Økolandsbyen

Kildene til de mange økolandsbyene som vokser fram omkring i verden, er flere. Danske feminister som ønsket et bedre oppvekstmiljø for barna, den tyske miljøbevegelsen, og ikke minst som en del av ”det australske systemet” permakultur. Permakultur kan beskrives som en varig kultur, men ikke på noen måte tilstivnet, slik som permafrost. Nei, den er høyest fleksibel, lik røttene til trærne, der de smyger seg forbi alle hindringer og ned i de smaleste sprekker. Slik er permakultur, fleksibel, og derfor permanent. Kun en kultur som føyer seg etter omgivelsene, som lever i ”symbiose” med økosystemet, er varig, eller med andre ord bærekraftig over tid. En grunntanke i økolandsbybevegelsen.

Alle foto: Dyssekilde økolandsby, Danmark

Menneskene har alltid levd i små, helhetlige samfunn, det er først i nyere tid vi har begynt å separere alt fra alt og alle. Arbeidet separat fra hjemstedet, generasjonene atskilt fra hverandre, naboene kjenner hverandre ikke. På dagtid er alt dødt, ingen barnelatter, ingen virksomheter. Tiden blir lang for de som er ”tvunget” til å være hjemme, arbeidsløse, pensjonister,funksjonshemmede. Dagens bygging av hus er bygging av ”satellitter”, steder hvor man kan la selvet få hvile ut i seg selv. Det kan se ut til at kravene fra dette selvet blir stadig mer eksakte og spesialsydde, og at disse går i retning av ”livmor”, snarer e enn kontakt og samliv med andre mennesker og det levende livet.

Økolandsbyen går motsatt vei. I stedet for å isolere, ønsker den å integrere. Heller enn å atskille, knytter den sammen. Bedre enn ensretting, er mangfold. Foran å spre, søker den å samle. En økolandsby speiler det faktum at menneskenes liv er en del av et større liv, den er et forsøk på å plassere seg i en utvidet sammenheng i praksis. Man lever et liv som strekker seg ut mellom jordens muld og himmelens uendelighet, slik arkitekten Nordberg-Schultz uttrykker det.

Kan det ikke bli for mye fellesskap, slik at vi sliter oss ut? Selvsagt kan det det. God interiørdesign og intelligent stedsutvikling harenbalansert sammensetning av felles rom og private soner. Et mesterverk om arkitektur er Sarah Susanka`s bestselger, The not so big house, som er blitt en bevegelse i USA. Hun viser på mesterlig vis hvorfor et mindre hus kan fungere bedre enn et stort, og hvordan form, inndeling, farger, nivåer og proporsjoner, kan skape et riktig forhold mellom uforstyrrethet og fellesskap. Landsbyrommet bør designes etter samme mal, slik at det passer for alle sider av menneskelivet.

Videre har svensk forskning vist at et svært viktig kriterium for trivsel, er enuteplass uten innsyn. Arkitekt Anders Nyquist mener at ideelle gruppestørrelser er 25-30 husholdninger, dvs. 75 – 90 personer. Dette, og mye annet, kan du lese om i den rikt illustrerte boka fra Svensk Byggtjänst, Byggekologi. Kunskaper för ett hållbart byggande, av Varis Bokalders & Maria Block.

”Som en overordnet idé ligger det økologiske; ikke som en tvangstrøye, men som en stimulerende ramme”. Sitatet er hentet fra arkitekt Rolf Jacobsen, vår fremste halmhusekspert, og i disse dager medvirkende til å realisere et troverdig ferdighuskonsept i tre. Med naturlig ventilasjon, diffusjonsåpne konstruksjoner, energiklasse A+, etc. Poenget i sitatet er meget viktig, fordi frihet er kjernen i alle gode samfunn. Å leve økologisk er ikke nødvendigvis det samme som å stå krumbøyd og luke ugress halve sommeren. Ikke alle har grønne fingre, noen har heller ”svarte” fingre, og kan kanskje realisere sin økologiske idé med et sykkelverksted. Hver mann og kvinne sin økologiske idé, som de føler seg vel med. Økolandsbyen er et oppkomme av ideer, slik hvert menneske ble skapt som en unik kreativ kilde.

Et godt tips er å bygge felleshuset først, for å styrke samholdet. Ofte bygges dette som et halmhus, noe som bør være en selvfølge i Mjøsdistriktet. Felleshuset benyttes til allmøter, grillkvelder, en sosial kaffekopp i hverdagen, eller annet. Noen landsbyer nøyer seg med felleshuset, mens andre har et rikt utvalg av virksomheter. Dette avgjøres av beliggenhet, størrelse, økonomi, kunnskap og interesser. Men felleshuset er felles for enhver økolandsby.

Økolandsbyen hviler på fire bærebjelker: En Sosial visjon, en Økologisk visjon, en Teknisk visjon og en Økonomisk visjon. Disse må klargjøres og være med fra grunnen av, et solid fundament skal til for et velfungerende landsbysamfunn. Som et kvalitetsstempel, bør alle valg være i samsvar med baubiologie.de og ”De 25 bygningsbiologiske prinsipper”.

Ei uvurderlig bok for alle som ønsker å bygge økologisk, er The Ecology of Building Materials, Architectural Press, av Bjørn Berge. Han har også gitt verdifulle bidrag til Ecobox publikasjonsbase, på arkitektur.no.

Ecovillage.org er et internasjonalt nettsted, som søker å knytte sammen økolandsbyer fra hele verden. Her er det mye inspirasjon å hente, bl.a. i artikler og salg av litteratur.

Østre Toten kommune har startet en kartlegging over gamle gårdstun, med formål å etablere klyngetun eller små landsbyer. Et meget prisverdig initiativ. I tillegg til å satse på gårdstun, bør kommunen bringe landsbykonseptet inn til tettstedene. Selv Stockholm har en økolandsby i sin midte, hvorfor da ikke Lena, Kapp og Skreia? Skreia har et unikt landsbypotensial. Lena bør bygge boligblokker med ”landsbykvaliteter”, slik de gjør i f.eks. Kvissleby i Sverige. Massivtre er godt egnet for blokkbebyggelse, og har en god miljøprofil.

Kanskje Oppland kan bli Norges fremste økolandsbyfylke? Dette ville garantert trigge tyskere og nederlendere, og med tiden stadig flere nordmenn.

Økolandsbyen, det helhetlige og moderne alternativet. For et bærekraftig samfunn.

Videre lesning:

• "Creating a Life Together: Practical Tools to Grow Ecovillages and Intentional Communities."
• Learning How to Start a Successful Ecovillage, av Diana Leafe Christian
• Att planera för social hållbarhet i ekobyar
• Prolegomena to a Pattern Language for the New Village
• Sir Thomas Enough: Utopia and the steady state
• "Pattern" 37, Husklynger
• What is adapting in place?
• Dyssekilde økolandsbys historie

Artikkelen er publisert i Oppland Arbeiderblad den 26.10.2009.