Skip to main content

Inkludering, eller hvordan å underkue gjennom hersketeknikkenes "vinnerstrategi"

Den mest sofistikerte form for undertrykkelse går gjennom inkludering, i vår kultur særlig gjeldende for den såkalte multikulturalismen, som i virkeligheten er den rasjonelle modernismens avvising av tradisjoner som samfunnsnorm. 

Foto: Jonathan McIntosh

Paul-Otto Brunstad, professor ved NLA i religionspedagogikk, gir en treffende karakteristikk av inkluderingens sanne vesen i artikkelen "Nussifisering av troens mysterium", side 4-5 i Vårt Land fredag 9. november 2012.

Inkludering:

Det finnes en måte å kvitte seg med brysomme fremmede på, og som er mer effektivt enn å forfølge dem, det er å inkludere dem. Ved gradvis å omforme den fremmede, ved gradvis å fjerne alt som er fremmedartet og provoserende, temmes og omskapes den fremmede i vårt eget bilde.

Omformingen skjer ikke gjennom utestenging, utrensking eller forfølgelse, men tvert om gjennom en respektfull inkludering. Til slutt har den fremmede mistet all sin identitet og betydning.

Det kritiske og konstruktive bidraget, som i sin tid rommet en kilde til forandring og fornyelse, er på et punkt tappet for all sin omformende kraft. Den fremmede er temmet og ekskludert ved ganske enkelt å bli inkludert. Det hele har skjedd uten opprivende scener, og så stille og umerkelig, at ingen har lagt merke til det. - Paul-Otto Brunstad
 Et annet sitat fra samme artikkel lyder som følger:
Jesusbarnet er redusert til en ufarlig og nusselig liten skapning, tappet for all guddommelig fremmedhet. - Paul-Otto Brunstad
For multikulturalismen er religionen og tradisjonene for intet annet å regne enn knapper og glansbilder. Likesom litt eksotisk krydder i hverdagen når dette skulle passe.

Relatert lesning:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!