Ta knekken på sløserne!

Kommentar til artikkelen "Lommedemokrater foren dere!

Sløserinne.

«Påtagende oppvisning av luksus er en handikapstrategi som viser et ærlig signal om overskudd og attraktivitet: «Se, jeg kan tillate meg å sløse, vise meg fram og bade i ettertraktede ressurser, midt blant konkurrenter og mulige partnere. Jeg må derfor ha gode egenskaper og vil derfor få attraktive etterkommere.» En motstrategi er ofte å rakke ned på sløsere som vulgære oppkomlinger og skrytepaver. De dyktigste strategene kan snu hele konkurransen på hodet og gå motsatt vei og dermed bli vinnere av oppmerksomheten: «Se, jeg lever som en asket, fordi jeg tenker på framtida og miljøet, men står fremdeles oppreist blant likemenn.» Bevissthetens egenproduserte proksimatforklaringer kan være mange og omstendelige, men det ultimate resultatet er like fullt attraktiv oppmerksomhet.» – Terje Bongard, «Det biologiske mennesket», s. 144

Sløserne avskyr naturligvis MdG grunnet alle asketene der, og stemmer heller et sløserparti som FrP. Sløsing og forbruk er noe mennesket er selektert for, kun noen ytterst få makter å leve som asketer i et massesamfunn. En politisk revolusjon er imidlertid mulig, hvor sløserne effektivt knebles innenfor evolusjonens fjerde lag, i inngruppa.

Terje Bongard har forsøkt å komme i dialog med MdG, men har blitt høflig avvist. Dette er synd, da det burde være i MdGs interesse å ta knekken på sløserne en gang for alle.

«Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.» – Terje Bongard, «Det biologiske mennesket», s. 111