Skip to main content

Hagebyen - byen i hagen

Helen & Hard kan ha gode fellesskapsløsninger, men de er hardcore modernister, og hva de bygger er derfor ubeboelig for de som ikke deler elitenes smaksnormer. Dvs. arbeiderklasen, som foretrekker tradisjonell, nærende (biofil) arkitektur.

Hva som ikke nevnes er at Norge fra gammelt av er en tunnasjon, og når det gjelder å bygge gode tun trengs ikke noen eksperimentering, da Ross Chapin sine lommetun er fullt ut gjennomprøvd og utviklet til et høyt perfeksjonsnivå i USA.

- Design-nøkler for lommenabolaget

- Verandaen – limet i tunet

Ps! Vil legge til at begrepet hageby i engelsk tradisjon betyr noe helt annet enn i Norge, nemlig byen i hagen, og ikke en by med masse suburbane eneboliger med hageflekk. Om den tyske hagebytanken ligger nærmere den engelske enn den norske, vet jeg ikke? Uansett ble vår visjon av hagebyen utviklet i USA, av General Motors, og har intet med de engelske hagebyene å gjøre.

Etter ikke minst stor innsats ved Prins Charles av Wales skal man nå i England bygge en rekke nye hagebyer i klassisk tradisjon, dvs. byer i en hage, hvor hagen er en allmenning som innhyller byen. Disse byene består av lave leilighetsbygg med trivelige småbygater og blandede funksjoner, altså så langt fra det norsk-amerikanske suburbane helvetet som det er mulig å komme.

- Boligens utvikling i Norge, sett i et klasseperspektiv

Gamle Drøbak sentrum er vel noe av det nærmeste man kommer den klassiske engelske hagebyen i Norge.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…