Skip to main content

Arkitektenes sanne selv

Erling Okkenhaug: "Arkitektprofessor Knut Knutsen skrev en gang til arkitektstudentene. Han kalte det nattetanker":
Størstedelen av arkitektene er asosiale, forfengelige monumentskapere ( over seg selv ). Er hensynsløse ( er seg selv nok ), er lands og miljøødeleggende individer. Har ingen samvittighet når det gjelder å ødelegge medmennesket og materielle verdier. Arkitekten prøver å forme mennesket i sitt bilde, søker å gjøre omgivelsene sterile og døde. Ødelegger individets naturlige gleder, søker å skape det passive mennesket. Arkitektene er modister, ufrie og etterapere. Arkitektene forflater alt levende med sin måte å ordne alt for andre, slik at mennesket er en brikke i deres spill. Arkitektene vil ha diktatur for å kunne fortsette å ødelegge verden. Studenter. Arkitekten skal være menneskets tjener. Studer mennesket, studer selv. Finn ut hvor og hvordan mennesket er lykkeligst. Fortsett ikke med å være modister, utslett deg selv, vær ydmyk. Form hver oppgave så uvesentlig som mulig. Form hver oppgave slik at mennesket kan utfolde seg og leve i sitt miljø. Form hver oppgave i harmoni med seg selv og sine omgivelser. Form hver oppgave slik at det som skapes lever.
Fra Hurdal Urbane Landsby. Avantgardisk egoisme!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?