Skip to main content

Michel Bauwens on the Great Cosmic Mash-Up

Postmodernism was all about deconstructing oppressive mental structures that we inherited from modernity. Amongst other things the Cartesian subject/object split and the alienating effects of Kantian’s impossibility of knowing true reality; it was a necessary destructive passage, a cleaning out process, but it didn’t, as its names “post”- indicate, construct anything. So in my view, if modernity was about constructing the individual (along subject/object divisions), and postmodernity about deconstructing this, then this new era, which I’ld like to call the era of participation, is about constructing relationality or participation. We are not going back to the premodern wholistic era and feelings, but just as modernity was about rigorously individualising everything, eventually reaching the current dead-end of hyper-individualism, we are now just as rigorously ‘relationising’ everything. If in premodernity we thought, we are parts of a whole that is one and above us, and in modernity we thought we are separate and unified individuals, a world onto ourselves, and in postmodernity saw ourselves fragmenting, and pretty much lamented this, then this is the mash-up era. We now know that all this fragments can be reconstructed with the zillions of fragment of the others, into zillions of commonalities, into temporary wholes that are so many new creative projects, but all united in a ever-moving Commons that is open to all of us..

So the fragmentation of postmodernity is a given for us now, but we are no longer lamenting, we are discovering the technologies (infrastructural, collaborative-software-ish, political, but above all the mental and epistemological) that allow us to use this fragmentation to create the Great Cosmic Mash-Up. That is the historical task of the emerging Peer to Peer Era. Michel Bauwens

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.