Nok en tapt identitet
 |
| Stangelandet. |
Da gav jeg meg med å stikke seljestiklinger ned i draget bak stabburet, så slår dette rot, vil det være en god trøst for de granplantingene, som visnet vekk øverst i hva som er igjen av Stuejordet. Men tenk hvor herlig det ville vært hvis alle de 500 fossemøllingene på Toten bare dukket opp og hjalp meg med å plante ferdig i de grønne enger på et blunk!
Det er rart å tenke på hvor vidunderlig morsomt vi ville hatt det, hadde kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, fått ligge i fred som et levende elvebruk, ved stenelven Grýta. Så hvorfor man har valgt å ødelegge hele kulturarven vår, bare for å skape et meningsløst, suburbant ødeland, er vanskelig å fatte, når hele Øverskreien kunne fått plass i en helt vanlig bygård på Grünerløkka. Men nå får de nå bare sitte tilbake her å kope, da annet kan de ikke gjøre, uten identitet, røtter og fellesskap. Fordi er kulturfundamentet borte, da kan man heller ikke skape noen ny kultur, for den som har gått tapt. Derfor er øverskreiingene og folk ellers i Mjøslandet nå evig fortapt!
Mens vi skal gå i den nydelige, lille metodistkirka ved Thorvald Meyers gate hver søndag, for å minnes Ovren Mikkelson. Vi skal lage til kafeen "Lillehammermalernes siste skanse", hvor jeg blir Grünerløkkas svar på Saul Leiter, istedenfor Mjøslandets tårefadograf. Og hvor vi vandrer i gatene hvor Even Helmer og Otilie vandret hand i hand, når de skulle besøke byggmester Johan Grythengen, Fellesmisjonens lokaler i Markveien 34, eller Kristian Dahl i det nygotiske bedehuset i Hausmannsgate 23 rett over Ankerbrua. Hvor vi diskuterer med hipsterne på de mange hippe kafeene, og ellers dyrker skjønnheten i hver minste detalj, som skjønnhetskultister i skjønnhetsgettoen Grünerløkka, en siste lille rest fra den gylne tiden.
Hvor vi lever maksimalt store liv, på maksimalt liten plass. Mens subeksurbanittene i kulturarven vår lever maksimalt små liv, på maksimalt stor plass, hvor de konsumerer det samme landskapet, som de selv har tilintetgjort.
Ja, og på søndagen kan de gå søndagstur til Tjuvåskampen, for å nyte de 23 vindturbinene over Songkjølen, eller til Hervenknappen, for å ta i øyensyn de 245 meter høye vindturbinene, som nå kommer over Grasberget ved Elverum.
Og som om det ikke er nok at Gjøvik har gått fløyten, tar de nå også med Lillehammer.
"Nei, nå går det samme veg med Lillehammer, som med Gjøvik. Orker ikke reise inn til den byen mer, med mindre jeg må. Vi ble jaget derfra i 2018, og etterpå har det vært reine armageddon. Men nå skal de jage oss herfra også, og det er veldig bra, fordi da drar vi til Grünerløkka! For det er jo der jeg har all identiteten min nå, og ikke på Toten. Gleder meg vanvittig til å gå i den nydelige, lille metodistkirka på søndagene, slik som tipp-tipp-oldefar, vandre i de vakre gatene mine forfedre gikk i, og som min oldefars bror var med å bygge. I Norge i dag er det nok kun på Grünerløkka, at jeg hører til nå!" - PermaLiv
Og på toppen av det hele får vi vindkraft på Toten, med Toten kommune. Så da gidder vi ikke å dra på glamping på Oksbakken engang, for å fotografere skogsskoddestillevann, til ære for Ludvig Skramstad.
Fotografiene er fra en gammel post, hvor jeg fremdeles var dypt forankret i min identitet, som Mjøslandets tårefadograf. Hvor jeg nå har tapt min identitet nok en gang, slik som da jeg mistet fabrikken min etter en skitur. Hvor alt jeg sitter igjen med etter å ha ofret liv og helse for slekt og familie, er en evig hoste, grunnet industriastmaen min. Ikke et ord til takk!
Heller ikke et ord til takk fordi jeg har samlet sammen og berget historien vår!
Nå orker jeg ikke å se Mjøsa engang, hvor jeg bare spyr av alle mjøsbarbarene her!
Så det er helt klart, min nye identitet må bli som Grünerløkkas svar på Saul Leiter, og dette så fort råd er!!!
 |
| Glåmåsen i vest. |
 |
| Tjuvåskampen sett fra Kolbu. |
Comments
Post a Comment