Skip to main content

Planter gir hverandre pep-talks

Fra forskning.no:

Å ha en naboprat øker spiring hos chili-frø, i følge ny forskning.

Selv når andre kjente midler for kommunikasjon, som kontakt og signaler formidlet gjennom kjemiske reaksjoner og lys, er blokkert, gror chili-frø bedre hvis de gror sammen med basilikumplanter.

Dette tyder på at de snakker med hverandre via nanomekaniske vibrasjoner.

Forskere fra the University of Western Australia forsøkte å gro chili-frø sammen med, og i fravær av, andre chiliplanter eller basilikum. I fraværet av en naboplante spiret chili-frøene lite, men når naboplantene fikk kommunisere med frøene økte spiringen.

Selv når basilikumplantene var adskilt fra frøene ved hjelp av sort plastikk, slik at de ikke kunne påvirke ved hjelp av lys eller kjemiske signaler, fortsatte chili-frøene å spire som om de fortsatt kunne kommunisere med basilikumen.

Forskerne registrerte også at dårlige naboer, som fennikel, påvirket spiringen negativt. (forskning.no/SPØ)

Skal det spire gjelder det å ha naboer man kan gro sammen med!

Helt essensielt er dette i tunfellesskapet, da tunhjerter aldri kan spire og gro sammen med svartsteinshjerter (etter den britiske lovteoretikeren William Blackstone).

I tunfellesskapet snakker man med hverandre via nanomekaniske vibrasjoner, hvor basilikumen instinktivt vet hva chilien trenger for å trives.

Havner man i et lommehull sammen med en fennikel er man ferdig :-(

Mer informasjon hos e! science news

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!