Skip to main content

You can’t tell me what to do with my land!

At P2P-Foundation here.

Extracted from James Howard Kunstler‘s book “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape“, pages 26-27.
Individualism, at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness. — Alexis de Tocqueville
This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution. The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness.”
From the sterile, stinking suburban individualism of Tranberglia, Gjøvik's parallel to Holmenkollåsen in Oslo

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?