Skip to main content

The Difference between Elemental and Object Oriented Design

Read the article this comment is saxed from here.
Ornament is a characteristic of one of two broad categories of design. These categories are elemental and object oriented design.

Elemental architecture is composed of expressed components, arranged according to a convention and with a gravitational logic, and typically these components are human scaled. In classicism, for instance, the elements are the entablature, the column, the cornice, and so on. These elements are arranged with the visually heaviest at the base, the visually lighter above. Arguably, Art Deco is the last dominant instance of elementalism.

Ornament is a component of elemental architecture. It is important in highlighting elements, providing visual coherence and enhancing proportions, providing light and shade to surfaces.

Post war, architectural design has become object oriented. The building is regarded primarily as a three dimensional object, a singular or ‘sculptural’ form, intended to stand in isolation, or to contrast with its setting. The constituent elements of the building are repressed in favour of the coherence of the singular object. Ornament has no part in this form of architecture, because the enhancement of a hierarchical composition is not relevant to this style. Texture is antithetical to object oriented design, large planes of simple materials, ideally with all jointing and evidence of fabrication repressed, is favoured.

Elemental architecture is the building block of coherent urban form. It is suitable for creating urban walls. A row of elemental buildings creates a textured and rich urban streetscape with a commonality of proportion and composition. The streetscape becomes more than the sum of its parts. A row of object buildings rarely delivers urban coherence.

I suggest, therefore, that a starting point for recovering a more adaptable and resilient form of architecture may be found in re-evaluation of the point at which the elemental was superceded by the object oriented. We need reinvigorated elementalism. - MJEFFRESON

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?