Skip to main content

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?

Jeg har slitt vettet av meg for å få innført Terje Bongards demokratimodell, og har til takk blitt utstøtt av fabrikken, tunfellesskapet og slekta, samt blitt stemplet som samfunnsfiende.

Hva i all verden er det som gjør at mennesker møter Bongards demokratimodell med et slikt raseri? Eller en slik likegyldighet? Er det virkelig ingen, utenom meg og Bongard, som ønsker en framtid for sine barn og barnebarn?

Men jeg kan ikke gi meg. Bongard har trukket inn årene, og hele sivilisasjonens framtid ligger nå på mine skuldre alene.

Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som trives: Skjære, kråke, fiskemåke og trost. Bringebær, geitrams, burot, or. I kulturlandskapet dominerer møkkfluene, spesielt en art, Musca domestica, vanlig husflue, som opptrer i ufattelige mengder hele sommeren på landsbygda. Dette gjelder alle landskap nå, og er resultater av menneskelig aktivitet. Hvem har bestemt dette?

Økt biomangfold er vår beste forsikring for framtida.

Dagbladets lørdagsmagasin hadde et stort oppslag om det kjemiske cocktaileksperimentet vi lever i til daglig. Brystkreftøkningen registrert ved St. Olav i Trondheim er på 36 %. EU foreslår nå å øke grenseverdiene for sprøytemiddelrester. Erling Dokk Holm tok i samme magasin opp det ufattelige i at det anbefales å ikke spise oppdrettsfisk mer enn to ganger i uka, og påpekte at Lisbet Berg Hansen er inhabil som fiskeriminister og oppdrettseier.

Igjen blir spørsmålet: Blir det bedre med en annen fiskeriminister, eller helseminister? Hva kan egentlig en politiker få til av større endringer innenfor dagens økonomi?

Scenarieforskning, som vårt prosjekt kan karakteriseres som, har for det meste handlet om hvordan «det vil gå», altså framskrivinger av dagens situasjon. Til og med språket her viser at «vi» i praksis har svært liten innflytelse på framtida. Det er næringsliv og investorer som legger føringene, med kapitaldannelse og «behovet for arbeidsplasser»: Spørsmålet nå er: Kan vi forme framtida bærekraftig?

Daglig er det avisoppslag som understreker at det mangler demokrati og styring:

Se på den lille kommentaren fra Sigve Indregard vedlagt (1). De fire linjene jeg understreket viser kjernen i forskningsprosjektet vårt. Det er ikke teknologien som mangler fordelingsmekanismer, slik han hevder, det er økonomien, men det er ikke poenget: Hvis vi kan organisere et representativt inngruppedemokrati kan vi godt gjøre ny teknologi effektiv, bærekraftig og dermed fjerne arbeid uten at folk mister inntekt. Om det er nok å jobbe to dager i uka, hvorfor jobbe fem?: Vi kan i et slikt system prissette varer ut fra ressurforbruk og bestemme demokratisk samfunnslønn, ut fra en vurdering av arbeidsoppgavene. På fritt grunnlag kan vi, på bakgrunn av best tilgjengelig kunnskap, vurdere vare- og matproduksjonen opp mot hvor mye vi taper av helse, biomangfold og framtid, ene og alene fordi kapital ikke lenger er målet. Foretrekker vi kanskje å produsere færre flatskjermer et par år, hvis det kanskje gir færre krefttilfeller? Forestill deg et samfunn hvor slike avgjørelser er en del av demokratiet.

Med Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD) kan vi demokratisk bestemme at det holder med to arbeidsdager i uka. Vi kan enkelt eliminere ALLE såkalte "Bullshit Jobs".

At jeg ser ut til å være den eneste her i denne verden som lar seg friste av slike muligheter, er vanskelig å fatte.

En slik styring av produksjon og arbeid kan baseres på inngruppekontroll og representativitet. Det ligger i oss å samarbeide når vi har nær kontakt. Dette har en vitenskapelig basis, konsistent gjennom alle fag. Vi finner menneskets Janusansikt igjen i samfunnsforskning på alle nivåer. Menneskets beskjedenhet finnes, men den kommer bare fram når andre ser deg. Utenfor inngruppekontrollen råder Allmenningens uregulerte tragedier.

Forskningsrådet har gitt oss tillit (2), og ønsker at vi forsøker å utrede dette alternativet: Det er kjøtt på demokratimodellbena som er forskningsprosjektets mål. På dette planet er mennesker mer like enn ulike. Menneskets grunnleggende fellestrekk, kognitive evner og følelser som nå kartlegges i stort tempo kan finnes igjen i all verdens skjønnlitteratur, historie og samfunnsforskning. Dette er svært viktig for å forstå samfunn og økonomi. Disse fellestrekkene er mekanismer som muliggjør demokratimodellen.

Prosjektet og demokratimodellen ligger som dere vet på www.bioman.no: Se under menyen «Dokumenter», «Invitation documents».

Håper flest mulig har lest «Det biologiske mennesket, individer og samfunn i lys av evolusjon», i løpet av sommeren. Boka har nå solgt over 2200, og er pensum på tverrfaglige kurs på HIOA, HINT og NTNU, blant annet lærerutdanning og medisin. Jeg har fremdeles noen eks. igjen som jeg sender på oppfordring. Den kan kjøpes her:

http://www.akademika.no/det-biologiske-mennesket/roeskaft-eivin/bongard-terje/9788251925938

Vennlig hilsen Terje


(1) "Men disse nye teknologiene mangler en mekanisme for å få fortjenesten ved denne effektiviseringen sluset tilbake til folk flest."

(2) Bongard fikk ikke noe forskningsprosjekt: "No Grant for MEDOSS".

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.