Er avkristning i toleransens navn usunt?

Nedenfor gjengir jeg et meget klartenkt innlegg på verdidebatt.no, av Benthe Haukås:

En engelsk muslim mener at det som har hjulpet henne til å bli en god muslim, er at landet hennes, England, har hatt en kristen identitet. Hun tror at vi kan lære å leve sammen i ekte toleranse kun dersom vi ikke, i toleransens navn, vanner ut landets hovedreligion.

En utvannet historisk hjemmehørende religion i et land, ofret på det sekulære alter derimot, gir i følge den kvinnelige muslimen, Sayeeda Warsi, usikker identitet fordi man i de forskjellige religøse grupperinger, både innen hovedreligionen og innen de andre religioner som har etablert seg i et land, trakker rundt i et miljø hvor man ikke kan være seg selv (min tolkning av henne):

"What truly enabled me to learn about my faith and to practice it was that my country – the bed over which the river of my faith flowed – had a strong Christian identity. This defined, shaped and gave me confidence in my own faith which, combined with the confidence of my country’s principles and values have since been evident in the decisions I’ve taken as an adult. (...) But I believe that where interfaith dialogue does not work is where faiths are dumbed down in order to find common ground. Just as the European language of Esperanto, which attempted to build a new tongue, neutralises our component languages, a common language between faiths risks watering down the diversity and intensity of our respective religions."

Les gjerne hele innlegget hennes her for ytterligere refleksjon: http://catholicexchange.com/u-k-muslim-minister-protect-christianity/

Er hun inne på noe betydnigsfullt eller ...?