 |
Mjøslandet har gått absolutt fortapt hinsides enhver fatteevne nå, kun skogsfotografiet omkring Borgenkampen på Totenåsen, står tilbake.
Det er rart å tenke på at alle disse menneskene der nede, kun ønsker å begå kulturelt, sivilisatorisk og økologisk selvmord, men dette ønsker de nå da, så da er det eneste vi kan gjøre, å forlate dem.
Vi satser da på at det fremdeles finnes litt rokokko lykke i vår apatiske epoke i Nouvelle-Aquitaine, hvor Elina heldigvis har fortalt oss at hun blir med oss.
I forgrunnen ser vi Olteruddalen, hvor stenelven Grýta renner. Dette er da ei død kulturelv, fordi kværnenga Grythengen ikke er et levende elvebruk. Og da kan vi ikke lenger ha det noe gøy, hvor all moro er falsk moro.
Det finnes ikke grenser for hvor dypt jeg forakter mjøsbarbarene, som tror de har det moro på julebord nå i adventstiden, så er det bare falsk moro alt sammen!
For noen patetiske skapninger!
The full moon above Lake Mjøsa in November. Stock-bilde | Adobe Stock |
Tiden går, denne artikkelen ble først publisert i 2012, hvor vi enda forsøkte å bygge et lommetuns-fellesskap av gaver. Lille m og store T var vel ett og to år på denne tiden, hvor lille m ønsket å skape et fellesskap av gaver, hvor store T betyddee alt for henne, og alltid kommer til å gjøre dette. Alt ødelagt av Irma Grace i D, som rett og slett forsøkte å drepe meg og jentene mine, hvor hun da tok med seg lille m ned i avgrunnen, støttet av lille ms foreldre og resten av dette avskyelige, snyltegenerøse, likegyldige og iskalde kvasi-lommetunet. Hvor verdens råeste lommetun, verdens kuleste skolekorps, og verdens herligste lommekroks-vennskap, ligger utbrent tilbake.
Så slik er Hamas-harpy-covert-høne-kjerringer, professor Sam Vaknin omtaler dem som sorte hull, hvor alt omkring dem går opp i flammer, og dette gjør det virkelig!
Her på Toten ble vi møtt av mammaen til O, som elsker å spre hygge, med et stort hjerte. Man merker stor forskjell på falske godhets-posører og ekte hygge-skapere!
Men nå er det ikke gave-økonomiene som råder i verden, men krigs-økonomien!
"A senior official from one of the world's largest weapons suppliers said, "What's happening now is crazy. This isn't the world we knew two or three years ago. The whole world is buying weapons, everything of everything.""
Hvor hele verden ser ut til å ende opp som kvasi-lommetunet vårt på Gjøvik, og alle gode mennesker ser ut til å ende opp som lille m. Frarøvet det mennesket som betydde alt for henne, av sin mors beste venninne, frarøvet en lykkelig barndom, et råtøft lommetun og et råkult skolekorps.
Så takk til Hamas-dama i D og alle som støttet henne, og takk til byggebransjen, som fortsetter å bygge lommehull og kvasi-tun, anti-urbanisme og anti-ruralisme, for å ødelegge våre barn, for å rive fra hverandre skoleklasser og å legge skolekorps i grus, og for å skape livslang splittelse mellom mennesker. Dette er motivasjonen til byggebransjen og det norske byråkratiet, med Gjøvik kommune i front!
Og de vil ingenting lære, de bare fortsetter å myrde barndommer og fellesskap og kultur, som om de chapinske lommetunene og de 15 transformasjonene, samt Otternes klyngetun, ikke eksisterer!
Hvor da også etterkrigsgenerasjonen sammen med Østre Toten kommune har kverket kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, slik at vi ALDRI kan få det gøy igjen, og hvor all moro blir falsk moro, til evig tid!
Hvor verden nå ruster opp for å utslette Israel, og folk snylte-generøsitets-poserer på jødene, fordi de er djevelpakk uten sjel, og mener at Hans Nielsen Hauge var en deplorabel hatist, sammen med haugianerne, som faktisk er de eneste som har fått til noe bra i landet vårt noen gang!
Så man kan bli apatisk av mindre, hvor min a7III sammen med skogsfotografiet omkring Borgenkampen, så vidt holder liv i meg!
Artikkelen nedenfor er skrevet av jøden Charles Eisenstein, tro hva han nå tenker om det magasinet der den opprinnelig ble publisert?
Uansett, nå er det kun lommedemokratiet til Terje Bongard, som kan redde oss, eller redde de siste frøene av asken, slik at noen av dem kanskje kan spire på nytt. Men dette er det nesten bare PermaLiv som forstår, hvor de som ikke forstår dette, er ukule og mangler kreativ kraft!
- To Build Community, an Economy of Gifts
For å pirre nysgjerrigheten velger jeg å gjengi et utdrag av Eisensteins tekst:
“Community is nearly impossible in a highly monetized society like our own. That is because community is woven from gifts, which is ultimately why poor people often have stronger communities than rich people. If you are financially independent, then you really don’t depend on your neighbors—or indeed on any specific person—for anything. You can just pay someone to do it, or pay someone else to do it.
 |
Skogstjerneblom ved Olterudelva, som kanskje var Totens viktigste kulturelv, sammen med engene sine, Mjøslandets høylys. Men selv om kulturen har gått tapt her etter elva, kan man fremdeles glede seg over naturens skjønnhet. Olteruddalen ned fra Tjuvåsen nytes aller best fra Neshøgda i Ringsaker, hvor den på dramatisk vis kaster seg nedover Øverskreien.
Dette fotografiet ser jeg at ikke var helt skarpt, derfor kom det ikke med i min portefølje hos Adobe:
Øyvind Holmstad
-Wikimedia. |
In former times, people depended for all of life’s necessities and pleasures on people they knew personally. If you alienated the local blacksmith, brewer, or doctor, there was no replacement. Your quality of life would be much lower. If you alienated your neighbors then you might not have help if you sprained your ankle during harvest season, or if your barn burnt down. Community was not an add-on to life, it was a way of life. Today, with only slight exaggeration, we could say we don’t need anyone. I don’t need the farmer who grew my food—I can pay someone else to do it. I don’t need the mechanic who fixed my car. I don’t need the trucker who brought my shoes to the store. I don’t need any of the people who produced any of the things I use. I need someone to do their jobs, but not the unique individual people. They are replaceable and, by the same token, so am I.
That is one reason for the universally recognized superficiality of most social gatherings. How authentic can it be, when the unconscious knowledge, “I don’t need you,” lurks under the surface? When we get together to consume—food, drink, or entertainment—do we really draw on the gifts of anyone present? Anyone can consume. Intimacy comes from co-creation, not co-consumption, as anyone in a band can tell you, and it is different from liking or disliking someone. But in a monetized society, our creativity happens in specialized domains, for money.
To forge community then, we must do more than simply get people together. While that is a start, soon we get tired of just talking, and we want to do something, to create something. It is a very tepid community indeed, when the only need being met is the need to air opinions and feel that we are right, that we get it, and isn’t it too bad that other people don’t … hey, I know! Let’s collect each others’ email addresses and start a listserv!
Community is woven from gifts. Unlike today’s market system, whose built-in scarcity compels competition in which more for me is less for you, in a gift economy the opposite holds. Because people in gift culture pass on their surplus rather than accumulating it, your good fortune is my good fortune: more for you is more for me. Wealth circulates, gravitating toward the greatest need. In a gift community, people know that their gifts will eventually come back to them, albeit often in a new form. Such a community might be called a “circle of the gift.”
Fortunately, the monetization of life has reached its peak in our time, and is beginning a long and permanent receding (of which economic “recession” is an aspect). Both out of desire and necessity, we are poised at a critical moment of opportunity to reclaim gift culture, and therefore to build true community. The reclamation is part of a larger shift of human consciousness, a larger reunion with nature, earth, each other, and lost parts of ourselves. Our alienation from gift culture is an aberration and our independence an illusion. We are not actually independent or “financially secure” – we are just as dependent as before, only on strangers and impersonal institutions, and, as we are likely to soon discover, these institutions are quite fragile.”
– Charles Eisenstein
For de som ikke er klar over det, Eisensteins bok er nå fritt tilgjengelig som ressurs på internettet:
Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition.
Her er en tale Eisenstein holdt for OWS.
P2P-blog:
Does the Gift Economy Undermine Economic Growth?
