Tuesday, November 22, 2016

Hva er permakultur?

Ei spire av håp

Permakultur går i korthet ut på å bevisst utforme vårt miljø, så vel naturen som bebyggelsen, på et vis som fungerer på sikt og som etterligner naturens egne økosystem. Begrepet permakultur ble formulert av australieren Bill Mollison, noe han ble tildelt Right-Livelihood-prisen for i 1981. Opprinnelig var ordet en sammentrekning av ordene ”permanent argiculture”, men har senere blitt utvidet til også å gjelde ”permanent culture”. En permanent kultur må være bærekraftig over tid, noe permakultur er.


Kjernen i permakultur er design. Design handler om forholdet mellom ulike deler, om rett sak på rett plass. Ett eksempel er vannreservoarer som plasseres ovenfor hus og hager, slik at vannet kan renne med selvfall. Vindbeskyttende vegetasjon plasseres slik at de leer for vinden men ikke skygger for husene. Hagen plasseres mellom bolig og hønsehus slik at man tar med seg hageavfall på veg til hønsehuset og hønsegjødsel til hagen på veg tilbake.
Hvert element skal gi mange funksjoner. Eksemplet høns: Vi trenger mat, hønene gir egg og kjøtt. Hagen trenger gjødsel men kan gi grøntfor, hønene eter grøntforet og avgir gjødsel. Veksthuset trenger karbondioksid og gir varme, hønene avgir karbondioksid og trenger tidvis varme. Frukttrærne trenger å renses for ugress, insekter og snegler, hønene spiser disse og får på så vis føde. En jordflekk trenger å forberedes for dyrkning, hønene går og hakker og krafser samtidig som de gjødsler.


Hver funksjon skal kunne oppfylles gjennom flere element. Hvert grunnleggende basisbehov som vann, mat eller energi skal kunne tilfredsstilles på flere ulike sett. En god design skal inneholde perennielle og annuelle vekster, samt bærbusker og trefrukter, slik at man ikke mangler mat eller for om en vekst slår feil. Om man har et solvarmesystem skal man også kunne varme opp vannet med bioenergi om sola ikke gir tilstrekkelig med varme. Ei elektrisk pumpe kan gå i stykker og da kan det være godt med ei håndpumpe og en dam i beredskap.

  • Grunnlaget for en energieffektiv planlegging er soneinndeling. I sone 1 nærmest huset plasseres det man kan trenge tilgang til flere ganger om dagen, slik som urtehager og grønnsaksbed. I sone 2 det man kan se til i løpet av dagen, for eksempel høns, frukt og bær. I sone 3 hva man kan se til med noen dagers mellomrom, som storfe. I sone 4 det man ikke behøver å se til annet enn en gang i blant, som korn og poteter. Sone 5 kan bestå av villmark der man jakter, plukker sopp og bær og hugger trær.
  • Istedenfor å maksimere ett element forsøker man å optimere den totale avkastningen, for eksempel en skog, der det ikke bare finnes trær men også sopp, bær og dyr.
  • Man tar utgangspunkt i plassens avrenningsområde og forsøker å organisere elementene slik at vannet utnyttes så effektivt som mulig. Vann som ledes i sikksakk i skrånende terreng kan anvendes til vanning på veg gjennom landskapet.
  • Perennielle (flerårige) vekster anvendes i stor utstrekning eller vekster som sår seg selv.
  • Planterikets naturlige suksesjon utnyttes, dvs. visse vekster og urter etablerer seg raskt på en nydyrkning for så småningom å erstattes med andre vekstslag.
  • Mangfoldet på plassen økes gjennom trær, busker, dyr, avlinger, dammer og hager.
  • Samdyrking foretrekkes istedenfor etablering av monokulturer og vekster, trær, busker og smådyr blandes på samme sted. En fruktbar dialog vil si at begge parter har noe å gi hverandre. I hagen kan vi skape kontakt mellom ulike element for å dra nytte av et gi- og ta-forhold, slik at helheten kaster mer av seg enn de ulike delene hver for seg.
  • Innen permakultur planlegges avlingene tredimensjonalt. Vekster med ulik høyde og ulik rotdybde mikses sammen på effektivt vis. Det gjelder å ta vare på sollyset og å utnytte jordvolumet, samt at vekstene skal trives sammen og ikke konkurrere ut hverandre.
  • Randsoner forøkes, så som skogsbryn og strender, ettersom naturens produktivitet og mangfold er størst i disse sonene. For å maksimere lengden på randsonene arbeider man innen permakulturdesign med bølgende, ”naturlige” former.
  • Man jobber på ulike nivå i høyden gjennom å dyrke på bakken, på opphøyde bed, på vegger og med busker og trær.
  • Intensiv jordutnyttelse. Hver tenkbar del av jorden anvendes for dyrkning eller dyreavl. Mye kan altså produseres lokalt på et veldig lite område.
  • Småskala heller enn storskala løsninger velges, der jorden utnyttes effektivt og der en viss manuell arbeidsinnsats trengs, istedenfor store innsatser av fossil energi og maskiner.
  • Dyrekraft anvendes i så stor utstrekning som mulig, for eksempel høns eller griser bearbeider jorda (”høns- og grisetraktorer”) samtidig som deres gjødsel nyttiggjøres.
  • Systemet skal være langsiktig og holdbart.
  • Systemet skal tilpasses ulike klima og typer av terreng og til by, land og tettsted.
Utdrag fra boka Byggekologi. Kunskaper för ett hållbart byggande, av Varis Bokalders & Maria Block, Svensk Byggtjänst, 2004.

Videre lesning:

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...