Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til å bli allmenningenes fiende. Dette skyldes hva David Bollier kaller ”det predatoriske markeds/stats-duopolet”, som fortærer allmenningene (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster.

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa.

Dette som følge av den korporative makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret. Som Pål Steigan er inne på: ”Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen.”

Og Michel Bauwens legger til (les mer her): “For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode. La oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur. La oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.

Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor allmenningene gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Kilde: FLOK Society Research Plan

Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Bauwens regner seg som kulturell katolikk. Kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet? Bauwens er iallfall innforstått med at vi ikke kan “fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene“.

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i senmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke allmenninger og demurrage [i]. Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av føydalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne. Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back. Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson (som kan leses her).

Mens senmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen. I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull. Men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.

Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen?

Som Terje Bongard skrev til meg: ”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….”

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens. Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Charles Eisenstein sier følgende om dette: ”Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting.”

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel på Terje Bongard og hans vei tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og vi bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.


Relevante linker

Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge


Relatert

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Foredrag av Pål Steigan: Kampen om jordas energiressurser

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Apokalypsens fire ryttere – del II

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Michel Bauwens on Commoning our Democracy

En herlig podcast om allmenningene av min venn Michel Bauwens, som jeg virkelig anbefaler alle å lytte til. Hva Acer først og fremst er, er et angrep på allmenningene, for å privatisere disse.

La oss ta tilbake allmenningene, hvilket best kan gjennomføres med InnGruppe-Demokratiet (IGD) som verktøy.


Fotnoter

[i] En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for ”blomstrende” henger derfor ikke på greip.

[ii] David Bollier om etymologien til ”commons”: “Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word “commons” to William the Conquerer and the Normans – not the English, interestingly. The term “commons” supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both “gift” and “counter-gift”, which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties.

We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives”.