Skip to main content

Rethinking Darwin to Uncover the Evolutionary Roots of Morality

Books by David Loye: 1) DARWIN’S LOST THEORY: BRIDGE TO A BETTER WORLD; 2) DARWIN’S 2nd REVOLUTION; Benjamin Franklin Press, 2010

Excerpted from a longer review in Tikkun by Dan Levine:
“When most people think of evolution, the first thing that comes to mind is either survival of the fittest or selfish genes. Yet the psychologist and system theorist David Loye argues this is a misreading of the gist of evolutionary theory and the intent of that theory’s founder. Moreover, misreading Charles Darwin has severe social consequences: it fosters the belief that the worst side of humanity is bound to win.

Darwin’s ultimate interest, Loye argues, was in the evolution of human moral sensitivity. He adds that Darwin’s celebrated principle of natural selection was just the first stage on the way to moral development. Loye founded the Darwin Project, with a council of over sixty natural and social scientists, to promote the view that moral development is at the heart of evolution.


The two books reviewed here lack the “polish” of mainstream books: the printing is not easy on the eyes, and there are significant spelling errors. Yet the surface “roughness” of these books conceals the fact that they bear messages found, to my knowledge, nowhere else. The books are a must-read for anyone interested in reconciling science and spirit. They are also guideposts for tracing the origins of our society’s prevailing ethos of selfishness and replacing that with an ethos of caring.
Darwin’s Lost Theory details Darwin’s view of moral development, mainly from the 1871 book Descent of Man (with its unfortunate sexist title) and some unpublished notebooks. It explores connections Darwin drew between moral development and natural selection, the central theory of Darwin’s more widely read Origin of Species (1858). Darwin’s 2nd Revolution details the history of evolutionary theory after Darwin’s death. It traces the work of scholars who distorted the theory into a message of endless competition and ultimate meaninglessness, and the opposing work of other scholars who synthesized evolution with cooperation and meaning.”

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?