Skip to main content

Jeg savner fortauet!

Storgata i Gjøvik etter oppgraderinger sommeren 2011

Personlig savner jeg fortauet. Hvordan kan man kose seg på en fortausrestaurant uten fortau? Kanskje har det noe å gjøre med Alexanders tredje "livsverdi"?
BOUNDARIES is the way in which the field-like effect of a center is strengthened by the creation of a ring-like center, made of smaller centers which surround and intensify the first. The boundary also unites the center with the centers beyond it, thus strengthening it further. - Christopher Alexander
Den nye gågata i Gjøvik, ikke fullt så sjarmerende som gågata i Lillehammer, men muligens et par hakk bedre enn Hamars gågate

Kanskje er jeg negativ, men jeg reagerer også på det dominerende inntrykket av massive betongheller. Det er som jeg kan kjenne et snev av Le Corbusier. I et leserbrev i OA var det en som kalte nyskapningen "fra asfaltgate til betonggate". Jeg tror han har et poeng.

Comments

  1. Jeg liker godt denne shared space-ideen. Det var stort sett slik man bygget gater frem til bilen begynte å gjøre seg gjeldende. Imidlertid er jeg enig i at betong stort sett blir trist og litt for industrielt for folk flest. Her er det også brukt på en måte som imiterer stein, uten at noen blir overbevist, og i stedet for å utnytte de mulighetene som måtte ligge i betongen som materiale.

    ReplyDelete
  2. Kanskje er det arkader jeg savner? Kanskje blir gata for bred i forhold til bygningene, når man ikke får delt den opp med fortau + midtdel? Jeg får uansett ingen "senterfølelse" her (Nb! ikke kjøpesenter), slik jeg gjør i tilsvarende smale gater i gamlebyen i København.

    Uannsett, flatene blir for store og det massive inntrykket av grove betongheller for voldsomt. Det eneste jeg kan tenke meg som kan bøte på situasjonen inntil neste renovering, kanskje om 50 år, er å bringe inn en mengde fraktaler eller fraktalverdier, slik at man kan ivareta den menneskelige skala. Forsøk har vist at der den menneskelige skala mangler, og der denne ikke følger lovene for universell skalering slik disse er definert av Salingaros, vil menneskets biofiliske instinkter settes i alarmberedskap. Dette føler jeg på i den nye storgata i Gjøvik, men jeg kjenner det enda kraftigere når jeg vandrer rundt på taket til det nye operabygget i Bjørvika.

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?