 |
| Storgata i Gjøvik etter oppgraderinger sommeren 2011 |
Personlig savner jeg fortauet. Hvordan kan man kose seg på en fortausrestaurant uten fortau? Kanskje har det noe å gjøre med Alexanders tredje "livsverdi"?
BOUNDARIES is the way in which the field-like effect of a center is strengthened by the creation of a ring-like center, made of smaller centers which surround and intensify the first. The boundary also unites the center with the centers beyond it, thus strengthening it further. - Christopher Alexander
 |
| Den nye gågata i Gjøvik, ikke fullt så sjarmerende som gågata i Lillehammer, men muligens et par hakk bedre enn Hamars gågate |
Kanskje er jeg negativ, men jeg reagerer også på det dominerende inntrykket av massive betongheller. Det er som jeg kan kjenne et snev av Le Corbusier. I et leserbrev i OA var det en som kalte nyskapningen "fra asfaltgate til betonggate". Jeg tror han har et poeng.
Jeg liker godt denne shared space-ideen. Det var stort sett slik man bygget gater frem til bilen begynte å gjøre seg gjeldende. Imidlertid er jeg enig i at betong stort sett blir trist og litt for industrielt for folk flest. Her er det også brukt på en måte som imiterer stein, uten at noen blir overbevist, og i stedet for å utnytte de mulighetene som måtte ligge i betongen som materiale.
ReplyDeleteKanskje er det arkader jeg savner? Kanskje blir gata for bred i forhold til bygningene, når man ikke får delt den opp med fortau + midtdel? Jeg får uansett ingen "senterfølelse" her (Nb! ikke kjøpesenter), slik jeg gjør i tilsvarende smale gater i gamlebyen i København.
ReplyDeleteUannsett, flatene blir for store og det massive inntrykket av grove betongheller for voldsomt. Det eneste jeg kan tenke meg som kan bøte på situasjonen inntil neste renovering, kanskje om 50 år, er å bringe inn en mengde fraktaler eller fraktalverdier, slik at man kan ivareta den menneskelige skala. Forsøk har vist at der den menneskelige skala mangler, og der denne ikke følger lovene for universell skalering slik disse er definert av Salingaros, vil menneskets biofiliske instinkter settes i alarmberedskap. Dette føler jeg på i den nye storgata i Gjøvik, men jeg kjenner det enda kraftigere når jeg vandrer rundt på taket til det nye operabygget i Bjørvika.