Skip to main content

ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN THE IN-GROUP

Kommentar her.
Bill Mollison, permakulturens far, har et slagord:

“ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN A GARDEN”

Dette er jeg dypt uenig i, da et slikt utsagn i altfor stor grad knyttes opp mot den suburbane utopien:
«The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.» – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 101
Jeg avskyr alt som har anstrøk av suburbanitet og har gjort det til en livsoppgave å tilintetgjøre den suburbane kulturen. Jeg kommer allikevel aldri til å kunne overgå mitt store idol, verdens fremste suburbiahater og et geni jeg bøyer meg i støvet for, JAMES HOWARD KUNSTLER.

Kunstler er jøde!
«In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.» – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 37
Dessverre har Norge som USAs 51’ste stat gått med ned i avløpet sammen med den amerikanske suburbane kulturen, noe jeg virkelig har fått merke i mitt arbeid for å etablere en lommelandsby på Skreia. Bygdedyrene på Toten har veltet opp med et slikt raseri over drømmen om lommelandsbyen, at jeg nå ikke ser annen råd enn å ta med min familie vekk fra Toten, da jeg ikke vet hva de kan finne på. Som Terje Bongard svarte meg:

«Du har møtt de verste jantelovstrategiene her, Øyvind: Husk at du ikke må gi disse noen stemme, akkurat som vi ikke må bruke navnet på Utøyamorderen eller andre som søker Herostratisk berømmelse… gi f… i dem, sett dem bare anonymt i sammenheng med taperstrategien til Herostrat.» – Terje Bongard

Lommedemokratiet og lommelandsbyen er to sider av samme sak! Jeg har viet mitt liv til å nedkjempe den suburbane kulturen, bygdedyrenes kultur, og erstatte den med et lommedemokrati. Derfor lanserer jeg ordtaket:

“ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN THE IN-GROUP”
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika. 
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg. 
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Dette er Kommunisme 5.0, hvor allmenningheten/allmenningene og staten går sammen i et stort hele og blir uatskillelige. Hvor vi er staten og staten er oss, basert på et inngruppe-hierarki hvor makten genereres nedenfra, og hvor hvert individs stemme teller like mye. Et selveierdemokrati!

– Modeller for et post-kapitalistisk scenario?: http://www.kulturverk.com/2014/10/15/modeller-for-et-post-kapitalistisk-scenario/

(Denne artikkelen skrev jeg før jeg hadde satt meg skikkelig inn i Tverbergs teorier om deflasjonær kollaps, noe som på en del områder har endret min oppfatning av hvordan vår verden henger sammen, og jeg ville ha formulert meg noe annerledes i dag.)

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.