Skip to main content

Hagebyen - byen i hagen

Helen & Hard kan ha gode fellesskapsløsninger, men de er hardcore modernister, og hva de bygger er derfor ubeboelig for de som ikke deler elitenes smaksnormer. Dvs. arbeiderklasen, som foretrekker tradisjonell, nærende (biofil) arkitektur.

Hva som ikke nevnes er at Norge fra gammelt av er en tunnasjon, og når det gjelder å bygge gode tun trengs ikke noen eksperimentering, da Ross Chapin sine lommetun er fullt ut gjennomprøvd og utviklet til et høyt perfeksjonsnivå i USA.

- Design-nøkler for lommenabolaget

- Verandaen – limet i tunet

Ps! Vil legge til at begrepet hageby i engelsk tradisjon betyr noe helt annet enn i Norge, nemlig byen i hagen, og ikke en by med masse suburbane eneboliger med hageflekk. Om den tyske hagebytanken ligger nærmere den engelske enn den norske, vet jeg ikke? Uansett ble vår visjon av hagebyen utviklet i USA, av General Motors, og har intet med de engelske hagebyene å gjøre.

Etter ikke minst stor innsats ved Prins Charles av Wales skal man nå i England bygge en rekke nye hagebyer i klassisk tradisjon, dvs. byer i en hage, hvor hagen er en allmenning som innhyller byen. Disse byene består av lave leilighetsbygg med trivelige småbygater og blandede funksjoner, altså så langt fra det norsk-amerikanske suburbane helvetet som det er mulig å komme.

- Boligens utvikling i Norge, sett i et klasseperspektiv

Gamle Drøbak sentrum er vel noe av det nærmeste man kommer den klassiske engelske hagebyen i Norge.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!