Skip to main content

Ei hiroshima-bombe forsvinner i havene per sekund

Uhyggelige tall fra ny klimarapport. Havet lagrer energi fra menneskelig aktivitet tilsvarende ei hiroshimabombe hvert sekund. Mennesket har i sannhet ikke taklet all energien vi har fått i fanget, og som vår velferd bygger på.

Oppvarminga av havet har eksplodert siden 1997

Pål Steigan forklarer godt hvordan økonomisk vekst varmer opp jordkloden:
Det begynner å demre? Prosentvis vekst er helt greit å takle over noen få tiår, men over noen generasjoner blir den en umulighet. Astrofysikeren og matematikeren Tom Murphy har regnet ut at dersom vi på jorda skulle ha en vekst i energiforbruket på 2,3% i året i fjorten hundre år, ville vi måtte produsere mer energi enn sola, og jordoverflaten måtte ha en overflatetemperatur som er høyere enn overflatetemperaturen på sola.

Einstein skal ha sagt at eksponentiell vekst er en av de største kreftene i universet. Han skulle være rett mann til å uttale seg om kreftene i universet. Eksponentiell vekst betyr nettopp at du ha en prosentvis vekst på toppen av den prosentvise veksten du alt har hatt. Da får du til slutt en kurve som går loddrett til værs.

Altså må den eksponentielle veksten ta slutt. Dette er ikke et politisk spørsmål. Det er rein fysikk og matematikk. Jorda er et endelig system som har sine helt klare grenser. Eksponentiell vekst kan ikke pågå lenge før de fysiske grensene setter en stopp for all videre vekst. På et eller annet tidspunkt må det altså flate ut.
Samtidig som havet oppvarmes blir verdens innsjøer til ørken.
Den en gang over 2.500 kvadratmeter store Pooposjøen er offisielt uttørket. Med den forsvant livsgrunnlaget til flere tusen mennesker og livene til flere hundre fugler og millionvis av fisk.
- Bolivias nest største innsjø har blitt en ørken

Wikimedia

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?