Skip to main content

I engene etter Kronborgsætergrenda (Totens tristeste kjærlighetshistorie)

I engen ved Grythengen.

-Flickr.

I engen ved Holmstadengen.

-Flickr.

Etter elva dei ligg, 
dei to engene,
Holmstadengen og Grythengen.

På den øvste enga bodde Totenåsens apostel,
på den neste disippelen hans,
dei var begge søner av husmenn.

No var dei frie, stolte og sjølvstendige
småbrukarar,
med sin eigen religion,
sangbok og kultur.
Ein allmenningskultur og ein delingskultur.

Alt er borte no.
Bedehuslandet har vorte til kjøpesenterlandet.
Etter krigen skulle vi byggje landet vårt,
men vi vraka det,
Mens bedehuskulturen vert stilt fram som kitch
og lågkultur.

Sanninga er at han var essensen i kristendomen,
i det kreaturlege,
og høgda av reformasjonen.

Jenta på det øvste bilete skulle vorte kulturberar av
herr Fossemøllens augestein.

Jenta på det neste bilete har ei ualminnelig ven sangstemme,
sterk og klar,
ho gjev meg frysningar,
korleis kan ein liten kropp laga slik ein lyd?

Kanskje vil ho syngje frå "Pris Herren" ein dag,
saman med syster si på gitar?

Kor vi minnest grendekulturen 
som blømde her,
men som no har visna.

************

På Toten rådde to kulturer, en delingskultur for småkårsfolket i randsona rundt Totenåsen i bakgrunnen, og høykulturen for storbøndene nede i bygda, som søkte å holde småkårsfolket nede.

Den sanne høykulturen, reformasjonens fullendelse gjennom allmenningheten, var imidlertid den kulturen som rådde under husmannssønnen, skomakeren, gårdbrukeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl.

Nå er denne kulturen, som nådde et høydepunkt i Øverskreien, erstattet av en amerikansk fornøyelsespark, visjonen om det uplettede subeksurbane paradiset.

Grythengen og Holmstadengen, som holder hverandre i hendene etter Olterudelva, og som var to sentrale husmannsbruk i den storslagne kulturen som her rådde, er nå kvalt av Le Corbusiers rurale visjoner, hvor forskjellene mellom by og land er utvisket.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.