Skip to main content

Er avkristning i toleransens navn usunt?

Nedenfor gjengir jeg et meget klartenkt innlegg på verdidebatt.no, av Benthe Haukås:

En engelsk muslim mener at det som har hjulpet henne til å bli en god muslim, er at landet hennes, England, har hatt en kristen identitet. Hun tror at vi kan lære å leve sammen i ekte toleranse kun dersom vi ikke, i toleransens navn, vanner ut landets hovedreligion.

En utvannet historisk hjemmehørende religion i et land, ofret på det sekulære alter derimot, gir i følge den kvinnelige muslimen, Sayeeda Warsi, usikker identitet fordi man i de forskjellige religøse grupperinger, både innen hovedreligionen og innen de andre religioner som har etablert seg i et land, trakker rundt i et miljø hvor man ikke kan være seg selv (min tolkning av henne):

"What truly enabled me to learn about my faith and to practice it was that my country – the bed over which the river of my faith flowed – had a strong Christian identity. This defined, shaped and gave me confidence in my own faith which, combined with the confidence of my country’s principles and values have since been evident in the decisions I’ve taken as an adult. (...) But I believe that where interfaith dialogue does not work is where faiths are dumbed down in order to find common ground. Just as the European language of Esperanto, which attempted to build a new tongue, neutralises our component languages, a common language between faiths risks watering down the diversity and intensity of our respective religions."

Les gjerne hele innlegget hennes her for ytterligere refleksjon: http://catholicexchange.com/u-k-muslim-minister-protect-christianity/

Er hun inne på noe betydnigsfullt eller ...?

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.