Skip to main content

Berre du kan byggje med kjærleik

Då Gud skapte mennesket i sitt bilete var det nett fordi han gav oss evna til å skapa, det er dette det tyder å vera skapte i Guds bilete. Eg tenkjer ikkje her fyrst og fremst på ein religiøs Gud, eg tenkjer mest på den Gud som Christopher Alexander har openberra for oss, og som du kan lesa om i denne kommentaren hos P2P-Foundation.

Skapinga av Adam, av Michelangelo Buonarroti (1475–1564)

Å skapa er å blottleggje Guds vesen, som ein stjerneport kor igjennom Guds auge stirer mot oss, ein direkteveg til Gud. Dette skjer gjennom å intensivere sentra, kva Christopher Alexander kallar for heilskapsutvidande transformasjonar, den ypparste forma for bøn. I middelalderen var dei gode på dette, kva ein kanskje kan kalle for "lovbygging", "lovmaling", "lovveving" og sjølvsagt òg lovsong. Men Gud vara meg vel, ikkje den lovsongen ein finn hjå dagens gladkristne, som er like falsk som dei moderne gudshusa deira. Det var i middelalderen vi fann ekte Gudstru, materialisert i kvar einaste stein dei kjærleg forma. I sanning den ljosaste epoken i europeisk historie.
The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time -- which does the same for us. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42
Utsyn mot elva Arno i Firenze. Kunstnar: Giuseppe Zocchi (1711-1767)

I dag har vi byta ut trua på Gud med trua på Mammon, og som kjend kan ingen tene to herrar. Det berande prinsipp er profitt, ein kan trygt seia at for dagens utbyggjarar er kvar einaste stein som ei gåve til Mammon. Eller kanskje burde vi heller seia frå Mammon? Som eg las det i ei avis tidlegare i år, når ein ser barcoderekkja i Bjørvika er det pengane som glefsar mot fjorden, det nye gliset til tigerstaden. Der profittmotivet er det høgste av alle motiv, der vørdnaden for det heilage for lengst er gløymt. Det er lenge sidan vi mista Guds vesen av syne, og med det evna til å skape. Slik Gud i si tid skapte oss utav jorda gjennom dei femten transformasjonane, dokumentert i The Phenomenon of Life. Gudsmotivet eksisterer ikkje lenger.

Barcode i Bjørvika, Oslo sin skinande nye tanngard mot fjorden, det er pengane som glinsar.

I vesten i dag er vi so byrge av fridomen vår. Kva for ein fridom? Sjølvsagt, den fridomen som den moderne liberalismen har definert for oss, og som er avgrensa til eit strengt privat domene. For når det gjeld å (de)forme verda er det teknokratiet som har all makt, vår fridom er ikkje anna enn ein strengt administrert fridom, eller kva James Kalb kallar for tyranniet under liberalismen. Ein fridom der menneska ikkje er frie til å skapa verda i Guds bilete, det tyder i sitt eige sanne bilete, er ikkje verdt ein femøring.
My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase "in their own image" requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 142
Å søkje Gud er å søkje sitt sanne eg. Å frata mennesket denne moglegheita, slik det moderne teknokratiet har gjort, og fremst mellom desse dei skandinaviske velferdsstatane, er å rive grunnen under heile mennesket sin eksistens. Når dei kallar oss frie menneske spottar dei oss, vi er bundne på hender og føter av teknokratiet, representert ved byråkratiet, korporasjonane og kanskje fremst av alle arkitektane. Er det noko rart vi har vorte likesæle til skaparverket og kvarandre når ingen av oss lenger veit eller langt mindre har lov til å skapa venleik? Du finn knapt ein stein i dag som er forma som ei gåve til Gud.

Ein russisk økolandsby under bygging, frå Belgorod Oblas. Foto: Лобачев Владимир

Kampen for venleiken er kampen for kjærleiken. Kven som kjem fyrst er her opplagt, venleiken er opphavet til kjærleiken. Det moderne mennesket er snart ute av stand til å elske noko som helst av di verda har vorte so meiningslaust stygg, forma som ho er av den rasjonelle modernismen. Styggskapen er i ferd med å kverkje oss. Kampen for venleiken er den viktigaste kampen verda står overfor.

Sentra styrkjer sentra, det er inkje mindre enn Guds auge som stirer mot oss.

Christopher Alexander har kome med ei ny bok om denne kampen, med tittelen The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle between Two World-Systems. Eg vil la Alexanders gode ven Michael W. Mehaffy få avslutte med introduksjonen sin til boka:
The 1977 book A Pattern Language remains a classic in humane and sustainable design, along with series companions including The Timeless Way of Building and A New Theory of Urban Design. But the books left many readers wanting to know more. How do we actually build such places? What are the challenges, and how do we overcome them? In this long-awaited response - over 25 years in the making - the authors deliver the goods, and then some.

The book is a fascinating case study of a remarkable project "from the trenches" - the authors' design and construction of the Eishin School campus near Tokyo, Japan. But it is, more broadly, a moving and compelling essay on what has happened to our built environment over the last century. It joins other cautionary books of recent years - Jane Jacobs' Dark Age Ahead comes to mind - warning that we have a choice, and indeed a struggle, if we want to avert an unfolding planetary disaster. The choice is between a more beautiful, more humane, and more sustainable basis for design, or a continuation of the status quo - a default option that looks increasingly untenable.

The principal author, Christopher Alexander, knows a little something about the subject of design, having played a major role in several design fields including software, urban planning and architecture. Indeed, he is widely regarded as one of the most influential design theorists and practitioners of the last century, as principal author of Notes on the Synthesis of Form, "A City is Not a Tree," the aforementioned A Pattern Language, and other landmarks. Here he offers concrete ideas about what will be required for a sustainable future, and his case study is an acid test, vividly illustrating the complex issues we face. His co-authors are his former student and close collaborator in the project, Hans Joachim Neis, and his wife and collaborator, Maggie Moore Alexander.

The construction of the remarkable project at the heart of the book, the Eishin School, is richly illustrated with more than 200 color photographs. The school is certainly a masterpiece - winner of the "Best Building in Japan" award by the Japanese Institute of Architects - but more than that it is an extraordinary piece of geography, a small town of almost 30 buildings set in a beautiful landscape of some 20 acres.

Alexander is first and foremost an architect, but the discussion here goes far beyond architecture and into the nature of technology itself. Alexander points out that at heart, technology is simply "the knowledge of making" - and as mounting evidence suggests, something in the way we make things in the modern world has gone deeply awry. To repair it - as we can and must - we will need to change the fundamental way we go about designing, organizing, and paying for, the making of our world.

There is a fundamental difference, Alexander points out, between the processes that give rise to living structures - adaptation and differentiation - and the processes that we have put to work in relatively recent history to make our modern world: especially, the standardization and replication inherent in mass production. We have made an entirely new global production system from these approaches, he says, which he dubs "System-B"; and with it we have almost entirely replaced an earlier system based upon local adaptation, which he calls "System-A."

While we have gained in quantity, Alexander argues, we have lost immeasurably in quality, and as a result, in the very sustainability of our built world. We have created a world of things that are abstract, and therefore disconnected from life - and the result has been a slow but catastrophic deterioration of environmental quality. For architects, this means we must recover the practical means to ensure that the environments we construct have the crucial capacity to provide life-giving situations - the purpose of all architecture in the end.

A few architects might find this book off-putting, since Alexander (a highly decorated and accomplished architect himself) clearly has no patience for the willful, image-based architecture that serves as cover for the rapacious industrialization of the built environment. Nor is he a cheerleader for the artistic achievements of a nihilistic avant-garde (as his famous debate with "starchitect" Peter Eisenman some years ago demonstrates).

Fortunately, a new generation is showing it is eager to challenge this insular orthodoxy, and groups like Architects for Humanity are putting a new focus on socially and environmentally relevant architecture and construction. Others are pushing a similarly holistic, reformist agenda in other areas (tactical urbanists, permaculturists, open-source innovators and others) and Alexander seems to have become an inspiration for many of them.

In the interest of full disclosure, I should note that I am one of them, as well as a friend and collaborator of Alexander over the years, along with many others. I did not have a role in this book, other than to make some minor comments, as many others did.

In the end, this book is not so much about architecture and construction, but about technology, and about a way forward for civilization - told from the perspective of an insider who is also a fierce critic and, perhaps for some in the old guard, traitor to the cause. Some may find Alexander's David-and-Goliath ideas quixotic, even grandiose. But the story documented in this book, like his previous achievements, shows otherwise. This is a guy who has always been concerned at heart with the same practical issue: how we make things, and how they (and we) can, in a real and practical sense, be made healthier and more whole.

Out of that essential quest, Alexander's ideas have been astonishingly fruitful, leading directly (if not always recognizably) to pattern languages, design patterns, Wiki, Agile software and other major innovations. In considering the reforms we now so urgently require, it seems these are just the kinds of practical new human-centered technologies that we will need. — Michael W. Mehaffy
Les boka og bli med i denne kampen du òg. Og hugs, det er berre du som kan byggje med kjærleik!


Relatert


A Phenomenological Interpretation of Biomimicry and its Potential Value for Sustainable Design

A Fearful Symmetry av Mark Anthony Signorelli

Destructive Creation av Theodore Dalrymple

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Brilliant fra Anita Sweeney om de "normale"

Folk har flokkmentalitet, og det krever en spesielt sterk følelse av integritet og karakterstyrke for å stå opp i protest mot noe, mer så om du er alene eller i mindretall. Det er langt lettere å akseptere hva de fleste sier og dermed sikre seg et fredelig liv.

Videre, hvis du er blant våre supportere og du vet hva som skjer med de som krysser oss, ønsker du ikke å lide samme skjebne og det er dermed langt lettere å være enig med oss. Med så mange mennesker som opererer på denne måten, gjennom trusler eller frykt for isolasjon, er det lett nok for oss å få tilstrekkelig mange til å være enig med oss og bli båret på en bølge av flertallets mening, som styrker vår sak. - HG Tudor
Virkelig bra fra Anita Sweeney om hvor frenetiske folk er etter å framstå som normale, normale og atter normale, og hvor livredde de er for det minste pirkettrift i deres plettfrie fasade. Minst 90% av befolkningen er reine flokkdyr, eller normale kujoner, da dette har vært en evolusjonspsykologisk fordel. Vi …