Skip to main content

Det store 100-års jubileet i 2020: "Stabbursbris fra ei tapt tid"

Stabburet til oldefar nærmer seg hundreårsjubileum og jeg har en tid tenkt at dette bør markeres. I dag kom jeg på at tema for jubileumsåret i 2020 bør være tittelen på denne foto-kollasjen, som er "in-camera" og som jeg syntes ble riktig flott, altså "Stabbursbris fra ei tapt tid".

Hva som er riktig synd er at stabburet fikk en falsk tvilling til jubileet, pumpehuset på motsatt side av tunet. Her er det å håpe at dette kan finne en løsning til jubileumsåret, først og fremst må man få slukket den stygge blendingslampa, deretter må området skilles ut og legges til skogen min, slik at det kan bli en verdig stoppeplass for grendevandrere under mitt overoppsyn. Avgjørende er at man velger et av mine løsningsforslag, enten ved at pumpehuset underordner seg tunet og stabburet, eller ved at det blir som en del av tunet og en verdig refleksjon av stabburet.

Som PermaLivs følgere vet skal Dahls kafé og galleri i første omgang etableres i det lille rommet til venstre for stabbursdøra, før det flyttes til Gjøvik. Jeg kommer til å legge vekt på å få til mange flotte, nye fotografier av stabburet til jubileet, samt at et tema vil bli det kontrasterende pumpehuset, og hva som er galt med vår tid som klarer å lage til noe så stygt og malplassert.

I stabburets andre etasje vil jeg rydde for en midlertidig festsal, hvor jeg håper å få Nikos A. Salingaros til å forelese om forholdet mellom arkitektur og religion, som jo er høyst relevant i denne grenda hvor den lutherske reformasjonen nådde sitt høydepunkt.

Videre vil jeg forsøke å få med Salingaros gode venn James Howard Kunstler, for å forelese om subeksurbaniseringen av landsbygda, et fenomen som dessverre har rammet Grythengen som en knyttneve i mellomgulvet.

Har man først fått med Kunstler bør det være en smal sak å få med John Michael Greer, som jo er en stor beundrer og nær venn av Kunstler. For Greer passer det godt med en forelesning om retrovasjon, her i denne grenda hvor vi fant Norges fremste jordbrukskultur.

Til slutt må man jo også få med Terje Bongard, da allmenningene slo ut i full blomst i denne grenda, hvor det rådde en unik delekultur, som jo er essensen i RID-modellen. Ja, og Michel Bauwens, som har gitt meg min beste karakteristikk, en "anti-intellektuell intellektuell", hører også innunder her. Et møte mellom Bongard og Bauwens er heller ingen dårlig idé, for å si det mildt!

Selvsagt må det bli masse sang fra Pris Herren, denne sangboka som Totenåsens apostel ved naboenga samlet, og fra hvilken det ble sunget av full hals i en rekke musikklag rundt hele åsen. Her er det å håpe at Knut Anders Sørum kan bidra, den siste i denne stolte musikktradisjonen.

Jeg vil anbefale alle PermaLivs lesere til å sette av sommeren 2020 til den store feiringen av 100-års jubileet for stabburet på Grythengen!

************

Hvilken tid! Hvilken skjønnhet! Hvilken åpenbaring! Her ser vi alt hva vår tid har tapt! Bygget av Even Helmer Holmstad, ferdigstilt 1920. Opprinnelig var stabburet okergult med rød teglstein.

Healing environments are reminiscent of but don’t need to copy vernacular architecture. Design techniques that adapt to our neurophysiology necessarily bring us to appreciate design and tectonic solutions from our own past often swept away by industrial modernism. We do not advocate returning to older practices out of nostalgia, but instead urge their re-discovery in a new, ultra-modern context. The rewards of adopting healing design tools without ideological prejudice against the past are going to be profound. … - Nikos A. Salingaros















-Wikimedia.

Relatert


Nå kan du gå på virtuell oppdagelsesferd i verdens truede kulturarv (Slik jeg ser det representerte kulturen som blomstret opp etter Kronborgsætergrenda det aller ypperste av verdens kulturarv. De som ikke ser dette ser heller ikke allmenningene, ikke så rart i vår tid, hvor idealet er det motsatte av mine forfedres. Jeg har ikke samme ressurser som Google, men får i det minste fullformat for sommeren, hvis jeg da klarer å sette meg inn i Sonys arkaiske menysystemer?)

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…