Valget mellom IGD (InnGruppe-Demokratiet) eller katabolisk kollaps

En innledning til mitt essay "Kapitalist-modernismen: eit fatalt feilsteg etter vegen mot ein varig sivilisasjon"

Les essayet her:

Kapitalist-modernismen: eit fatalt feilsteg etter vegen mot ein varig sivilisasjon

På et vis er overskriften til dette innlegget feil, vi kan ikke velge mellom katabolisk kollaps og IGD, da katabolisk kollaps er uunngåelig. Katabolisk kollaps vil si en gradvis kollaps av vår industrielle sivilisasjon i løpet av de neste 100-300 år, med en tilsvarende nedgang i verdens befolkning, teknologisk utvikling etc. Begrepet forfektes i dag først og fremst av bloggeren John Michael Greer. I følge Greer har vi allerede entret vår sivilisasjons undergang, hvoretter vi går inn i en ny "mørk middelalder". Trolig vil det vare flere tusen år før menneskene igjen blir i stand til å danne en ny sivilisasjon, og en ny fossilbasert sivilisasjon som vår egen vil neppe igjen se dagens lys før om 100 millioner år, men da av andre intelligente vesener som har etterfulgt mennesket.

I stedet for å ta grep og forberede oss velger de fleste mennesker en av to meget farlige fornektelsesstrategier, troen på evig fremskritt eller troen på at mennesket er dødsdømt uansett. Begge valgene bunner i en motvilje til å ta ansvar.

I’ve suggested in the past that one of the things the paired myths of inevitable progress and inevitable apocalypse have in common is that both of them serve as excuses for inaction. Claim that progress is certain to save us all, or claim that some catastrophe or other is certain to doom us all, and either way you have a great justification for staying on the sofa and doing nothing. I’ve come to think, though, that the two mythologies share more in common than that. It’s true that both represent a refusal of what Joseph Campbell called the “call to adventure,” the still small voice summoning each of us to rise up in an age of crisis and decay to become the seedbearers of an age not yet born, but both mythologies also pretend to offer an escape from life, in the full, messy, intensely real sense I’ve suggested above. - John Michael Greer

Et parti som Fremskrittspartiet, som viser total fornektelse for at vi er inne i en katabolisk kollaps, og helt og fullt dyrker fremskrittsmytologien, blir i denne sammenheng livsfarlig. Blant de politiske partiene har vi ikke en klar motpol til Fremskrittspartiet, dvs. et parti som sanker stemmer på å predikere menneskets og sivilisasjonens dødsdom, hvilket kanskje heller ikke er så underlig.

Men vi trenger ingen av disse to alternativene, hva vi trenger er et politisk system som innser realitetene i en katabolisk kollaps, og at vi nå har entret vår sivilisasjons undergang slik vi kjenner den.

Her har vår egen adferdsbiolog Terje Bongard tatt grep og utformet en ny demokratiform, InnGruppe-Demokratiet eller IGD. Denne demokratiformen har en svært resilient utforming og tar innover seg realitetene av at vi i dag lever i et utgruppesamfunn, samt at vi dyrker de mørkeste kreftene i handikapprinsippet gjennom kapitalismen. Dette kan ikke vare ved!

Bildekreditt: Bioman.no

Videre er jeg overbevist om at vi må lenke IGD opp mot biofilia, ikke biofobia. Moderne arkitektur og struktur er en materialisert form for biofobia, og må derfor opphøre, på lik linje med kapitalismen.

Konklusjonen av mitt essay er derfor at for å kunne tilpasse oss realitetene av en katabolisk kollaps, må vi bygge en sivilisasjon som består av en symbiose mellom IGD og biofilia.

Alternativet er en flere tusenårig ny mørk middelalder for menneskeslekten, som vil få vår foregående middelalder til å fremstå som en søndagstur.