune og kommune) Norge tok et eksplisitt ansvar for å omforme vår nasjon til en felles forpliktende solidaritetssamfunn, fant sted på midten av 1930-tallet. På denne tid levde faktisk en del av de haugianske venneforeningen ennå, men de var nå bare en blek avglans av fordums «storhetstid», - spredt som svake «åndelige» lommer rundt om i det ganske land. Følgelig var det i høy grad behov for en bred offentlig mobilisering av ansvarliggjort fellesskapstenkning i 1930-tallets depresjon og massearbeidsløshet. Velferdsstat i sekulær forstand dateres gjerne til begivenheter rundt Ole Colbjørnsen og Axel Sømmes «3-årsplan» i 1933 med parolen «hele folket i arbeid» og Arbeiderpartiets overtagelse av regjeringsmakten i 1935 med Johan Nygaardsvold. Det offisielle Norge var på hele 1800-tallet preget av det vi populært kaller «nattvekterstaten». Det betød at det offentlige skulle engasjere seg minst mulig utover det aller mest nødvendige slik som forsvar, utenrikspolitikk, ordensmakt og pengevesen. Utover det måtte folk klare seg som best selv. Den opprinnelige inspirasjonen til at «markedet skulle råde» og et svært begrenset offentlig ansvar og engasjement var hentet fra den engelske markedsliberalisten Adam Smith og hans bok «The Wealth of Nations» som utkom i 1776. Den er blitt gitt navnet «liberalismens bibel». Det mest groteske utslag av denne liberalismen fikk vi med industrialiseringens gjennombrudd i England på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet med den såkalte «manchesterliberalismen» med grov underbetaling av arbeidskraften og sterk utnyttelse av barnearbeid.
Det som er beskrevet over er hva vi finner fortalt i historiebøkene. Imidlertid har man i disse foretatt en grov forsømmelse. Vi finner ingen ting eller særdeles lite i vanlige historiebøker om hvordan de troende, kristne som var etterfølgere av Hauge, tok vare på hverandre som medmennesker. Allerede i første halvdel av 1800-tallet med fremveksten av haugebevegelsen, de såkalte leserne, fikk vi det første klare eksempel på «Velferdsstat». Det er så absolutt grunn til å fremheve følgende: Overalt i landet ble det opprettet venneforeninger. Disse representerte både et sterkt åndelig men også meget sterkt sosialt nettverk som var levende gjennom hele 1800-tallet. I realiteten var disse venneforeningene den aller første hva vi kan kalle «sosial forsikringsordning» i Norge. Man hjalp hverandre med alt. Var det noen av vennene som fikk problemer, var det en selvsagt ting at de øvrige vennene stilte opp, - ga trøst, økonomisk hjelp, rådgivning og ved sykdom bisto i onnearbeid på gården. Vennene var som en storfamilie og alle var forpliktet på hverandres velferd (å leve det gode liv). I dag ville vi kalle det «reell helhetlig omsorg i konkret praktisk handling.»
***
Holmstadengen eller Storenga, som vel da Holmstadeie Vestby, plassen hvor Even Helmer Hermansen Holmstad ble født, og hvor Herman og Mina holdt til i ti år, forsvant inn i. Jeg kan ikke forstå annet enn at ruinene på oversida av Nygardsæterbruvegen må være etter Holmstadeie Vestby, da dette er den vestre plassen av de vel da fire husmannsplassene, som lå her oppe.
(Nb! Det ble bygget ei potetløe i Holmstadengen på 1940-tallet, denne vil jeg tro ble bygget på ruinene av Holmstadeie Vestby. Så jeg hadde nok rett da jeg først tenkte det var ei potetbu her.)
Dette var Holmstadengen, Holmstadjordet på holmiren øverst i jordet, der det går opp en skåveg fra en fin badedam i elva, samt står igjen en ripsbusk, Steinberg, der Holmstad hjemmebakeri nå ligger, samt da Holmstadeie Vestby lengst mot vest.
Husmannsplassen Tonga stakk ut som ei tunge bak låven i Holmstad, her hadde de ansvaret for dyra.
Merk den flotte gardskoronaen og de nydelige ospene i rimfrost, som danner et slør foran Holmstadengen, lik sløret til en vakker brud.
M.J. Dahl holdt til her i 36 år, hvor han knyttet fattigfolket rundt Totenåsen sammen i et vennskapsbånd, eller velferdspietisme, som vi vel kan kalle fenomenet.
Dette var en del av all den ufattelige historien, som kommer sammen i Grythengen, lik et brennpunkt.
Av denne grunn er Grythengen "Peak Universe", og burde derfor føres opp på UNESCO's UNIVERSE HERITAGE LIST, som det første og viktigste stedet i universet, på denne lista.
Oi, oi, jeg ser at ordet "velferdspietisme" første gang ble benyttet mandag 16. oktober 2023, her på PermaLiv. Søker jeg på ordet, kommer det bare opp ei lang remse med velferdsstat, mens velferdspietismen, som gikk forut for velferdsstaten, er ikke nevnt overhodet!
Vel, vel, nå er "velferdsstaten" alt annet enn velferd, denne staten ble borte, ved at det pietistiske grunnfjellet i befolkningen, forsvant. Og som man vet, man kan ikke bygge sitt hus på sand. Derfor kollapser nå den norske velferdsstaten!
Mer kommer!
Tja, det har visst ikke kommet så mye mer, men her kommer omsider en fin video:-)
Haugianismen vokste fram sammen med kapitalismens barndom, hvor kapitalisme og pietisme utfylte hverandre veldig godt. Men med tiden vokste kapitalismen ut av pietismen, den ble for stor, hvor vi fikk velferdsstaten.
Nå er vi i kapitalismens alderdom, Tollef Hovig redegjør mesterlig for hva dette betyr i sine økonomiske alanlyser, men dessverre får jeg ikke lest ham lenger, da han kun publiserer hos Steigan og ikke på sin egen blogg.
I dag er ikke lenger staten til for folket, som en arvtager av velferdspietismen, den er kun til for eliten og kapitalen, hvor stats-/markeds-duopolet søker å utradere de siste rester av fellesskap mellom mennesker, slik at vi blir maktesløse.
Vi er derfor tilbake i det før-haugianske standssamfunnet, slik at våre forfedre har levd forgjeves, hvor alt de vant er tapt.
Den gode nyheten er imidlertid at vi har mulighet til å knuse standssamfunnet og elitene en gang for alle, gjennom lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard. Dette er det mest avanserte økonomiske og demokratiske systemet verden har sett, hvor vi med det representative inngruppe-demokratiet kan gi stats-/markeds - duopolet en på tygga, slik at dette tohodete monstret blir liggende nede for telling til evig tid!
Og da vil ikke våre forfedre ha levd forgjeves allikevel!
De norske pietistene med Hauge i front brakte oss ut av det lutherske standssamfunnet i symbiose med en ung, frisk og småskala kapitalisme, hvor kapitalismen var underlagt pietismens fellesskaps-verdier.
Nå har vi entret kapitalismens alderdom, hvor en storskala korporativ kapitalisme i symbiose med statsmaktene, bringer oss tilbake til et før-haugiansk standssamfunn, bare mye verre.
Det finnes faktisk kun en veg ut av dette uføret, og dette er det ansvarliggjørende demokratiet til humanøkolog Terje Bongard. Denne modellen, underlagt vinnerstrategiene i handikapprinsippet, kan igjen gi oss et ansvarliggjørende samfunn, på samme vis som under haugianerne. Hvor produksjonsmidlene på nytt benyttes til det beste for fellesskapet, slik som i Hans Nielsen Hauges industribedrifter!
"Nei, Øyvind, det har 0 hensikt. Det er bare en eneste mulig løsning, og det er å produsere holdbart, noe som er umulig under kapitalisme. Det er ikke noe vits i å snakke om dette i et slikt møte. Jeg drar på korøvelsen min i stedet. Har begynt på en roman, så får vi se om det kan åpne muligheter. Du skal få utkast til kommentar. Innen året er omme..." - Humanøkolog Terje Bongard, NINA
I 2018 ble vi jaget tilbake hit til kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer av universets ondeste Hamas-Harpy, et kvinnemenneske som gikk Sinwar en høy gang. Men nå har i det minste Sinwar fått en skjebne som fortjent, så vi får glede oss over dette.
2018 var også året hvor Sony lanserte verdens første seriøse speilløse fullformatkamera for entusiaster, a7III, som jeg kjøpte i 50-års gave til meg selv. Tiden etterpå har jeg benyttet til å fotografere lokalt, som Holmstadengen ovenfor, mens dette stedet fremdeles hadde verdighet og var omgitt av en sublim karakter.
2024 var 200-års jubileet for Hauges død og fotografiets fødsel (i Frankrike), og 150-års jubileet for Even Helmers fødsel, et jubelår (50 år) etter Hauges død.
Even Helmer fikk oppleve Norges gullalder, hvor haugianerne hadde seiret på alle fronter, hvor seinpietismen, nyromantikken og dragestilen smeltet sammen i en høyere enhet. Dette var høydepunktet av alle sivilisasjoner gjennom alle tider i hele universet!
Først og fremst fant denne sivilisasjons-toppen sitt uttrykk her i Grythengen i jubelenga til Even Helmer.
Men også over Totenåsen, hvor småkårsfolket omkring Totenåsen ble forenet i velferdspietismen, i tiden før velferdsstaten slukte oss alle. Hvor velferdsstaten nå har gått i symbiose med den korporative kapitalen, for å bringe oss tilbake til et før-haugiansk standssamfunn.
I tillegg har Tjuvåskampen falt, dette skjedde torsdag 19. september 2024. Tjuvåskampen var Norges helligste fjell, midt på jubelåsen vår, midt på sagnomsuste Tjuvåsen, i hjertet av Totenåsen, med de vidunderligste frie horisonter!
Så Tjuvåskampen midt på jubelåsen vår, med jubelenga til Even Helmer midt etter Tjuvåselva, eller stenelven Grýta, dannet en fantastisk enhet og er helt unikt.
Vår oppgave som kulturbærere og historiemalere i Grythengen, var å fylle alt dette her med kultur, liv og levende historie!
Hvor vi nå ikke lenger kommer oss ut i jubelenga vår, da våre drømmer for elvebruket vårt, er kvalt av den norske drømmen om suburbia.
Kan man ikke gå tur til Tjuvåskampen, da er det ikke lenger noen vits i Norge! Så får vi tro det er igjen en levelig, liten flik for oss i Europa, i de sør-vestre delene av Frankrike😍
Så er da både Harbaksfjellet og Tjuvåskampen tapt!
At Tjuvåskampen skulle falle før både Muen og Molden, kunne jeg aldri forestilt meg, da jeg entret Muen på seinsommeren 2024. Tjuvåskampen er Norges helligste fjell, samt min barndoms fjell. Kan man ikke lenger gå tur til Tjuvåskampen, da er hele poenget med Norge borte!
Ps! Man kan så vidt skimte Muen fra Tjuvåskampen, som en liten sukkertopp i det fjerne. Hadde jeg tatt med teleskop, kunne jeg kanskje skimtet vindturbinene over Engerfjellet fra Muen, men heldigvis var de ikke synlige med det blotte øyet😁
Dessverre ligger både Muen og Molden på hoggestabben til vindkrafts-mafiaen. Uansett er det med stor økosorg jeg fra nå av vil bestige alle topper, åser og fjell i Norge, da tapet av Tjuvåskampen alltid vil ligge som en klump i halsen😢
"Solastalgia (/ˌsɒləˈstældʒə/) is a neologism, formed by the combination of the Latin words sōlācium (solace or comfort), 'solus' (desolation) with meanings connected to devastation, deprivation of comfort, abandonment and loneliness and the Greek root -algia (pain, suffering, grief), that describes a form of emotional or existential distress caused by negatively perceived environmental change. A distinction can be made between solastalgia as the lived experience of negatively perceived change in the present and eco-anxiety linked to worry or concern about what may happen in the future (associated with "pre-traumatic stress", in reference to post-traumatic stress)." - Wikipedia
Det er svært trist å se at all natur- og kulturarv liksom bare raser unna føttene dine, lik et jordskred, men det er nå der vi er nå. Heldigvis har jeg klart å dokumentere mye sammen med min a7III de siste seks årene, men det at jeg ble berøvet fra å feste "Vinternatt i Rondane" på kamerasensoren i tidenes nordlys, svir. Og i Nouvelle-Aquitaine skal det vel mye til at det blir særlig med nordlys. Kanskje tar jeg et år sammen med eskimoene nord på Grønland, når jeg får parkert jentene i bilfrie urbane omgivelser i Frankrike, for å fotografere nordlys?
Solastalgia ja, et ord som jeg lærte for lenge siden, men hadde glemt det. Lurer på hvem de er alle disse totningene der ute, der de durer omkring i kulturlandskapet dagen lang, på veg fra sone til sone, i pakt med tredelingsprinsippet til Le Corbusier og modernistene, med separasjonen av arbeid, bolig og fritid? De ser ikke ut til å kjenne på solastalgia, de bare konsumerer og ødelegger, for så å dø, lik patetiske simulasjoner at the Matrix. Tenk at disse veike skapningene er etterkommere av vikinger, haugianere og seinpietister, ikke til å tro!
Line Harbak:
Fra trappa mi hjemme tar det meg ca. 40 andpustne minutter opp på det lille, fantastiske Harbaksfjellet.
Rettelse: det en gang så fantastiske Harbaksfjellet. Nå er det maltraktert av menneskenes maskiner og sprengladninger.
Her oppe er det solnedgang, regn, vind, regnbue og havutsikt. Og det er pusterom for både flora, fauna og tobeinte.
Rettelse: det var pusterom. Nå er stemningen der oppe så sørgelig at det klemmer rundt lungene.
Harbaksfjellet har vært mitt hjem like mye som huset mitt. Det har vært en uendelighet av trygghet og frihet. Nå er det utrygt og ufritt.
Miljøfilosofen Glenn Albrecht bruker begrepet Solastalgia om en tilstand som oppstår når man tar inn over seg at stedet man bor på, og som man elsker, er under angrep.
Jeg er i Solastalgia. Stedet jeg elsker er under angrep, og fordi naturen er under angrep er jeg er under angrep.
Enorme områder med Åfjordsnatur er tapt og monstrene har reist seg på Storheia (vent dog bare til FN lar høre fra seg..!) men la oss for søren stå sammen med de som fremdeles har natur å kjempe for!
Forsvar Frøya, Sørmarkfjellet, Stokkfjellet og alle de andre naturområdene som ennå er tidlig i angrepsfasen!
Ufattelig , ordløs og med stor sorg for hva som skjer på Harbaksfjellet ved Harbak-hula på Stokkøya i Åfjord kommune. De bygger vindturbiner og gruslegger mangfoldets natur. Det skjer også mange andre steder som på Frøya, Flatanger, Storheia eller ....
Jeg har seglet langs kysten i mangre somre fra Bergen til Lofoten. En av plassene jeg husker veldig godt var dette vakre og storslåtte fjellet og hula på Stokkøya 😇 med utsikt ut mot havet 💚 💚
Hvorfor skal alle vindturbiner bygges på de vakreste fjell og plasser. De har jo også for ujevn vind til å være gode for vindturbiner ! Hvem har bestemt dette og om du var med å ta del i feil beslutning er det aldri for seint og snu 👯👯👯👯. Hvor er den andre diskusjonen om de mange muligheter for energi med ny teknologi.
Ødleggelse av steder...steder som skaper fellesskapet, felles identitet, møteplasser hvor vi kan bygge nettverk - etablere økologiske samspill og lage nye fellesskapet. Det som er grunnlaget for vårt demokrati og vår natur. Når de plasser forsvinner, forsvinner identitet, vårt fellesskapet og det skapes frykt, utrygghet og mistenksomhet for hverandre. Vi mister vårt håp, vår glede for vår egen og alles natur. Vi trenger våre plasser, de med vår identitet, de som er våre katedraler, våre fjell, vår natur.
La oss slå ring, lage fellesskapet og tåle smerten og løfte opp og vise det vakre, det storslåtte. Kanskje det er veien til å vise at de som har bestemt dette kan snu. Ingen ønsker vel i sitt hjerte å ødelegge Norges uberørte natur. 💚🧡💛❤️💜💗💖
Vi dør, noe dør i oss når vi ødelegger våre katedraler og all natur. 💔
Dette kan jeg ikke tåle 😥😰😓😥😭😢. Jeg må handle .....??
