Skip to main content

Hvor stor andel av fotosyntesen kan menneskeheten rettmessig gjøre krav på?

Etter et innlegg nylig av Terje Bongard hos Kulturverk, begynte jeg å reflektere over hvor stor andel av fotosyntesen vi mennesker rettmessig kan utnytte til å dekke egne behov.

Sitat fra artikkelen:
Menneskets forbruk av den totale fotosyntesen på jorda er beregnet til mellom 30 og 50 % [1]. Det fører til at de fleste arter utenom mais, hvete, ris og en håndfull andre lever på lånt tid. Det ser ut til at forbruket av global planteproduksjon vil nå 100 % på 40 år. Det er imidlertid umulig. Da er det ikke noe mat igjen til andre arter enn oss, og vi vil dø ut fordi omsetningen i naturen vil bryte sammen. - Terje Bongard
Jeg vil anbefale å lese hele innlegget av Terje Bongard hos Kulturverk:

- På parti med den nære framtida?

Det har vært mye fokusert på hvor stor andel av ressursgrunnlaget den rikeste tiendeparten av verdens befolkning disponerer, og hvor urettferdig denne fordelingen er. Noe jeg sjelden ser diskutert er hvor stor andel av fotosyntesen menneskeheten disponerer på bekostning av andre arter.

I dag har vi belagt beslag på nærmere halvparten av fotosyntesen, dette kan umulig være rett i forhold til våre medskapninger på jorden. At vi rundt år 2050 med dagens vekstrater, økonomisk så vel som befolkningsutvikling, vil forbruke 100 prosent av all fotosyntese på jorden, er intet mindre enn skremmende utsikter.

En verden hvor kun de arter som har et direkte nytteforhold til menneskene, som ris, poteter, kuer og griser, vil ha en fremtid. Dette må være toppen av egoisme! Var det dette Gud mente når han gav oss jorden?

Jeg mener det er på tide vi begynner å diskutere hvor stor andel av fotosyntesen som rettmessig tilhører menneskene. Selv mener jeg at vi er forpliktet til å redusere vår økonomi og vårt antall til å samsvare med cirka 10 prosent av fotosyntesen.

Illustrasjon: Arne Hendriks / Wikimedia Commons

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.