ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN THE IN-GROUP

Kommentar her.

Bill Mollison, permakulturens far, har et slagord:

“ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN A GARDEN”

Dette er jeg dypt uenig i, da et slikt utsagn i altfor stor grad knyttes opp mot den suburbane utopien:

«The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.» – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 101

Jeg avskyr alt som har anstrøk av suburbanitet og har gjort det til en livsoppgave å tilintetgjøre den suburbane kulturen. Jeg kommer allikevel aldri til å kunne overgå mitt store idol, verdens fremste suburbiahater og et geni jeg bøyer meg i støvet for, JAMES HOWARD KUNSTLER.

Kunstler er jøde!

«In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.» – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 37

Dessverre har Norge som USAs 51’ste stat gått med ned i avløpet sammen med den amerikanske suburbane kulturen, noe jeg virkelig har fått merke i mitt arbeid for å etablere en lommelandsby på Skreia. Bygdedyrene på Toten har veltet opp med et slikt raseri over drømmen om lommelandsbyen, at jeg nå ikke ser annen råd enn å ta med min familie vekk fra Toten, da jeg ikke vet hva de kan finne på. Som Terje Bongard svarte meg:

«Du har møtt de verste jantelovstrategiene her, Øyvind: Husk at du ikke må gi disse noen stemme, akkurat som vi ikke må bruke navnet på Utøyamorderen eller andre som søker Herostratisk berømmelse… gi f… i dem, sett dem bare anonymt i sammenheng med taperstrategien til Herostrat.» – Terje Bongard

Lommedemokratiet og lommelandsbyen er to sider av samme sak! Jeg har viet mitt liv til å nedkjempe den suburbane kulturen, bygdedyrenes kultur, og erstatte den med et lommedemokrati. Derfor lanserer jeg ordtaket:

“ALL THE WORLD’S PROBLEMS CAN BE SOLVED IN THE IN-GROUP”

Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika. 

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg. 

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Dette er Kommunisme 5.0, hvor allmenningheten/allmenningene og staten går sammen i et stort hele og blir uatskillelige. Hvor vi er staten og staten er oss, basert på et inngruppe-hierarki hvor makten genereres nedenfra, og hvor hvert individs stemme teller like mye. Et selveierdemokrati!

– Modeller for et post-kapitalistisk scenario?: http://www.kulturverk.com/2014/10/15/modeller-for-et-post-kapitalistisk-scenario/

(Denne artikkelen skrev jeg før jeg hadde satt meg skikkelig inn i Tverbergs teorier om deflasjonær kollaps, noe som på en del områder har endret min oppfatning av hvordan vår verden henger sammen, og jeg ville ha formulert meg noe annerledes i dag.)