Hva Sylvi Listhaug ubevisst har skjønt?

Av Sven Røgeberg.

Hei!

Jeg har hatt kontakt med Terje Bongard de siste årene, og sammen med Eivind Røskaft, medforfatteren av boken om det biolgiske mennesket, forsøkte vi for et drøyt år siden å få Morgenbladet til å trykke en kronikk om hvilke politiske løsningsforslag som ligger i forlengelsen av den evolusjonsbiologiske beskrivelsen av menneskesamfunnet, som forøvrig var blitt positivt omtalt på lederplass i avisen. Null respons. Morgenbladet, og avisens lesere, ønsker ikke å diskutere om biologi, energi og ressurser kan utgjøre endelige grenser, eller om det er slik at vi kan sette vår lit til at den eksponentielle ideveksten nok vil fikse problemene før det er for sent.

Siden det ikke nytter å bringe inn biologiske perspektiver i debatten, forsøkte jeg sist uke å få antatt dette debattinnlegget i Morgenbladet:

Hva Sylvi Listhaug ubevisst har skjønt?

Det er alltid interessent å lese en alltid like velformulert Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet. Sin anmeldelse av den nye medikanalen Resett avslutter han slik:

"Vi er vitner til et tomrom i den etablerte offentligheten, som gjør det mulig for Resett og deres likesinnede å få definisjonsmakt over dypstrukturen i det som holder oss sammen. Hvis de lykkes, kan man være rimelig sikker på at sivilisasjonsrøykteppet vil falle, og at den homogene nasjonalstaten kan tre frem som historiens endelige mål og mening.".

Hva er dypstrukturen i samfunnslimet? Historikeren Ian Morris har i boken «Forragers, Farmers and Fossil Fuels» et reduksjonistisk og materialistisk svar: Det som dypest sett holder oss sammen er energioverskudd, og i den moderne verden har dette overskuddet blitt frembrakt av kull, olje og gass. Det er fossilalderen, som har gitt opphav til liberalistiske og sosialistiske ideer, og det er fossilalderen som har skapt en konsensus om verdier som demokrati, likestilling, universelle menneskerettigheter, avvisning av vold og avvisning av store økonomiske forskjeller.

Fra fossilalderens spede begynnelse ved Kaspihavet.

Energioverskuddet per capita i verden øker ikke lenger. I enkelte land og regioner minker det til og med drastisk, fordi befolkningen øker, og fordi det blir både vanskeligere og dyrere å hente ut de gjenværende natur- og energiressursene. Land og regioner, der energioverskuddet minker, må tigge, stjele eller låne fra andre. Landets innbyggerne kan imidlertid forsøke å flykte og å emigrere til andre land for å skaffe seg tilgang til det energioverskuddet som sikrer overlevelse og et verdig liv. Det er som regel bare de sterkeste og mest ressurssterke som makter det.

Den populistiske retorikken som forkynnes verden over, og som setter et "oss" opp mot et "dem", er dessverre bare krusninger på overflaten av en energibølge, som ikke makter å løfte alle, av folk og fe, overfylte båter. Jeg vet ikke hva som er verst: Den polariserende retorikken til Sylvi Listhaug, som ubevisst reflekterer en dypere energi- og ressurssannhet, eller hennes kritikere som ikke vil se sammenhengen mellom splittende retorikk og ressurpress.

Vi kan ikke i like stor grad som før - på grunn en kombinasjon av vedvarende lave oljepriser og klimapolitikk – fortsette å tappe fossile lagerressurser. Derfor kommer det til å skje en overgang til mer fornybar energi. Da vil vi imidlertid måtte greie oss mer med den årlige energien generert av sol og vind (og vannkraft i annerledeslandet Norge). For å fange, lagre og bruke sol- og vindkraft kreves det imidlertid investeringer i teknologi og kunnskap av en størrelsesorden, som vil innebære både redusert energieffektivitet og større ulikhet enn den vi kjenner fra fossiløkonomien. Et grønt skifte i energiproduksjonen vil ikke greie å opprettholde verken velstandsnivået eller fellesskapsfølelsen det fossile energioverskuddet en gang gjorde mulig. Overgangen til fornybar energi har blitt nødvendig, men den vil ikke kunne holde oss sammen som fossiløkonomien gjorde.

I de siste 200 årene har vi bare kjent til formelen kapitalisme + økonomisk vekst = demokrati. Hvis vi ikke tror at det er mulig å forandre samfunnet, slik at de fleste vil si seg fornøyd med å bruke mindre ressurser, trenger vi et energimirakel for at ikke den globale verdensøkonomien skal kollapse og oppløses i mindre og sterkt forenklede regionale bestanddeler. Sylvi Listhaugs er bare en budbringer om de tidene som vil komme.