 |
| Begynnelsen til kulturelva vår, stenelven Grýta. The outflow of Olterudelva River from the Tjuvåstjernet Lake, part of the Totenåsen Hills, Norway, in October 2025. Stock-bilde | Adobe Stock |
Stillhet, mystikk, ro og stjerneklar himmel. Og tap av inntekt for eksisterende virksomheter som baserer seg på historie og kultur og identitet.
Identitetsbygging for oss skogfinner handler ikke bare om å kjenne til vår historie, men om å leve den. Det betyr å kunne bruke det skogfinske i hverdagen, å holde i hevd tradisjoner som røykbadstue, navn og stedsnavntradisjoner, mattradisjoner og fortellerkunst, og å kunne samle oss på steder som har betydning for vår kulturarv.
Når vi får delta i beslutningsprosesser om områder som berører oss, kan vi sikre at disse tradisjonene ikke bare blir bevart, men også utviklet og tilpasset nye generasjoner.
Uten slik medbestemmelse risikerer vi at vår kultur blir marginalisert og at viktige deler av vår identitet går tapt.
Derfor er det avgjørende at rammekonvensjonen tolkes slik at den gir oss reell innflytelse og rett til å bygge vår identitet.
Det er ikke bare et spørsmål om å bli hørt, men om å bli tatt på alvor når det gjelder vår rett til å forme fremtiden for vår egen kultur." - Skogfinske interesser I Norge
Det er rart å ha mistet hele kulturarven sin, hele sin identitet som rokokko, nyromantisk seinpietist, inklusive "Stillhet, mystikk, ro og stjerneklar himmel.", som også er så viktig for skogfinnene. Å søke storheten i det enkle, i det å la seg fylle av evighetslengselen under stjernehimmelen på Stabburstunet i mørke vinternetter, er helt essensielt innenfor nyromantikken.
Seinpietismen og nyromantikken gikk hånd i hånd, det var storheten i det enkle, gleden over å leve enkle liv, som gav livet mening. M.J. Dahl i naboenga hadde rykte på seg for å kunne leve på nesten ingenting, hvilket han var mektig stolt over. Rokokkoen fulgte den tunge barokken, hvor seinpietismen fulgte den tunge haugianismen, hvor man nå hadde vunnet friheten, og derfor søkte lykken. Også under den franske rokokkoen søkte man lykken i det enkle, men dette var kun en snobbete enkelhet for overklassen. Ikke så for seinpietistene, som i likhet med skogfinnene også var et skogsfolk, hvor de holdt til omkring Totenåsen.
"Identitetsbygging for oss skogfinner handler ikke bare om å kjenne til vår historie, men om å leve den. Det betyr å kunne bruke det skogfinske i hverdagen, å holde i hevd tradisjoner som røykbadstue, navn og stedsnavntradisjoner, mattradisjoner og fortellerkunst, og å kunne samle oss på steder som har betydning for vår kulturarv."
Det er så rart, nå har vi feiret rekke på rad med jubileer siden vi ble jaget tilbake hit av universets ondeste covert-høne i 2018, hvor vi nå i 2025 har feiret 150-års jubileet vårt. Jeg har avdekket lag på lag av historie på disse sju årene, et hellig tall, men så er det ingen som lar seg begeistre. Vi skulle selvsagt hatt stor jubileumsbok ferdig til jubileet vårt, hvor vi samlet vår historie, men alle ønsker å glemme den. Hele slekta, alle tanter, onkler, søskenbarn, tremenninger og firemenninger, alle de fem prosentene av totningene som er etterkommere av Herman og Mina, samt hele grenda og kongeriket Norge. Absolutt ALLE ser det som et mål at HELE vår historie skal forsvinne ned i DET ORWELLSKE MINNEHULLET!!!
Og gjett om vi blir latterliggjort ford VI ØNSKER Å LEVE VÅR HISTORIE, I LIKHET MED SKOGFINNENE!!!
For meg som kulturbærer i Grythengen er det helt klart at jeg skal starte hver dag med et glass magisk vann fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua. Deretter skal jeg gå filosofistien til oldefar ned til bjørka han fredet ved stenelven Grýta, for å sitte under denne å filosofere, til klukkingen av elva.
Jeg ønsker å få gå i fred i Stabbursjordet, for å nyte utsikta nedover bygda, hvor jeg dyrker grønnsaker vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Selv er jeg overbevist om at Stabbursjordet er like viktig som Haugejordet, da det var her Even Helmer feiret haugianernes seier et jubelår eller 50 år etter Hans Nielsen Hauges død. Derfor måtte Even Helmers bror dø som spedbarn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, da han ble født et år for tidlig til jubelåret.
Videre ønsker vi å ha Toner på Stabburstunet for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvor vi serverer vafler med nyrørt jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, til tonene av husorglet til Nils Lindstad, som nå er nedpakket i ei kasse på kaldtlageret på Øverby.
Vi ser det som vår plikt å arrangere det store Grythengspelet på festsletta øverst i Stysjin hver sommer, hvor vi levendegjør hvordan Herman fikk lovnaden om kværnenga si, eller Fossemøllen II, sommeren 1866. Det var da entusiasmen til Ovren Mikkelson, som overtalte Halvor Grythe til å love vekk kværnenga vår til Herman for 200 spesidaler. Han fikk støtte av sin hustru Auline, som ble dypt rørt av Marthes fortelling om hvordan de ble presset ut av Fossemøllen i 1844, hvor hun gikk fra å være møllerkone, til å bli husmannskone i Overnengen. Og hun som ble født så godt på Hveem-Mellom, og vokste opp like bra på Tandberg!
Til spelet var det alltid en flokk stolte Wisconsinnites, en av tre stater med "nites", da de visste å verdsette forbindelsene mellom Stoughton og Fossemøllen II. Da Augustinus Overnengen bygde Stoughton, som entreprenør og en av byens store sønner, mens storebror Herman ble tilbake her, for å bygge kværnenga vår.
Og selvsagt, ikke minst skulle vi hatt søndagsskole ved den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, for å fortelle søndagsskolebarna at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde til livets vann som bare flommer opp og aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947!
Dette for å hedre søndagsskoletradisjonen etter vår nidkjære søndagsskolelærer Even Helmer!
Samt ikke minst, Rauen II skulle beitet i Grythenghågån, når han ikke var på tømmerkjøring med plukkhogst på Tjuvåsen, hvor all naturskogen utenom barskogreservatet nå er hogstflate.
Ja, og jeg skulle nå vært i ferd med å bygge kårbolig i Grythdalen, ved potetåkeren til Per Post, hvor husmann Hans Evensen på 72 år holdt til under folketellinga i 1865, sammen med sin 36 år unge kone.
Og det glemte jeg, storesøster skulle spilt på den dobbelthalsede gitaren til Johannes Lindstad under Toner på Stabburstunet, da hun har blitt så glad i å spille gitar. En av fire kjente norskbygde harpegitarer.
Slik kunne jeg fortsatt og fortsatt med all denne historien jeg har avdekket, hvor jeg nå kom på at jeg har glemt det viktigste, at kværna til herr Fossemøllen ved telthuset, skulle vært satt i stand igjen! Dette sammen med Verkstedvollen, hvorfra Herman kjørte vekk 1100 hestelass med stein.
Her glemte jeg Stysjinbekken, klart våre barn og barnebarns barn skal leke i Stysjinbekken, slik barna til Nils og Eli Grythestuen gjorde det. Man kan ikke ha barn i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, hvis de ikke kan få leke i Stysjinbekken!
Så jeg har avdekket lag på lag med historie, som vi ønsker å ta vare på og å levendegjøre!
For dette blir vi lagt for hat av bygdedyrene i Øverskreien, slekta skyr oss som pesten, hvor vi som rokokko, nyromantiske seinpietister, er like forhatt, forfulgt, hånet og misforstått, som både tatre, skogfinner og samer sammenlagt!
Derfor satser vi nå på Lom, eller lillehammermalernes siste skanse, men regner med at vindkrafts-mafiaen også gjør ende på disse drømmene!
