Skip to main content

Modernistenes fornektings- og forføringsstrategier

Close-up of the dorsal fin of a male dragonet. Photo: Hans Hillewaert

Nok et fantastisk essay av Nikos A. Salingaros! Med en gang jeg så dette flunkende nye essayet av Salingaros tok jeg kontakt med PRI-redaktør Craig Mackintosh med spørsmål om han ville trykke det. Svaret var positivt, og jeg kontaktet deretter Salingaros, som velvillig lot oss gjengi det, som nummer to i verden.

Modernismen og modernistisk arkitektur er en tragedie fra A til Å. Allikevel, gjennom globale maktstrukturer og manipulerende kontroll over mediene, fortsetter modernistenes falske trosdogmer å infisere våre samfunn. Personlig ser jeg mitt liv som mer eller mindre ødelagt i modernitetens kjølvann, med sitt totale fravær av naturlige livsmønstre/"patterns" og av naturlig/naturens geometri. Men dette er av underordnet betydning. Langt verre er det at de har forpestet min lille datters store verden!

Les og lær mer om de kreftene som har formet/former vårt moderne samfunns totale meningsløshet:

Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth

Se også Jim Kalb sin kommentar til Nikos essay her.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?