Skip to main content

Et siste minne fra gamle Grythengen

Dette fotografiet av min slektsgård Grythengen, fotografert rett før kommunens herjinger, har blitt svært verdifullt for meg. Om jeg tok flere husker jeg ikke, dette er i alle fall det eneste jeg lastet opp til Wikimedia. Det er i jpeg, dessverre, men allikevel kom jeg på i dag at jeg ville se hva slags stemninger jeg kunne få utav det med forskjellige filtre. Billedbehandling forstår jeg fremdeles ikke mye av, så vi amatører får benytte filtre, som det er flust av.

For egen del savner jeg det gamle landskapet, minnet av låven med de to grunnmurene og vegen som ledet mellom dem ned til skogen og elva. Nå står her et ufattelig heslig pumpehus, som et gravmonument over en tapt grendekultur.

Selv ser jeg på denne skjendingen av våre slektsgårder på samme vis som rødegardistenes knusing av de kinesiske fedrealtrene under kulturrevolusjonen. Fedredyrkelsen stod, og står nå igjen sentralt i kinesisk kultur, hvor den store gravbørstedagen på nytt har blitt Kinas viktigste helligdag. Slektsgårdene er våre fedrealtre!

Som en kontrast til all denne subeksurbane ødeleggelsen har gamlefar restaurert våningshuset i empiriestil, slik at det har blitt nesten like flott som da det var nytt, men dengang i sprudlende sveitserstil.

La oss nå bare håpe at vi kan få belyst forfallet av den norske landsbygda og vår rurale arv til 100-års jubileet for stabburet i 2020. Og hvem kan være bedre egnet til oppgaven enn trioen Nikos A. Salingaros, James Howard Kunstler og John Michael Greer!?!


Selv likte jeg aller best dette filteret, fordi det eliminerer så mange detaljer, slik at kun kjernen står tilbake.

-Flickr.

Dette filteret gav etter min mening det mest nostalgiske inntrykket. Man føler seg liksom hensatt til en annen tid.

-Flickr.

En litt dyster, truende effekt.

-Flickr.

Nøytralt svart-kvitt.

-Flickr.

Dette filteret skal forestille en filmrull med støv og andre uhumskheter, men for meg minner de om oppvirvlede fragmenter fra den sterke vinden som var da bildet ble tatt, noe man kan se igjen i bjørka. Det var så mange fragmenter som ble virvlet opp med dette v/a-anlegget etter Kronborgsætergrenda, som aldri fant igjen sin plass.

-Flickr.

Glinsende grønt gress der pumpehuset nå står.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

Til slutt en stor takk til alle filtermakere!

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166