Skip to main content

Toget, en sosial energisparer

En herlig togartikkel fra Resilience, av hans eminense John Michael Greer!

Too much energy?

Hva jeg elsker med tog? Det er så mangt. Kanskje først og fremst fordi det er så anti-atomistisk? I motsetning til privatbilen, som på samme vis som den avsondrede eneboligen er et symbol på modernitetens fremste kjennetegn, sosial atomisme.

Gjøvikbanen butter stadig imot på Gjøvik, mens Hitlers store norgesprosjekt snart er fullført. Helt horribelt, med tanke på all plasten som havner i Mjøsa med alle disse bildekkene.

I Japan er ikke høyhastighetstog en fiasko, og det nye magnettoget som skal erstatte Shinkansen, er stipulert til å gjøre unna en strekning tilsvarende Oslo-Trondheim på 35 minutter.

Selv foretrekker jeg imidlertid den langsomme togreisen.

-Flickr.

Et lite utdrag fra dette herlige og underholdende (selvsagt fra JMG) essayet om togets fortreffeligheter:
Still, the energy efficiency of train travel is only part of the picture. Another is the simple fact that train travel, even in these days of reduced budgets and limited routes, is among the few really civilized modes of travel left. Take a car and you can count on doing battle with traffic hour after hour on one freeway after another; take a plane and, after you trudge through the lines and get ogled or groped by government functionaries who apparently believe that the Fourth Amendment can be suspended by executive order, you get to experience the joys of being stuffed into a winged sardine tin, breathing your fellow passengers’ stale exhalations, and staring at blank cloudscape, for however many hours it takes to get where you’re going.

On a train, by contrast, there’s plenty of room and fresh air; you can sit back, put your feet up, watch the scenery roll by, and enjoy the experience. If the child two rows ahead gets fussy, you’re not stuck listening; there’s always the lounge car, where you can duck downstairs, pick up a beer at the cafe, and sit at one of the tables and read while four old guys at another table play pinochle. The food in the diner car’s on a par with most roadside restaurants and better than most of what you’ll find at an airport, and if you spring for a cabin in one of the sleeper cars – on long runs, I highly recommend this – the meals are included.

If all this suggests that I’m an unabashed partisan of train travel, well, that’s a fair assessment. There are good reasons for that just now, starting with the very high energy efficiency of rail travel, and the advantages of a mature technology that could be redeployed in a hurry without the bottlenecks and dead ends that are an inevitable part of bringing any new technology on line. Most of the world’s other industrial societies, and quite a few of the nonindustrialized nations, won’t even have to go through the redeployment process; they had the common sense to keep their rail networks intact when the United States was busy selling most of its own for scrap, and thus may end up with a critical economic advantage in the difficult years immediately ahead of us.
Europa er fullt av jernbanespor, som ligger og venter på deg for å ta deg med på eventyr, samtidig som man kan reise sivilisert. Toget, den mest siviliserte form for transport!

Bildet er fra en togtur i Danmark, hvor togene er meget presise og velholdte.

Relatert


Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…