Skip to main content

Is solidarity a thing of the past?

In Bottleneck Catton explains that the late 19th century French sociologist Emile Durkheim believed that the division of labor in society which resulted in heightened interdependence among humans also led inevitably to greater solidarity. Catton counters with the views of American sociologist E. A. Ross who believed that that same interdependence was leading to far more vulnerability among humans to predatory behavior from other humans. Catton leans toward Ross's view for a very important reason: Humans now labor in narrow occupational niches within our highly complex society in the same way that species occupy ecological niches in nature. This specialization leads to competition within each niche for the limited number of positions available.

Catton believes, however, that the competition among individuals in occupational niches in modern industrial society cannot be eliminated. The division of labor which has made the growth in population and the power of modern civilization possible will also be its undoing. He believes the division of labor will continue to increase alienation and predation among and between humans. And, that will make it difficult to gain consensus to act decisively in the face of the urgent challenges of climate change, resource depletion, pollution, soil degradation and the myriad problems which threaten humankind. - Kurt Cobb
Read the whole article here.

Sorry, this was the best picture I could find to illustrate the text. But do our society models empower humans anti-solidarity instincts only?

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!