Skip to main content

I engene etter Kronborgsætergrenda (Totens tristeste kjærlighetshistorie)

I engen ved Grythengen.

-Flickr.

I engen ved Holmstadengen.

-Flickr.

Etter elva dei ligg, 
dei to engene,
Holmstadengen og Grythengen.

På den øvste enga bodde Totenåsens apostel,
på den neste disippelen hans,
dei var begge søner av husmenn.

No var dei frie, stolte og sjølvstendige
småbrukarar,
med sin eigen religion,
sangbok og kultur.
Ein allmenningskultur og ein delingskultur.

Alt er borte no.
Bedehuslandet har vorte til kjøpesenterlandet.
Etter krigen skulle vi byggje landet vårt,
men vi vraka det,
Mens bedehuskulturen vert stilt fram som kitch
og lågkultur.

Sanninga er at han var essensen i kristendomen,
i det kreaturlege,
og høgda av reformasjonen.

Jenta på det øvste bilete skulle vorte kulturberar av
herr Fossemøllens augestein.

Jenta på det neste bilete har ei ualminnelig ven sangstemme,
sterk og klar,
ho gjev meg frysningar,
korleis kan ein liten kropp laga slik ein lyd?

Kanskje vil ho syngje frå "Pris Herren" ein dag,
saman med syster si på gitar?

Kor vi minnest grendekulturen 
som blømde her,
men som no har visna.

************

På Toten rådde to kulturer, en delingskultur for småkårsfolket i randsona rundt Totenåsen i bakgrunnen, og høykulturen for storbøndene nede i bygda, som søkte å holde småkårsfolket nede.

Den sanne høykulturen, reformasjonens fullendelse gjennom allmenningheten, var imidlertid den kulturen som rådde under husmannssønnen, skomakeren, gårdbrukeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl.

Nå er denne kulturen, som nådde et høydepunkt i Øverskreien, erstattet av en amerikansk fornøyelsespark, visjonen om det uplettede subeksurbane paradiset.

Grythengen og Holmstadengen, som holder hverandre i hendene etter Olterudelva, og som var to sentrale husmannsbruk i den storslagne kulturen som her rådde, er nå kvalt av Le Corbusiers rurale visjoner, hvor forskjellene mellom by og land er utvisket.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…